Takk for rosen Trond, men mitt grunnsyn er at vitenskapsfolk ikke er mer
skikket til å ha synspunkt på samfunnet, univeritetenes rammevilkår og
verden enn andre. Vi har alle kompetanse, men på ulike områder. Når det
gjelder forskning er det noe annet.
Dessuten har jeg en spesiell forpliktelse synes jeg. Som følge av at jeg og
andre ved NTH i sin tid bygde opp NTHs etter- og videreutdanning til
anstendig internasjonalt nivå ble jeg invitert til å tilbringe en tid på
Stanford (med stipend fra NTNF og lønn fra NTH) for å studere hvordan
universitet i USA fungerer i forhold til det omkringliggende samfunn. Jeg
har dessuten deltatt aktivt i diskusjoner i Europa om utviklingen på
området i mange år. Jeg syntes jeg har lært mye.
Til saken. Mitt syn er:
Man kan vedta rammevilkår for Kunnskapsorganisasjoner som et universitet.
Rammevilkårene kan fremme eller hemme utviklingen. Produktgrunnlaget
(kunnskapen) kan imidlertid ikke styres med vedtak, signaler eller
besvergelser (fritt etter Brøgger). De ansatte kan ikke ledes med pålegg og
vedtak. Man kan i høyden påvirke utviklingen og kvaliteten i slike
organisasjoner med informasjon, diskusjon, motivasjon og annen stimulans,
bl.a. økonomiske.
Jeg slutter meg også til det professor Johan P. Olsen, ARENA, sier om Den
akademiske friheten og det kollegiale selvstyret som er det moderne,
forskningsbaserte universitetets konstituerende prinsipp: kunnskapssøkende,
med integritet, kritiske og kreative, men også konstruktive i dialog med
samfunnet.
Nettopp friheten skaper kvaliteten ved moderne universitetet, en kvalitet
som erkjennes i USA i større grad enn i Norge slik jeg har oppfattet
virkeligheten. Med Norge mener jeg både stat, industri og allmennhet.
Universitet på et slikt grunnlag er meget moderne kunnskapsorganisasjoner.
Store internasjonale konsulentfirma og industri arbeider på det grunnlaget.
Uten denne selvstendige friheten for forskning har vi lite å bidra med.
Uten selvstendighet, integrutet og kunnskap kan heller ikke konsulenter
gjøre gangs arbeid.
I Norge kaster Embetsmannsmakten dype skygger. Folk har et dualistisk
forhold autoriteter. 70-tallets asiasyke av en Kulturrevolusjon i mild
norsk utgave hadde som formål å innsette andre makthavere. Det er mulig vi
kastet kunnskapens og realitetenes autoritet ut med badevannet da vi
fjernet Professorveldets maktautoritet. Det gikk værre i Kina, Kambodia og
andre diktaturer som har trodd at ved å fjerne mennesker med autoritet på
grunn av sin kunnskap, så ville folk få frihet. Den norske demokratiske
styringen av universitetens frihet er mild, uten henrettelser og alvorlig
trakassering, men man kan jo bli kvalt med grøt også.
Erkjennelsen av behovet for frihet i forskningen (Johan P. Olsen) er ikke
begrenset til universitetsfolk. Store deler av den multinasjonale
storkapitalen, i alle fall fra USA, erkjenner også denne friheten både for
universitetene og for sine egne forskningsmiljø. Det er derfor mange av de
har blitt store (HP, Bell, IBM, Corning, Zerox, Shell, DuPont, 3M, mm mm)
Mitt syn i Mjøsdebatten er at vi trenger internasjonalt orienterte
universitet fristilt fra nasjonalstaten. Vi trenger imidlertid reell
interaksjon med verden rundt oss. Isolerte system bevarer ikke sin sunnhet.
Et styre som erkjenner egenarten ved kunnskapsorganisasjoner og som har
ansvar for rammevilkårene, tror jeg fungerer best når eksterne medlemmer
har flertall. Jeg tror vi må ha langsiktige avtaler med den norske stat og
etterhvert også andre som ser egennytte i å utvikle sine relasjoner med
univeritetet. Oppnevningen av styret synes jeg skal gjøres av en
Universitetsforsamling hvor "interessenter" (KUF, samfunnsorganisasjoner,
EU, WHO, o.l.), "kunder" (studenter, industri, forvaltning) og ansatte
utpeker sine representanter.
Tore R. Jørgensen
At 14:19 14.09.00 +0200, Trond Andresen wrote:
>Tore Jørgensen svarer meg i et innlegg den 12. september. Før jeg går inn på
>hans svar, vil jeg benytte anledningen til å rose Jørgensen for at han i det
>hele tatt *deltar* i debatt i NTNU-miljøet. At han i tillegg gjør dette som
>administrativt ansatt, er desto mer prisverdig.
>
>(For normen ved dette universitetet er man holder kjeft. Hvis NTNU får en
>styringsform og en bedrifts"kultur" som blir mer og mer lik den vi finner i
>private konserner, kan man derfor si at dette er lønn som fortjent -- de
aller
>fleste trekker på skuldrene og velger å se en annen vei, mens
>framtida bestemmes. Jeg ser virkelig fram til sytinga ved NTNU om fem år:
>"Hadde jeg visst dette, ville jeg jo aldri ha gått inn for......jeg stolte
>jo på at.......men de sa jo ikke det.......osv:")
>
>Så til vår diskusjon.
>At 17:49 12.09.00 +0000, Tore R. Jorgensen wrote:
>>Kampen om historien er interessant og viktig !!
>>
>>Mange som ser ut til å ha være tjent med et selektivt utvalg av
>>informasjon. Det Slagstad unnlater å minne om (i følge utdraget) var at
>>universitetene var ledet av professorene.
>
>Det tror jeg neppe var i bevisst manipulatorisk hensikt. Det er nok heller
>slik at Slagstad beregner sitt publikum, hvor alle veit at professorstyret
>(eller "-veldet") gjaldt inntil 80-tallet (når nøyaktig ble det avskaffet,
>husker ikke i farten?)
>
>>De var Embedsmenn som avla sin ed
>>til Kongen og forfatningen. I korthet gikk det ut på at de som Embedsmenn
>>var en del av forvaltningen. Professorene hadde ansvar og myndighet til å
>>opptre på statens vegne. Hvorfor skulle en annen del av forvaltningen
>>(departementene) styre enn annen del (universitetet)? Professorenes
>>posisjon som Embedsmenn med makt var ikke godt likt av alle. I kraft av
>>sitt embete og makt definerte professorene hva som var rett og gal kunnskap
>>i Norge. Man må nesten ha opplevd diskusjoner med de som er oppdratt i god
>>embetsmannstradisjon i Oslo for å forstå den selvfølgelige autoritet (noen
>>vil si arroganse) disse hadde. Slagstad kaller dette universitetets
>>liberale form. Ham om det.
>
>Igjen må jeg spekulere om Slagstads beveggrunner, men jeg tror kanskje
>han ikke valgte å fokusere på dette aspektet fordi han anser det som
>temmelig sekundært i Mjøs-debatten. Når poenget er spørsmålet om
>universitetenes autonomi (sjølstyre), er det sekundært om dette utøves av
>det øverste akademiske personalet *aleine*, eller av et mer representativt
>sammensatt utvalg av ansatte. For ordens skyld: Jeg er for den siste
>varianten.
>Det er også sekundært om professorene er *embetsmenn* eller ikke, slik jeg
>ser det.
>
>Jeg slutter meg til professor Johan P. Olsen, ARENA, som sier det
>slik:
>
> >....
>>Den akademiske friheten og det kollegiale selvstyret er det moderne,
>> forskningsbaserte universitetets konstituerende prinsipp.
>Styringsorganene, med
>> et akademisk kollegium og en rektor valgt av og blant de ansatte som
>øverste
>> organ, er en hjelpestruktur for den faglige virksomheten. Den
>prinsippielle
>> begrunnelsen for selvstyret er at institusjonen tjener samfunnet
>best gjennom sin
>> autonomi. Demokratiet er avhengig av objektiv kunnskap. Kritisk
>rasjonalitet,
>> med systematisk søking etter sannhet og sikring av faglig kvalitet,
>fungerer best
>> på en viss avstand fra politiske- og andre maktsentra. Fordi
>universitetet har
>> streng kvalitetskontroll i sin rekruttering, og fordi nykommere vil
>bli sosialisert
>> til vitenskapens normer og roller, er behovet for ytre styring og
>kontroll lite.
>> Fornyelse sikres gjennom den sterke indre dynamikken som ligger i
>> vitenskapelige disipliner og forskernes internasjonale samarbeid og
>konkurranse.
> >.....
>(fra http://www.sv.uio.no/arena/nor_publications/wp00_20.htm )
>
>Jørgensen sier:
>
>>Det interessante synes jeg i denne sammenheng er imidlertid
>>70-tallsopprøret mot Professorveldet, Embedsmannsuniversitetet og andre
>>autoriteter. Hvem gjorde opprør i Kulturrevolusjonens navn ? Skulle ikke
>>folket ta og ha makta ? Skulle ikke autoritetene styres av andre enn seg
>>selv ? Det forbauser meg at nettopp 70-tallets opprørere (ml-bevegelsen og
>>andre venstreradikale) nå ser ut til både å bruke embetstiden som ideal og
>>er de som vil at vitenskapelig tilsatte ikke skal kikkes i kortene.
>
>Jeg tror dette skulle være (indirekte) besvart ovenfor. La meg bare føye til
>at de som skal "kikke i kortene" som Jørgensen så uskyldig formulerer det, i
>praksis er (viser seg å bli) den multinasjonale storkapitalen*. For enda et
>aktuelt eksempel på hvilken vei det bærer (hvis man ikke greier å stoppe
>denne utviklinga, noe som krever en mobilisering blant universitetenes
>ansatte og andre utafor akademia -- studentene har jeg avskrevet) , se THE
>GUARDIAN, mandag 11.september,
>http://www.booksunlimited.co.uk/extracts/story/0,6761,367144,00.html
>som omtaler det stadig sterkere kommersielle grepet om britiske
>universiteter, og det økende innslag av "corporate culture" der.
>
>
>Trond Andresen
>
>
>*Unnskyld uttrykket, Bård Kjos, men du skjønner vel hva jeg mener.....
>;-)
>
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET