Denne førte til stormende applaus. Hentet fra UiT nettsted,
http://www.uit.no/uit/Siste_nytt/slagstad.html
Trond Andresen
******************************************************
Universitetet mellom gudshus og tv-studio
Hovedtale ved årsfesten, Universitetet i Tromsø, 23.8.2000
Av dr.philos Rune Slagstad, Institutt for samfunnsforskning, Oslo
Å få tale ved universitetets årsfest er en ære – og for meg en særskilt
glede. Forventningen om et Tromsø Universitet hører nemlig til min bergenske
barndom. Fra slutten av 1950-tallet bedrev min mor og hennes
Tromsø-venninner i bergenseksil kronerulling for det universitet de ivret
for å få realisert i sin hjemby. Det nordnorske dannelsesprosjekt ville med
et universitet få sin fullbyrdelse – det prosjekt som hadde fått et tidlig
institusjonelt uttrykk i lærerseminaret på Trondenes, med en av sine
fortsettelser i Tromsø lærerskole, hvorfra min morfar ble utdannet samme år
som Norge ble unionsfritt. Min morfar ble en trofast apostel i den
nordnorske folkedannelsens tjeneste – først som omgangsskolelærer på Senja,
deretter i Lebesby og Vardø for å ende sine dager på en benk i Vestregata 11
som lærer ved Tromsø Folkeskole. Min nye bok Kunnskapens hus – fra Hansteen
til Hanseid (Pax 2000), som bl.a. rommer min motbetenkning til
Mjøs-utvalgets rapport, er tilegnet hans minne.
Universitetet i Tromsø ble etablert ti år etter den innledende kronerulling,
i 1968. Etableringen av det nordnorske reformuniversitet hører til den
tredje fase av norsk universitetshistorie. Dagens universitetspolitiske
brytninger gjelder den institusjonelle utforming i en ny fase. Jeg vil ikke
la denne gyldne anledning gå fra meg uten å tilby noen betraktninger til
dagens strid. Men la meg forutskikke noen bemerkninger om de tre forutgående
faser.
1. Den første fasen – fra opprettelsen av Det kgl. Frederiks Universitet i
Christiania i 1811 til løsrivelsen fra det kirkelige overformynderi på
1870-tallet – viste en fattig, ung nasjon med en stor ambisjon: å skape "et
fuldstændigt Universitet", et universitet for vitenskapelige studier og for
utdannelse av statens embetsmenn. Det var tiden for frembruddet av vitenskap
i en moderne forstand, med fremragende representanter for så vel
naturvitenskap som humaniora, så som astronomen Christopher Hansteen, som ga
den nye nasjon en ny korrigert tid og kartla dens landskap, og historikeren
P.A. Munch med hans kritiske nasjonsbyggende historiefortelling.
Det kgl. Frederiks skulle ha en trefoldig identitet: forskerakademi,
embetsskole og dannelsesarena, med fire fakultet: teologisk, juridisk,
medisinsk og filosofisk. Embetsmannsstaten var juristenes stat, som også var
en prestestat. Siden begynnelsen av Det kgl. Frederiks er det Universitetets
presteskole som har hatt forrangen. Det teologiske fakultet står fortsatt
først blant fakultetene i Oslo-universitetets katalog. Men kunnskapens
hovedhus er ikke lenger underlagt gudshusets formynderi.
1870-tallets kulturkamp ble skjellsettende for universitetets
institusjonelle emansipasjon. Kirkens og teologenes ideologiske hegemoni ble
utfordret – og i sentrale henseender nedkjempet. Den vitenskapelig
emansiperte elite ble en ny ledende kulturelite. Striden om historikeren
Ernst Sars’ professorat i 1874 ble et vendepunkt i så henseende, beskrevet
bl.a. i Tromsø-historikeren Narve Fulsås’ utmerkede Sars-monografi. Kampen
sto mellom Sars’ "moderne Videnskab paa den ene Side og den kristelige
Religion paa den anden Side", ble det sagt av Sars’ professorale
motstandere. Den radikale Georg Brandes, som noen år tidligere var blitt
nektet å forelese fra Universitetets talerstol over Kierkegaard, fikk ved
sitt neste Kristiania-besøk i 1880 tale i et av Universitetets auditorier. I
løpet av få år hadde den nye, autonome vitenskap seiret ved Universitetet.
Vitenskapen var blitt herrre i eget hus. Teologiens hus ble noen tiår senere
splittet i to som følge av kunnskapens løsrivelse fra gudshuset – i et
Menighetsfakultet og Universitetsteologisk fakultet.
2. Universitetet fant sin moderne liberale form i den neste fase, som fikk
sitt sentrum i den store universitetsreformen av 1905. I årene forut for
1905 var det grupper som både ville markedsliberalisere og politisere
Universitetet. I Morgenbladet ble det tatt til orde for en "Moderniseren af
Universitetet". Det kunne frigjøres fra "det fordærvelige Selvstyre" for en
billig penge ved å la studentene betale for forelesningene og billigere
privatdosenter konkurrere med de faste professorer. Dessuten burde
flertallet i Universitetets styrende organ komme utenfra. - På
regjeringshold ville en på sin side politisere Universitetet ved å innsette
departementet som et "overstyre", som bl.a. skulle godkjenne
undervisningsopplegg m.v.
Vi kan nå om dagen markere et omtrentlig 100-årsjubileum for disse
forestillingene. Forrige gang var det professor Waldemar Brøgger som rykket
ut mot denne blandingen av markedsliberalisme og departemental overstyring.
Motstanden fra Brøgger og hans akademiske krets ga for det første
Universitetet en ny, liberal konstitusjon, samme år som landet ved
unionsoppløsningen fikk sin reviderte konstitusjon. Reformen innebar en
institusjonalisering av prinsippet om den akademiske selvforvaltning med
rektor i spissen for Det akademiske kollegium som Universitetets øverste
organ. Universitetet ble som offentlig samfunnsinstitusjon plassert på
armlengdes avstand fra de politiske myndigheter - og næringsliv. Dette
arrangement er en grunnpilar i den akademiske frihet som i dag foreslås
avviklet ved et eksternt styreflertall ved universitetene.
For det annet forbandt reformen gymnas og universitet.
Skolens faglige profil fikk en ganske umiddelbar virkning på Universitetets
akademiske profil. Den ble fornyet i pakt med gymnasets behov. Fremfor alt
var 1905-reformen et tilsvar på universitetsnivå til gymnas-reformen i 1896,
basert på engelsk- og reallinjer som hovedlinjer. Derved ble de to
vitenskapelige kulturer – den humanistiske og den naturvitenskapelige –
utformet i en moderne forstand. Universitetsreformen etablerte
språklig-historisk og matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen, basert på
bifagene, hvorav ett av bifagene ble utvidet til hovedfag med en
vitenskapelig avhandling. Ved denne embetseksamen fikk lektorene en
akademisk status tilsvarende den de fikk som gjennomførte embetsstudiene.
Studiereformen av 1905 ble i hovedsak stående gjennom hele 1900-tallet.
For det tredje var reformen en institusjonalisering av den vitenskapens
liberale autonomi, som var kjempet frem gjennom de forutgående tiår.
Vitenskapen er ifølge sin idé et fellesskap begrunnet i autonomi;
forvaltningen av denne autonomi forutsetter også institusjonell autonomi.
Dette vitenskapssyn fremhever vitenskapens nærhet til det liberale
demokrati. Disse to normsystemer – det vitenskapelige og det demokratiske -
forutsetter og forsterker hinannen. Som liberale institusjoner er så vel
vitenskapen som demokratiet forankret i den kritiske tanke – og det åpne
system. Ingen gruppe eller klasse skal ha en privilegert adgang til
vitenskapens eller demokratiets hus. I den vitenskapelige institusjon anses
det som gyldig som holder ifølge kritisk og åpen analyse, uansett
opphavsperson; i den demokratiske institusjon det som flertallet og dets
representanter bestemmer etter en kritisk og åpen diskusjon. Den liberale
vitenskap og det liberale demokrati hører til det moderne samfunns
konstituerende trekk.
3. Universitetets ekspansjon i den tredje fase ble en ekspansjon på
1905-reformens liberale grunnmur. Det nye var samfunnsvitenskapene som la
seg på tvers av de to kulturer – den naturvitenskapelige og den
humanistiske. Samfunnsvitenskapenes gjennombrudd var spaltet i to: i det ene
tilfelle en reformteknokratisk styringsvitenskap, anført av sosialøkonomene,
med den regulerende og intervenerende statsforvaltning som primær adressat;
i det annet tilfelle en reformdemokratisk dannelsesvitenskap, anført av
sosiologene, med den diskuterende og aksjonerende offentlighet som primær
adressat; i det ene tilfelle vitenskap og politikk formidlet via offentlig
administrasjon, i det annet vitenskap og politikk formidlet via offentlig
kommunikasjon.
I det sosiologiske ble samfunnsvitenskapen rehabilitert som en
dannelsesvitenskap, der en søkte å anlegge et perspektiv på samfunnet fra de
styrtes posisjon, gjerne de avvikende i forhold til moderniseringens
hovedstrøm. Denne samfunnsvitenskap som moralvitenskap fikk et
karakteristisk uttrykk i den nye kvinneforskningen, hvor det norske miljø
kom til å tilhøre den internasjonale avantgarde. Sitt mest markante
institusjonelle uttrykk fikk dette samfunnsdannelsesperspektivet i dannelsen
av Tromsøs reformuniversitet, hvor samfunnsfagene fikk en identitetsbyggende
plass. I det store Institutt for samfunnsvitenskap inngikk også historie og
filosofi, de to fagene som hadde gitt navn til det tradisjonelle
historisk-filosofisk fakultet. Samfunnsvitenskapen satte også et preg på
medisin-studiet, symbolisert bl.a. ved at fagområdet medisin ble delt i tre
institutt, hvorav det ene var Institutt for samfunnsmedisin. Det skulle
overhodet være et universitet for kritisk nytenkning. I norsk
utdanningshistorie står det Herrens År 1968 ikke bare i studentopprørets
tegn, men markerer også et år for demokratisk strukturreform. Dette forhold
innbyr til ettertanke om en egenartet reformistisk kraft ved det norske
system i internasjonal komparasjon. Tromsø universitet var et produkt av
Gerhardsen-epokens moderniseringsprosjekt, og markerte på samme tid et
oppbrudd fra det: moderniseringens nordnorske utakt. Stein Rokkan fornyet
internasjonal sosiologi med sin sentrum-periferi-modell, utformet med basis
i Rokkans nordnorske dannelseserfaring. Torild Skard, som hørte til
universitetets første generasjon, ga dette perspektiv en slående formulering
ved sin boktittel: Det er Oslo som ligger avsides.
4. Jeg er kommet frem til den norske universitetshistorikkens fjerde fase –
til dagen i dag. Den faller sammen med et sosiologisk epokeskifte:
overgangen til en kunnskapsindustriell samfunnsorden med vitenskapen som den
fremste produktivkraft. Ikke bare tilbringer en økende del av befolkningen
en stadig større del av sine liv i utdanningssituasjoner - også selve
forskjellen mellom utdannings- og arbeidssituasjon utviskes. Arbeidsplassen
ligner mer på klasserommet: snakke, skrive, regne og tegne. Den
kunnskapsindustrielle arbeidsplass har mer felles med forskningsinstituttet
enn med fabrikkanlegget.
Den norske modernisering kan historisk rekonstrueres som tre faser, som hver
ga en reformulert samfunnskontrakt med sin statlige pregning: 1814 med
rettsstaten (og det begynnende demokrati), 1884 med flerpartistaten, 1945
med velferdsstaten. Velferdsstatsprosjektet formulerte ut fra
industrikapitalismen en ny samfunnskontrakt - et verdikompromiss, hvor
industrikapitalismen ble institusjonelt temmet i samsvar med grunnleggende
verdier i det norske system om likhet og rettferdighet, modernisert og
radikalisert av arbeiderbevegelsen.
Dagens strid dreier seg om den fjerde fase - kunnskapsindustrialismens
statsform: kunnskapsstaten. Hvilke verdier skal være bærende for
kunnskapsstatens samfunnskontrakt? I sentrum av dagens politisk-ideologisk
strid står – eller mer presist: burde ha stått – diskusjonen av kunnskapens
hus.
To alternativer står mot hinannen i denne brytning om kunnskapsstatens
konstitusjon: det markedsteknokratisk styrende og det demokratisk
samfunnsdannende. Det markedsteknokratiske alternativ fikk et ideologisk
gjennombrudd ved det departementale programskrift "Den ny staten" (1987),
med dets lansering av deregulering og målstyring etter anglo-amerikansk
modell. På det ene felt etter det andre har det i de senere år foregått en
omfunksjonering og demontering av offentlige samfunnsinstitusjoner i det
norske system fra Televerket til NRK og Statoil.
Nå står det høyere utdanningsfeltet for tur – eller "for fall" ifølge en
pressemelding fra Universitetet i Bergen jeg mottok forleden. Tendensene til
markedsteknokratisering av universitetene er lett observerbare:
ekspanderende ekstern finansiering, mer oppdragsforskning, sterkere innslag
av kortsiktig nyttetenkning, sammenflettingen av økonomiske og
vitenskapelige interesser, en gradvis underminering av den akademiske
selvforvaltning, etc. – altså ikke ulikt det professor Brøgger advarte mot
for 100 år siden. Den nevnte pressemelding inneholdt bl.a. følgende
informasjon: "Norske universiteter ligger tjue år etter Katalonia i synet på
marked, lysår etter USA når det gjelder kreativitetskultur og en generasjon
etter Finland og Sverige når det gjelder industrikobling. (…) Det har
oppstått en grunnleggende ny måte å tenke samfunn på. Hele modellen om
produksjon, distribusjon og salg er i ferd medå løse seg opp. Det tidligere
strenge skillet mellom den ‘offentlige’ og den ‘kommersielle’ sfæren blir
erstattet av mer komplekse kontaktflater. (…) De norske universiteter vil
neppe overleve uten gjennomgripende organisasjonsmessige og kulturelle
endringer."
Teksten er signert en førsteamanuensis ved Senter for humanistisk
informasjonsteknologi (HIT-senteret), Universitetet i Bergen, blant mye
annet er han medlem av scenario 2010 – en referansegruppe for norsk høyere
utdanning, og han bærer det krevende navn Daniel Apollon. Apollon er i ferd
med løse om ikke universets gåter, så i hvert fall universitetets og den
moderne sosiologis. Mens vi venter på at Apollon få rigget til sin
intellektuelle oppskytningsrampe på Nygårdshøyden i Bergen, får vi andre
konsentrere oss om vårt enkle reformarbeid her nede på bakken.
På Gardemoen på vei nordover traff jeg på eks-statsråd Jon Lilletun, som var
initiativtaker til Mjøs-utvalget. Også Lilletun bemerket det ikke helt
vanlige i å inkludere en motbetenkning som vedlegg til en hovedbetenkning,
slik Ole Mjøs generøst har gjort. Mjøs har også vært generøs nok til å
forsyne mitt vedlegg til Mjøs-utvalgets rapport med et veiledende forord,
hvor han finner grunn til å slå fast at utvalget og mine synspunkter langt
på vei er "sammenfallende", med den tilleggsbemerkning at jeg tilhører
fortiden og Mjøs fremtiden: jeg foreslår ifølge Mjøs "at gårsdagens
problemer skal bli morgendagens løsninger".
Kikker en bak Mjøs-utvalgets entusiastiske retorikk på de avgjørende
økonomiske og institusjonelle realiteter, vil en se at det er utvalgets
BI-ideologer som har fått det siste ordet. Den faktiske virkning av deres
forslag vil bli en gradvis uthuling av universitetene, slik vi har kjent
dem, kombinert med den høyere utdannings skrittvise frakobling fra den
offentlige forpliktelse.
5. Det finnes et alternativ til den markedsteknokratiske kunnskapsstat – en
samfunnsdemokratisk reformisme, som makter å forene velferdsprosjektets
enhet nedenfra og opp med kunnskapsprosjektets differensiering ovenfra og
ned. Oppgaven er å gi form til dette prosjektet ut fra Norges komparative
fortrinn: kunnskapsinstitusjonenes sammenfiltring med det robuste demokrati.
Utdanningsinstitusjonene er samfunnsinstitusjoner som i norsk sammenheng i
overveiende grad har vært i offentlig regi, men uten derved å være en
direkte del av det offentlige styringsapparat. De er offentlige
institusjoner som står under en tosidig forpliktelse: utdanne til
arbeidslivet og danne til sivilsamfunnet. De må derfor underlegges en
tosidig målestokk: samfunnsnyttens kyndighet og samfunnsdannelsens
myndighet. Den annen dimensjon, den samfunnsdannende, har i tråd med det
markedsteknokratiske hegemoni hatt en tendens til å forsvinne i
reformkomitéenes utredninger. Men derved går en glipp av noe fundamentalt
ved utdanningsinstitusjonene i vårt system: deres indre forbundethet med
byggingen av samfunnsdemokratiet. Utdanningen til kyndighet har vært
forbundet med oppdragelse til myndighet. Slik har den sosio-kulturelle
modernisering gjort det norske samfunn til et mer robust demokratisk
samfunn. Det er nettopp i denne kontekst Tromsø Universitet hører til.
Det finnes ikke "noe internasjonalt omforent universitetsbegrep", sier
Mjøs-utvalget. Det er noe i det – men ikke for mye. Det er riktig at
universitetstermen i noen sammenhenger er blitt utvannet i de senere år,
bl.a. som følge av en viss konvergens mellom de høyere
utdanningsinstitusjonene. Like fullt har det vært ganske klart hva som
tradisjonelt har vært universitet i det norske system. En løser uansett ikke
de utdanningspolitiske dilemmaer ved å se bort fra dem. Utdanningspolitikk
bør ikke forfalle til symbolpolitikk.
Det klassiske universitet har hatt en sterk posisjon i vår bevissthet. En
norsk universitetshistorisk bevissthet synes særlig påkrevet i en situasjon
med en ekspanderende global historieløshet på høyt utredningsnivå – og i en
ekspansiv konsulentbransje. I dagens utgave av Dagbladet proklamerer Terje
Osmundsen, en av konsulentbransjens mest tidsmessige ideologer,
universitetets død – om de ikke følger hans anvisninger. Én ting er at
Osmundsen åpenbart forveksler universitetene med digitaliserte brevskoler.
Verre er det at Dagbladet naivt kolpoterer siste nytt fra konsulentbransjen.
Enda verre vil det være om de politiske beslutningstakere skulle forveksle
konsulentbransjens scenarier med vitenskapelige analyser.
Dagens situasjon er paradoksal: Universitetet skal bli stadig mer lik andre
utdanningsinstitusjoner, samtidig som det er nettopp ulikheten som gjør det
ettertraktet av de forskjellige institusjoner; universitetet har som
samfunnsinstitusjon en synkende prestisje som stadig flere institusjoner vil
ha en andel i.
Mjøs-utvalget foreslår at høyskoler skal kunne kvalifisere seg til å bli
universitet. Dette forslaget etablerer et incentiv i retning av ytterligere
"akademisk drift" i høyskolesystemet, og vil derved være det motsatte av å
styrke utviklingen av institusjonell egenart. Forslaget lanseres i en tid da
universitetssystemet har vært vedvarende underfinansiert.
Rektor ved Universitetet i Oslo, Kaare Norum, som er en sterk motstander av
flere universitet, har fremholdt at Mjøs-utvalgets krav til nye
universiteter er så strenge, at muligheten derved er utelukket. Knut
Brautaset, medlem av Mjøs-utvalget, kan derimot for sin del i begeistrede
avskjedsintervjuer som rektor ved Høgskolen i Agder forkynne at han er såre
fornøyd med nettopp dette punkt i Mjøs-rapporten: når Agder har fått seg en
matematik-professor og noen andre småtterier, er det klart for Norges femte
universitet: Kristiansands universitet. Og deretter vil de følge etter i
Bodø og Stavanger m.v.. – Dette må vel være et kompromiss i klassisk
Mjøs-ånd: begge er såre fornøyde – Norum med de ekskluderende kriterier,
Brautaset med de herlige realiteter.
Til Mjøs-utvalgets forslag finnes det et alternativ: et to-sporet system,
der den institusjonelle egenart og forskjellighet søkes utviklet ut fra en
helhetlig plan, med viten og vilje. Funksjonell arbeidsdeling på det høyere
utdanningsfeltet vil si en fordeling av kompetanse, oppgaver og mål som er
innbyrdes forskjellige. Universitetene profileres som universitet – som
akademiske toppinstitusjoner - med basis i den tysk-skandinaviske tradisjon,
modernisert og reformert. Høyskolene profileres som yrkesrettede
profesjonshøyskoler. Den nye, anglo-amerikanske gradsstruktur gis til
høyskolene, som derved reformeres i pakt med kravet om en mer fleksibel og
yrkesinnrettet utdanning. Formålet er å skape et differensiert system som
gir førsteklasses institusjoner på de ulike felt ut fra deres egenart:
reformer for institusjonelt mangfold i stedet for uniformert enfold.
6. Det spørsmål som stilles oss, er dette: Makter vi som overflodsnasjon å
beskikke kunnskapsstatens hovedhus? Har vi fortsatt ambisjonen å husholde en
kunnskapsinstitusjon på høyeste akademiske nivå? Det er nesten uforklarlig
at våre fedre hadde en slik ambisjon ved inngangen til det moderne Norge –
nesten like uforklarlig som det må bli for våre etterkommere, om vi skulle
bli avviklingsgenerasjonen, og statsråd Giske vår avviklingsstatsråd. – I
Sverige ser en nå en motbevegelse på en rekke nivåer i systemet mot den
slappe tilpasningsreformisme. Parolen "back-to-basics" har endelig nådd også
det høyere utdanningssystem. Perspektivet er "Universitetets gjenerobring".
Mjøs-utvalget rapport har fremprovosert en omfattende offentlig
universitetetsdebatt. Men det bemerkelsesverdige har vært politikernes
nærmest totale fravær i debatten. Det er ytterst bekymringsfullt for det
videre reformforløp – og overhodet for det politiske demokratis virkemåte –
om den offentlige debatt utspilles i et rom for seg, atskilt fra
beslutningstakernes univers. Samtidig er det blitt satt meget knappe
høringsfrister i sakens anledning, som en må tilbake til Hernes-epoken for å
finne maken til. Hernes’ kuppartede høringsfrister skapte dyp frustrasjon
som følge av undertrykt debatt blant dem som skulle være reformenes bærere,
lærerne. Hvorfor denne repetisjon av Hernes-reformismens minst tiltalende
etterlatenskaper?
Statsråd Giske sa umiddelbart etter Mjøs-rapportens presentasjon at han i
den videre behandling ville gi seg god tid. Det er imidlertid nå visse tegn
som tyder på at departementet ikke har så god tid likevel. Er det
medielogikken som her er i politisk funksjon igjen?
Vi lever i en medietid – et repetert mantra som vi daglig støter på. Er det
virkelig slik? Eller er dette kun en doxa, en halvfordøyd sannhet, som
flyter omkring, og hvis sannhet mer enn noe er fundert i besvergelsen.
Kirken var den dominerende blant de kulturelle samfunnsinstitusjoner ved
inngangen til det moderne samfunn. Kunnskapens hus marginaliserte troens hus
som sammenbindende samfunnsinstitusjon. De første fasers brytninger mellom
kunnskapens og troens hus om det kulturelle hegemoni er i dagens
samfunnsfase erstattet av en hegemonisk brytning med de massemediale hus. -
Universitetets behov for distanse til mediene og medienes logikk er like
stort – eller bør være det – som til kirken og kirkens logikk. Det er tre
ulike samfunnsfelt med ulike modi og ulike uttrykksformer, hvis ulike
gyldighetsrom må anerkjennes, men ikke forveksles. Politikerne har som
politikere – de fleste av dem – løsrevet seg fra gudshuset. Det samme kan
ikke sies om politikernes forhold til tv-studioene. De må gjerne gå både til
kirke og i tv-studio, men hverken de eller vi bør forveksle tv-studio med
den politiske offentlighet – om politikere skal være noe mer enn døgnfluer.
Hernes er et nøkkelbegrep i universitetsdebatten, også i denne
offentlighetsstrategiske forstand. Selv Hernes som begynte som
kunnskapsstrateg, endte tankevekkende nok som mediepolitiker. Om statsråd
Giske som universitetspolitiker vet vi lite. Men jeg føler en viss uro: vil
Giske i universitetspolitikken først og fremst bli en mediepolitiker?
Midt i ferietiden meldte også statsråden seg til universitetsdebatten i et
intervju i Aftenposten: "Giske vil ha universitetene på skolebenken, og de
må lære næringslivets språk" ifølge Aftenposten (8.juli). Det er unektelig
ganske friskt sagt av statsråden – om han har faktisk sagt det. Statsråd
Giske hadde vært på sommertur til Warwick University i England. Det var
ifølge Giske "et Mjøs-universitet", hvor kun en tredjedel av universitetets
inntekter er offentlige bevilgninger, for øvrig fremskaffes de økonomiske
midler ved oppdragsforskning og markedsbasert salg av
undervisningstjenester. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at den
sosialdemokratiske EU-motstander Giske fremholder Thatcher-epokens
mønsteruniversitet som norsk modell. Men ett er iallfall sikkert: med en
slik politisk tankegang ville 50-tallets kronerulling aldri ført til noe
Tromsø universitet. "Ingen ting han hørte ga Giske inntykk av at
universitetsledelsen føler at den akademiske friheten er truet av
‘kommersialiseringen’" – om vi skal tro Aftenpostens referat. Jeg vil si:
enten er statsråden rett og slett dårlig informert, eller så er han slett
referert. Det siste er blitt nærmest en vane blant norsk journalister – det
første bør ikke bli en vane blant norske politikere, aller minst på det felt
de bestyrer. Den som har fulgt en smule med i engelsk samfunnsdebatt, vil
vite at nettopp den ekspanderende kommersialisering har vært et
hovedstridsemne i engelsk universitetsdiskusjon de siste 20 år.
Oxford-universitetet vendte, som kjent, Margaret Thatcher offentlig ryggen.
Over aulaen til Uppsala universitet, Nord-Europas eldste universitet, står
mottoet: "Att tänka fritt er stort – att tänka rätt er större". Et
markedsteknokratisk universitet ville måtte få et noe annet motto: "Å tenke
lønnsomt er stort – å tenke målstyrt er større".
Det må ikke nødvendigvis bli slik – det bestemmes av stridens utfall.
Forrige gang jeg besøkte Universitetet i Tromsø var på invitasjon fra
professor Yngvar Løchen noen måneder før han døde. Yngvar Løchens
intellektuelle liv var viet en alternativ fremtid: som en av norsk
sosiologisk gründere, dernest som en av Tromsø-universitetets gründere.
Yngvar Løchen var forpliktet på den ambisiøse reformisme som har vært så
karakteristisk for det norske system i dets produktive faser: evnen til å
integrere tidens krav ved å gi tiden et eget stempel – med en større
ambisjon enn å bli halvgode etterligninger av det som er tidens
internasjonale mote. Yngvar Løchens siste samtidsdiagnostiske studie bar
tittelen Forpliktende fantasi. Det kan også stå som motto for en aktuell
universitetspolitisk reformisme med ambisjoner.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET