Jeg legger ut denne Aftenposten-kronikken
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d151373.htm
som kanskje ikke så mange har fått med seg, da den sto midt i
sommerferien.
Forøvrig har NTNUs egen rektor også skrevet
en kronikk om temaet, se
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d156102.htm
Trond Andresen
******************************************************************
"FRIHET" TIL Å STYRES AV MARKEDSKREFTENE?
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d151373.htm
Dato: 2000-07-17
Passer bedriftsmodellen som Mjøs-utvalget foreslår for universitetene, med
universitetenes egenart? Utvalget reiser overhodet ikke spørsmålet.
__
Mjøs-utvalgets reformforslag for høyere utdannelse er motstridende. Mer
markedstilpasset finansiering og ny styringsstruktur lar seg ikke forene med
universitetenes verdigrunnlag, skriver professor i historie Lars Ivar Hansen
og professor i sosiologi Georges Midré ved Det samfunnsvitenskapelige
fakultet ved Universitetet i Tromsø.
__
Universitetenes administrasjon og vitenskapelige stab må
forholde seg til forenklede, kvantitative
resultatindikatorer som står fjernt fra fagenes kvalitative
innhold, deriblant «normtall» oppstilt av departementet uten
kjennskap til de lokale forhold. Sakte, men sikkert er det
også ved alle universiteter innført budsjettmodeller som
gjør deler av instituttenes bevilgninger avhengig av
«studentgjennomstrømning» og «vekttallsproduksjon». Kravene
om effektivitet og tidkrevende kontrollrutiner har ført til
en hverdag som i stadig større grad er fylt av rapportering,
kontroll og evaluering, slik bl.a. Line Alice Ytrehus
beskrev det meget dekkende i sin Dagblad-kronikk 16.1.,
«Farvel til universitetene». De sidene som blir
skadelidende, er mulighetene til å drive forskning og faglig
utvikling, noe som jo skulle være kjernevirksomheten som
både forskningsbasert undervisning og formidling skulle
springe ut av. Konsekvensen er en utarming av
universitetene, med økt grad av frustrasjon og motsetninger
på ulike plan.
I denne situasjonen lanseres så Mjøs-utvalgets innstilling
som utdannelses«bibelen» for det neste årtusen. Hvilke vyer
har så utvalget for utdannelsesinstitusjonenes virksomhet?
Det snakkes om «fristilling fra staten» og økt autonomi for
institusjonene. Men på hvilke premisser skal denne
fristillingen skje, og vil de forslag utvalget kommer med
bidra til å sikre en reell faglig autonomi, hvor fagmiljøene
selv får anledning til å utvikle den vitenskapelige profilen
på egne premisser?
I denne kronikken vil vi sette fokus på de forslag som
utvalget fremmer etter ny finansieringsordning og ny
styringsstruktur. Det er vår oppfatning at utvalgets
konklusjoner og forslag på disse feltene står i klar
motstrid til, og i praksis vil underminere, de mange gode og
positive formål som ellers listes opp av utvalget.
Utvalget knytter seg innledningsvis til hevdvunne
tradisjoner og snakker om høyere utdannelse som et
«dannelses-prosjekt», om «fellesskapets lærested» hvor
enheten mellom forskning og undervisning skal være det
sentrale, og om den «selvstendige kritiske tilegnelse» av et
lærestoff som ikke er fasttømret. Samtidig kommenteres
vesentlige ting ved selve læringsprosessen: Bl.a. behovet
for nært og gjensidig forpliktende samarbeid mellom lærer og
student, og for læreformer som kan gi studentene større
innblikk i kunnskapens tilblivelsesprosess. Som
universitetsansatte er det ikke vanskelig å underskrive
mange av disse betraktningene.
--- I starten understreker utvalget også at studentene ikke må vurderes «etter den prislapp de til enhver tid måtte ha», som «vekttallsproduserende enheter». Desto større blir paradokset når utvalget i sitt konkrete finansieringsforslag lanserer stykkprisfinansieringssystemet for full tyngde, i langt større grad enn hva som er tilfelle nå. Utvalget har tydeligvis lett etter finansieringssystemer som skal ivareta en rekke - til dels sterkt motstridende - formål: Systemet skal både fremme effektivitet, styrke bruker-(student-)styring, gi langsiktige rammer for institusjonene, øke fleksibiliteten og endringstakten, men samtidig sikre at staten har et rom for styring, ved siden av at det også skal ivareta kvalitet og de humanistiske tradisjonene som universitetene og høyskolene representerer. Etter en lang diskusjon hvor økonomiske resonnementer dominerer, lander utvalgets flertall på et forslag med flere elementer, hvor de fleste representerer en videreutvikling og styrking av de resultatorienterte finansieringsprinsipper vi allerede kjenner, basert på rent utvendige kvantitative mål. Institusjonene skal gis stor grad av frihet til å omdisponere kapasiteten innenfor ulike utdannelser og fagområder i takt med endringer i etterspørselen, og dessuten gis incentiver for å tilpasse seg. I enda større grad enn i dag skal finansieringen knyttes opp mot student«gjennomstrømningen» målt i antall fullførte grader og vekttall. Til og med den delen av bevilgningene som skal gå til forskningsaktivitetene, skal knyttes - delvis - til studenttallet. Lærestedene vil mao. bli invitert til å markedsføre og selge seg på best mulig måte overfor de utdannelsessøkende, for å kunne opprettholde studenttallet og derved overleve som institusjon. Gjennom en utvisking av skillet mellom universitetsutdannelse og mer profesjons- og yrkesinnrettede studier som hittil vesentlig har vært høyskolenes domene, vil denne konkurransen skjerpes ytterligere. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det vil gå med fag og fagtilbud som ikke fremstår som populære, nyttige og målrettede, målt ved studenttilstrømningen. Det er bemerkelsesverdig at utvalget ikke har funnet det problematisk å lansere denne ensidige markedsøkonomiske modellen, på bakgrunn av de andre hensyn som utvalget også selv bekjenner seg til. I innstillingen står det f.eks. at etterspørselen ikke alene skal være styrende for de undervisningstilbud som gis, og at de høyere utdannelsesinstitusjonene har en viktig rolle som kultur- og tradisjonsbærere i samfunnet, hvor særlig universitetene spiller en sentral rolle. For at lærestedene skal kunne ivareta denne rollen, kan ikke deres dimensjonering være avhengig av kortsiktige betraktninger rundt etterspørsel, skriver Mjøs-utvalget, samtidig som det nettopp fremmer forslag i denne retning. Utvalget reiser overhodet ikke spørsmålet om den bedriftsmodellen som ligger til grunn for forslagene, passer med universitetenes egenart og verdigrunnlag. Studier fra andre sektorer hvor stykkprisfinansiering allerede er innført, som f.eks. helsevesenet, gir heller ingen grunn til stor optimisme. Den krisen vi nå er vitne til der, innbyr slett ikke til noen kopiering av disse finansieringsordningene. Finansieringssystemet må også sees i sammenheng med utvalgets forslag til styringsstruktur. Her snakkes det om «fristilling fra staten» og økt autonomi for institusjonene. Et samlet utvalg er enig om at institusjonene bør få utvidet selvstyre, og at ansvaret for den faglige utviklingen må tilligge det enkelte universitet og høyskole. Utvalget er imidlertid delt mht. hvilken organisasjonsform som på beste måte skal kunne ivareta dette formålet. Flertallet går inn for en organisasjon som ligner på den Posten og NSB har fått, hvor institusjonene omdannes til egne rettssubjekter med svekket mulighet for direkte statlig styring. Denne reformen vil innebære at universitetene i større grad fristilles fra staten, men de fleste vil nok oppfatte dette som en klar markedstilpasning. Tyngdepunktet i styringsmekanismene vil skyves fra byråkratiet til markedet, noe som også blir påpekt i mindretallets dissens. Et eget poeng er at de ansattes oppsigelsesvern også vil bli svakere. Det er vanskelig å forstå at universitetene gjennom disse reformene skulle bli mer selvstendige enn de nå er, slik utvalget hevder. Det er heller ikke lett å forstå at denne fristillingen fra staten vil bli reell, all den stund utvalgets flertall går inn for en styremodell som sikrer eksterne, departementsoppnevnte representanter absolutt flertall i institusjonenes styrer. Det faglige innslaget skal for størstedelen skyves ut av styrene og til siden, i form av et faglig kollegium som ifølge flertallsforslaget skal få lov til å godkjenne rektortilsetting. Det legges altså opp til en fullstendig avvikling av den faglig baserte, selvforvaltende styringsmodellen som vi hittil kjenner i form av «kollegier» eller styrer med de vitenskapelig ansatte i flertall. Samtidig understrekes behovet for en «profesjonell ledelse», som skal få utvidede fullmakter på det økonomisk-administrative området. --- Slik vi oppfatter det, er kjernen i utvalgets forslag dette: Universitetene skal avvikles som selvforvaltende institusjoner og omformes til kunnskapsbedrifter, organisert etter næringslivets modeller. De vitenskapelig ansatte som ikke selv «frivillig» velger å omstille seg, sin forskning og sin undervisning til markedets logikk, vil møte den «profesjonelle ledelse»s krav om lønnsomhet og effektivitet i form av krav om omstrukturering og nedleggelse av «upopulære» fagtilbud. Det blir etterhvert vanskelig å se hvordan utvalgets forslag harmonerer med innstillingens prangende tittel: Frihet under ansvar. Utvalget har tatt utgangspunkt i de elementene av resultatorientert finansiering som allerede finnes innenfor dagens system, og forsterket markedsmekanismene ytterligere: De samme utvendige, rent kvantitative indikatorene skal legges til grunn for vurderingen av institusjonenes virksomhet, ikke lenger direkte av departementet, men gjennom departementsoppnevnte styreflertall som pr. definisjon vil være utenforstående i forhold til faglige vurderinger. Det er lett å tenke seg at disse styrerepresentantene vil føle seg mer ansvarlige overfor universitetseksterne hensyn og dermed friere til å handle ut fra rent bedriftsøkonomiske hensyn. Flertallsforslagene gjennomsyres i det hele av en sterk tro på effekten av økonomisk rasjonalitet og materielle incentiver. Etter vår oppfatning vitner dette om liten innsikt i hva som motiverer universitetsansatte i deres arbeid. Til tross for mange frustrasjoner har vi inntrykk av at de fleste universitetsansatte arbeider nettopp der fordi de setter pris på kontakten med studentene og fordi de syns forskning er spennende. Vi tror også det monn av faglig selvforvaltning og eget ansvar for vitenskapelig profil som fortsatt eksisterer er vesentlig. Mjøs-utvalget sier at de vil ta vare på universitetene som forsknings- og undervisningsinstitusjoner med stor grad av selvstendighet. Det er vanskelig å forstå at utvalgets forslag bidrar positivt til dette. Om flertallet får sine forslag igjennom, vil vi få en styringsmodell som svekker høyere utdannelse som et sentralt politikkfelt ved at man skyver mer av styringen til markedet. Poenget må isteden være å få til en kombinasjon av offentlig ansvar og en reell frihet til lokal faglig utvikling.© Aftenposten
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET