Klassekampen bryter omsider tausheten om norsk rovdyrforvaltning (les:
statlig miljøkriminalitet). Under overskriften "Norsk-svensk forbrødring mot
ulv" refererer KK 31. juli 2001 en NTB-melding om at "Senterpartiet i
Hedmark og partiet Centern i Dalarne i Sverige går samlet imot at ulv skal
yngle i Skandinavia". osv.....
Mens KK er taus om statlig jakt på ulv fra helikopter og drap av jervunger i
hiet, som viser at norsk rovdyrforvaltning vender tilbake til forbilder på
1800-tallet, bruker "venstresidens avis" spalteplass på et gammelt,
reaksjonært forslag om å utrydde ulven i Norge. Fy f....! RV spiller
fortsatt samme spill som Hagen; FrP's bygdetullinger frykter de mørkhudene,
RVs urbane "bygdetullinger" frykter ulven. Se forøvrig mitt tidligere
innlegg:
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra081100/0599.html
Foreningen Våre Rovdyr kommenterte Senterpartiets forslag allerede høsten
1999 --- se vedlegg.
Bergen, 31. juli 2001
Stein Erik Jonasson
http://www.fvr.no/informasjon/kronikker/senterpartiets_ulveutryddelsesstrate
gi_h1999.html
Senterpartiets ulveutryddelsesstrategi
Av Viggo Ree, medietalsmann i Foreningen Våre Rovdyr (Denne kronikken har
stått i ulike aviser høsten 1999).
Senterpartiet har kastet masken i rovdyrdebatten. I mars 1999 lanserte
partimedlemmer tanken om å redde den norske ulven ved å gjerde den inn. En
slik dyreparkfilosofi var også inne i bildet sommeren 1999, da vi i
"miljøpartiets" egne organer kunne lese om sentralstyrets føringer for en ny
rovviltpolitikk i Norge under overskrifter som "Sp vil ha ulvefritt Norge"
og "Sentralstyret i Senterpartiet vil ha et bjørne- og ulvefritt Norge".
Målet er en nordisk forvaltningsmodell med fordeling av ulike arter til
ulike land.
Ønsket om en nordisk ansvarsfordeling er ikke ny. I 1988 lanserte
bondelagene i Norden en forvaltningsidé om at det ikke skulle være nødvendig
å ta ansvar for enkelte rovviltarter innenfor de respektive lands grenser.
Den nordiske modellen med jerven i Norge, bjørnen i Sverige og ulven i
Finland var essensen i forsøket på å torpedere Bernkonvensjonen for 11 år
siden. Arkitektene bak denne planleggingen var Ivar Mysterud og Morten Muus
Falck samt Bjørnulf Kristiansen i Norges Bondelag. Både miljømyndigheter og
miljøorganisasjoner i Norden gjennomskuet raskt denne ideen, og
karakteriserte den som en ren utryddelsesplan.
Men arkitektene bak fordelingsideen gav ikke opp. De videreførte sine
planer, og klarte å få forslaget om én felles nordisk forvaltningsregion for
store rovdyr opp til behandling i Nordisk Råds sesjon i Reykjavik den
28.2.1990. Medlemsforslaget ble fremmet av Johan Buttedahl (Sp), Svein
Alsaker (KrF) og Harald Synnes (KrF) samt Karin Söder fra Sverige og
Marjatta Väänänen fra Finland. Buttedahl og Synnes var ikke på Island under
denne sesjonen. Det var imidlertid Alsaker, men han var fraværende under
selve avstemningen! Derimot var Söder og Väänänen tilstede, men de stemte
mot sitt eget medlemsforslag sammen med 53 andre delegater. Våre naboer i
øst hadde i mellomtiden følgelig oppdaget at de var blitt lurt av
nordmennene! Kun 6 stemte for det nordiske fordelingsprinsippet, hvorav 5
fra Norge. Nok en gang led arkitektene bak en slik snikutryddelsesplan et
sviende nederlag - ikke minst fordi saken på forhånd hadde vært igjennom
omfattende vurderinger i både juridiske og naturforvaltningsmessige kretser
i de ulike nordiske land.
Under Senterpartiets lansering av "ny" rovdyrpolitikk tidligere i år har det
endog blitt hevdet at en felles nordisk rovviltforvaltning ikke strider mot
internasjonale miljøavtaler som f.eks. Bernkonvensjonen. Det er vanskelig å
vite om en slik påstand primært bygger på utsagn mot bedre vitende eller om
representanter fra partiet lever i en så isolert verden at de faktisk tror
at dette er tilfelle. I Stortingets innstilling til siste rovviltmelding er
dette punktet spesielt behandlet, og i denne sammenheng vises det til brev
fra Bernkonvensjonens sekretariat av 17.6.1996 til norske myndigheter hvor
det bl.a. står:"En hvilken som helst plan for "koordinering av
forvaltningen" mellom ulike land som innebærer at hvert enkelt av de
fennoskandiske land har ansvar for å bevare levedyktige bestander av bare en
av artene (brunbjørn for Sverige, ulv for Finland, eller gaupe for Norge)
ville være en klar feiltolkning av Partenes forpliktelser under
Bernkonvensjonen. Alle nordiske land har forpliktelser til å bevare
bestander av alle arter som har tilhold i deres territorium, uten
hensyntagen til de positive bevaringstiltak som blir gjennomført av
naboland".
I løpet av de siste tiårene har også Senterpartiet vært med på å utforme
dagens rovviltpolitikk, som bl.a. går ut på å sikre levedyktige bestander av
ulv og bjørn i vårt land. Dette er nedfelt i både egen viltlovgivning og
ratifiserte internasjonale konvensjoner, og den siste stortingsvedtatte
rovviltmelding er også eksplisitt på dette punkt. Når det for tiden finner
sted en økning i den skandinaviske ulvestammen, og enkeltdyr vandrer ut og
par og flokker etableres i vårt land, skrikes det voldsomt opp fra særlig
senterpartihold om at rovviltforvaltningen er ute av kontroll og at
rovviltmeldingen må tas opp enda en gang. Det er vanskelig å forestille seg
at politikerne som har vedtatt lovene og sørget for norsk tilslutning til
internasjonale miljøavtaler skulle ha vært så naive at de ikke visste
følgende om arten hver gang de stemte på Stortinget:1) ulv kan gå over store
avtander, 2) arten kan ta eller tar husdyr og 3) ulv kan reprodusere seg.
Det siste punktet er ikke uvesentlig med tanke på at Norge har vedtatt å
sikre en levedyktig bestand på norsk jord!
Senterpartiet - vårt "grønne regjeringsparti" - viser med sine nye
rovviltutspill hvilken ekstremistisk plattform de nå har plassert seg på i
tilknytning til forvaltningen av direkte truete dyrearter. Det er ikke mye
ansvarlig miljøpolitikk i å ville utrydde en felles naturarv - enten man
betrakter ulven som en del av det biologiske mangfoldet eller som en del av
skaperverket. Holdningsundersøkelser viser at rovdyrmotstanden i Norge
hovedsakelig befinner seg i aldersgruppen over 65 år. Tiden har derfor ikke
løpt fra ulven eller de andre store rovdyrene, som enkelte hevder. Tiden
arbeider i høy grad for denne viktige delen av norsk natur.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 03-08-01 MEST