En lederartikkel hvis innhold jeg kun delvis kan underskrive. Jeg er ikke
sikker på at verden er helt så snill som Todal later til å tro. Hvordan kan
en mann som Håkon Teigene være i helt god tro? Husker han ikke sin egen
fortid? Dessverre er dette ikke kun hans eget problem, han har et ansvar.
Alt kan ikke unnskyldes med at "slik er media", "thats life" osv. Det er
altfor mye av den slags bagatelliserende lettvintheter i norsk offentlighet.
Jeg skulle også likt Todals kommentar til Genova sett i lyset av COINTELPRO
og det vi vet om Bush IIs politiske tilhørighet som arvtaker etter dem som
skapte COINTELPRO. Her er det for mye naivitet. I den sammenhengen er det
gledelig å høre at tidligere president Carter nå har brutt en uskreven lov
om at tidligere presidenter ikke må kritisere nåværende og har gått til
frontalangrep mot Bush II og hans politikk, hvis seneste utslag
karakteristisk nok er dagens nei til en internasjonal avtale mot spredning
av biologiske våpen...
Carter slår fast at Bush II representerer ytre høyre og angriper ikke minst
Bush IIs støtte til Israel og dets okkupasjonspolitikk, hans forakt for alle
internasjonale avtaler og for miljøvern. Godt å vite at det finnes liberale
krefter i USA som ennå har mot til å si fra. Hadde bare norsk borgerlig
politikk, TV osv. rommet et lite antall personer med Carters integritet og
sivilkurasje, ville landet ikke være i den frivillig-totalitære døsen det nå
lever under.
Nå må man høre på BBC for i det hele tatt å få vite at Carter sa noe. Her
forsvinner han i siste nytt om den russiske trussel fra 1959, blandet med
dagens dose Hagen-hets og nytt fra kriminalpolitiet krydret med
"kulturinnslag" og kvinnegolf. Som vanlig: Norge er mer katolsk enn paven. I
et demokratisk land verd navnet hadde Carter skapt store overskrifter. Dette
ser ikke Todal, og dessverre er jeg redd det viser hvor vi er på vei. For å
gjenta Baudrillard: "There is unfortunately nothing which can remedy such a
mechanism of intellectual perversion". Dette er sannelig ikke bare "media
sine dramaturgiske reglar". Reglene skapes og følges med vitende og vilje av
mennesker (eller u-mennesker).
Norwaying, swedification eller danification av USA er trusselen. Den som kan
se det, oppfattes av våre lands enerådende og stadig mer høyrevridde og
åndsdorske sentrumsekstremister med skrekkinnjagende selvfølgelighet som en
galning. Det politiske normalitetstyranniet øver ett press av en totalitær
dumhets hele styrke for at venstresida skal gjenta og gjenta offentlig
botsgang og harakiri. Kun dette er nemlig verre enn blant moderne "opprådde
livslevere" (Zapffe) å komme i skade for å berøre noe sant: å ville ta konse-
kvensen av det. Da runger hånlatteren til himmels, og avskyresolusjonene
dugger tett.
Karsten Johansen
http://www.dagogtid.no/arkiv/2001/30/leiar
Leiar: Etter Genova
Kva kjem vi til å hugse frå G8-møtet i Genova, anna enn gateslagsmål, knuste
ruter, raserte bydelar? Var det berre valdelege, ustyrlege aktivistar det
handla om?
Som ved dei siste toppmøta til Verdsbanken, WTO og EU, var det grupper av
organisert pøbel i aksjon i Genova. Men den verste valden stod italienske
politistyrkar for. I tillegg til å drepe unge Carlo Giuliani, skamslo dei
fleire tital aktivistar utan påviseleg grunn natt til søndag, og politiet
klarte å omskape fredelege demonstrasjonar til gatekampar ved unødvendig
aggresjon. Førebels veit vi ikkje kva rolle provokatørar spelte i Genova,
men mykje tyder på ei viss forståing mellom politiet og grupper av valdelege
svartkledde. At det er skilnad på valdsmenn og valdsmenn, veit vi frå før:
Som Sigmund Kvaløy Setreng har peika på, fekk nynazistisk pøbel fritt gå til
åtak på fredelege demonstrantar ved EU-toppmøtet i Gøteborg i juni, utan at
svensk politi såg det naudsynt å gripe inn.
Men det er ikkje først og fremst valden vi bør hugse frå G8-møtet i Genova.
Heller ikkje dei tynne frasene frå sjølve toppmøtet. Når over 100.000
menneske kjem saman for å protestere mot global urettvise, er det det som er
det minneverdige.
Problemet for det fredelege fleirtalet av demonstrantar, er at valden og
dramatikken får overskugge bodskapen deira totalt. Slik er media sine
dramaturgiske reglar: Kvar ruteknusar er viktigare enn tusen fredelege
demonstrantar, kvart gateslag er større enn den samla u-landsgjelda. Det som
kameralinsene fangar inn, blir heile historia. Og når dei spektakulære,
krigsliknande bileta strøymer inn frå internasjonale fjernsynsselskap og
biletbyrå, er det lett å tru at det er berre gatekampar og pøbel det handlar
om. Slik Ingolf Håkon Teigene tydelegvis trudde etter EU-møtet i Gøteborg,
da han på Dagsrevyen omtalte Attac som «ein valdeleg organisasjon».
Ansvarlege, fredelege og oppriktig engasjerte demonstrantar er under press
frå tre kantar: Frå valdeleg politi og frå valdeleg pøbel, men mest av alt
frå mediotane, som utøver retorisk vald mot idealistiske menneske med
viktige bodskapar. Til saman blir dette eit knallhardt press på dei seriøse
aktivistane, som ein må vone at dei klarer å takle. For det globale medvitet
og den solidariteten dei representerer, er globaliseringa på sitt aller
beste. Per Anders Todal
© Dag og Tid
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST