deportasjon eller eksport?

From: Karsten Johansen (kvjohans@online.no)
Date: 04-07-01


Noen bruker uttrykket "deportasjon" om utleveringen av Milosevitj til
domstolen i Haag. Man får herved assosiasjoner i retning av avsendelser
under kummerlige forhold til avsidesliggende fangeøer, tukthusopphold i
Sibir o. lign. Nærmere virkeligheten er dette: at en avsatt stalinistisk
statsmafioso som (i det minste) har stilt seg bak og oppmuntret til (og med
all sannsynlighet også beordret) barbarisk krigføring (bl.a. ved massakrer)
mot og fordrivelse av store sivilbefolkninger samt terror mot og
undertrykkelse av politiske motstandere sitter fengslet under ytterst
bekvemmelige forhold og iallfall formelt under iakttakelse av alle en
siktets juridiske rettigheter i en rettsstat. Folk som bruker uttrykk som
"deportasjon" om dette har mildt sagt et patetisk og anstrengt forhold til
realitetene og er i beste fall helt på villspor og villeder andre i sin kamp
mot urettferdighet fra denne verdens mektige. De glir inn i den rolle som
ond og latterlig som makten hos oss ønsker å tildele enhver egentlig
opposisjon.

Jeg har derimot sans for Ljubisa Rajic som fra Beograd med presis ironi
skriver at "Milosevitj var nok vår beste eksportartikkel". Det rammer
kjernen i den grove sjakring vi her har vært vitne til som selvsagt ødelegger
enhver illusjon om at de bevegende krefter sikter mot annet enn et rent
skinn av "internasjonal rettshåndhevelse" som skal underbygge deres, på en
kombinasjon av masseødeleggelsesvåpen og enorm teknisk og økonomisk
overmakt hvilende, absolutte hevdelse av verdensmonopol på moral og
rettferdighet - noe som med nødvendighet må bli absolutt hyklersk.
"Milosevic blir formelt dømt for krigsforbrytelser, men i realiteten for
oppsetsighet mot USA og NATO" sier Rajic og nærmer seg noe (se under).
Uttrykket "oppsetsighet" er upresist, det er snarere tale om klossethet og
manglende evne og plassering til å gli inn i en rolle som brukbar underdog a
la Tudjman eller tyrkiske og latinamerikanske generaler.

Gjennom (nødvendigvis) å måtte kvele en lokal serbisk rettferdighets
mulighet i fødslen kun for netopp å demonstrere enda engang sin maktbruks
absolutte monopol på det gode og moralske er man gått i sin egen
allmektighets felle og avslører seg selv. Milosevitjs egen fremtoning som
"verdensopinionen"s litt for velregisserte, innlysende og velkomne n'te
reprise av ond hoggestabbe (under utslitte filmtitler som "Slakteren fra
Beograd" osv.) blir overkill og et perfekt speil av maktens ufravikelige
krav om selvbekreftelse og får dermed tildelt en falsk aura av motstand, som
også ligger i at han trekker på stalinismens siste rest av kommunistisk
illusjon. Falskheten røpes av hans totale mangel på humor. I samme
utstrekning som hans bøddelknekter fra Bosnia og alle mulige andre
tilsvarende må stille i retten og det virkelige opprøret viser seg i Serbia
og andre steder i verden vil denne aura falme og bli glemt. At det vil skje
er på ingen måte gitt.

Karsten Johansen

«Bare nok til å sulte seg gjennom dagene»

Av LJUBISA RAJIC Mandag 2. juli 2001 7:23 (Dagbladet)

Er det ikke jubel i gatene i Beograd nå når Milosevic er blitt utlevert til
Haag-domstolen? ble jeg spurt i et intervju tidligere i dag. Nei, det er
ikke det. Denne verden ser annerledes ut sett fra Norden enn fra Serbia. For
de mer enn to tredeler av befolkningen som har inntekter under 20 kroner per
døgn, bare nok til å sulte seg gjennom dagene, og for de om lag 50 prosent
arbeidsløse, mest ungdom, er bekymringen hvordan de skal klare seg fram til
neste dag større enn om Milosevic blir utlevert til Haag eller ikke.

I en nylig utført undersøkelse var fem av ti for utlevering, tre mot, og to
visste ikke, noe de som oftest forklarer med at ennå er ingen blitt tiltalt
i Haag for forbrytelser mot serbere. De fleste vanlige mennesker er bare
misfornøyde med måten utleveringen ble gjort på, ikke med at Milosevic er
blitt utlevert. Der ligger grunnen til at det bare var fem- seks tusen som
protesterte utenfor det føderale parlamentet i går kveld - en liten del av
menneskemengden man ser etter en vellykket internasjonal fotballkamp, og
ubetydelig i forhold til de antatt 2,6 millioner innbyggerne i Beograd.

Det ville ha vært bedre med en rettssak i Beograd, i folkeopplysningens
tjeneste. Men da den ikke kom i gang og USA truet med å trekke seg fra
giverlandkonferansen, var utleveringen en forventet konklusjon.
Representantene for den montenegrinske koalisjonspartneren i den føderale
regjeringen, et parti som i årevis var Milosevics støttespiller, nektet å
stemme for en lov om samarbeid med Haag-domstolen av frykt for at noen av
dem selv kunne bli utlevert.

Saken ble til slutt avgjort av den serbiske regjeringen. Det er en politisk
krise på gang. Når fienden som forenet den tidligere opposisjonen nå er
borte, begynner det vanlige indrepolitiske spillet om stemmer.

Noen spår at det også er slutt på dagens Jugoslavia. Kanskje. I Vesten har
man i flere uker mer eller mindre åpent lagt fram ideer om at den beste
løsningen for Balkan er oppsplitting i små, etnisk rene stater med såkalt
human folkeforflytting, en pen omskriving av etnisk rensing. Hvis USA og EU
gjennomfører dette, har krigsforbrytere i alle land vunnet, selv om noen av
dem blir dømt, for da blir det som de har villet.

Milosevic var nok Serbias beste eksportartikkel i forkant av
giverlandkonferansen, som samlet inn 1,28 milliarder dollar i hjelp. Det er
nok til å hjelpe oss året ut, men det dekker ikke engang en brøkdel av
skadene fra bombingen. I samtalene med studentene merker jeg at ønsket om å
utvandre ikke er blitt det spor påvirket av utleveringen og
giverlandkonferansen.

Milosevic ble tiltalt for krigsforbrytelser under krigen om Kosovo. Nå skal
tiltalen utvides til å gjelde krigen i Kroatia og Bosnia, den tida da han
ifølge Vesten var freds- og stabilitetsfaktor nummer én på Balkan. Domstolen
dømmer etter lovene og bevisene, men påtalemyndigheten utsteder tiltale
etter vurderinger av politisk karakter. Milosevic blir formelt dømt for
krigsforbrytelser, men i realiteten for oppsetsighet mot USA og NATO.

I mellomtida foregår oppgjøret med fortida uansett Haag og Vesten. Eller på
tross av dem. Selv om skrittene virker små i forhold til det vi ønsker, er
de kjempestore når man tar hensyn til den korte tida som har gått siden
Milosevics fall. Serbia har sagt farvel til Milosevic, men det vil ta tid å
kvitte seg med hans arv. Den dagen alle sier farvel til sine krigsforbrytere
kan forsoningen begynne. Men heller ikke dette er noe som man kan trikse og
fikse seg fram til over natta gjennom å tilby dyre
demokratiseringskonferanser og lave lønninger.



This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST