Vi kan være svært takknemmelige for at den japanske utgaven av fascisme ble
nedkjempet i 2. verdenskrig (omenn absolutt ikke for alle metodene som ble
brukt). Og man kan umulig glede seg over det nåtidige USAs feiring av dette.
"Tolkningen av 2. verdenskrig skjer med et smil om munnen: Amerika ble
prøvet. Amerika seiret. Lenge leve Amerika. Hva er det med amerikanerne, kan
man spørre på den amerikanske uavhengighetsdagen. Denne nasjonen synes å ha
et uavgrenset behov for å feire militærvesenet på lerretet, for å
rettferdiggjøre og fortrenge krigshandlinger." (se under)
Enhver nasjon med ubehersket behov for å feire seg selv har et tilsvarende
for å se ned på andre. Konsekvensen av dette så man f.eks. i
Hiroshima/Nagasaki. Den historiske opprinnelsen til den amerikanske utgaven
av denne type misere ligger ihvertfall til stor del i i at denne nasjonen
historisk er bygd på utslettelsen og undertrykkelsen av "undermennesker" som
indianere og svarte. Og USA beveger seg i dag lenger og lenger vekk fra et
nødvendig historisk oppgjør med seg selv og inn i en klissete søtsaus av
idiotisk og farlig selvglede med kvasireligøse overtoner.
"De hyller deg så overdrevent at ethvert fehode må begripe at meningen er
motsatt" sa Wolf Biermann ironisk om hyllesten til Walter Ulbricht i DDR.
Det er ingen Wolf Biermann i USA og det er kanskje for seint. "Prosedyren"
ved "valget" av Bush II og mye annet tyder på det.
Karsten Johansen
Les selv:
http://rigg.aftenposten.no/kul_und/kultur/d219992.htm
Pearl Harbor som kulørt krigspropaganda
PEARL HARBOR Drama Colosseum/Eldorado/Vika/Saga Amerikansk Regi: Michael
Bay; med Ben Affleck, Josh Hartnett, Kate Beckinsale
"Pearl Harbor" gir seg ut for å være lett sommerunderholdning, men vikler
seg raskt inn i tvilsomme tolkninger av både krigen og amerikansk heltemot.
INGUNN ØKLAND
"Pearl Harbor"s norgespremière på den amerikanske uavhengighetsdagen gir
inntrykk av at denne filmen har en ideologisk side vi som tilskuere bør
legge merke til. En slik side har da også "Pearl Harbor", men idet vi retter
oppmerksomheten mot den, klapper filmen sammen: "Pearl Harbor" rommer
amerikansk selvforståelse av det mest infantile slaget, og den lager
glansbilder av de mest katastrofale krigshandlinger. Tolkningen av 2.
verdenskrig skjer med et smil om munnen: Amerika ble prøvet. Amerika seiret.
Lenge leve Amerika. Hva er det med amerikanerne, kan man spørre på den
amerikanske uavhengighetsdagen. Denne nasjonen synes å ha et uavgrenset
behov for å feire militærvesenet på lerretet, for å rettferdiggjøre og
fortrenge krigshandlinger. Skjønt, budskapet i "Pearl Harbor" koker i
grunnen ned til erotiske forsikringer: Enhver ung, brav amerikaner som er
rede til å ofre livet for landet sitt, kan nærmest ta for gitt at han vil
bli kurtisert av en søt sykepleier.
Taktikk og kjærlighet Ser man bort fra det ideologiske nivået i "Pearl
Harbor", vil den fremstå som en middels underholdende underholdningsfilm.
I en fin prolog introduseres vi for guttungene Rafe og Danny, som leker med
et gammelt fly i kornåkeren på den amerikanske landsbygda. I neste scene
gjør de to flygerne en dristig oppvisning i luften. Guttedrømmer er blitt
til virkelighet, og snart blir Rafe - stivt spilt av Ben Affleck - bedt om å
dra som kampflyger til England. Dette er altså før Amerika kommer med i
krigen, hvilket som kjent skjer i og med angrepet på Pearl Harbor 7.
desember 1941.
To handlinger løper parallelt: Et storpolitisk spill med glimt fra den
taktiske planleggingen på amerikansk og japansk side (Jon Voight anstrenger
seg for å ligne på Roosevelt). "Den menneskelige faktor" blir ivaretatt av
livlige sykepleiere med en hyggelig intensjon om å bedåre soldatene.
Konflikt! Konflikt! utbasunerer regissør Michael Bay når både Rafe og Danny
forelsker seg i søster Evelyn (Kate Beckinsale). Ogdet virker ikke akkurat
avklarende at Evelyn er svak for begge to, alt ettersom den ene er på
vingene og den andre i nærheten. Michael Bay gjør et stort og godt, om enn
uttværet, poeng av det japanske angrepets overraskelseseffekt. Mens filmen
avslører hvordan japanske hangarskip sniker seg sakte innpå, er det
morgenstille og palmesus på Hawaii. Amerikanske soldater slapper av i
blomstrete skjorter idet kampflygerne setter inn det første støtet.
Realismen og den tekniske troverdigheten i fremstillingen av dette massive
angrepet er allerede gjenstand for ivrige internett-diskusjoner. Enkelte
scener er fargesprakende og estetisk fascinerende, men regissør og produsent
viker kraftig tilbake for de menneskelig lidelsene som må ha funnet sted på
Pearl Harbor (amerikanerne mistet over 3300 mann).
Krigen er da heller ikke tema for denne filmen, man har rett og slett sett
et potensiale for underholdning i en helt sentral del av vår krigshistorie.
At Michael Bay ikke klarer å rendyrke dette enkle grepet, gjør det fristende
å repetere den enkle innsikten om at heller ikke kulturindustrien er
unndratt ideologisk krigføring.
Pearl Harbor som kulørt krigspropaganda
PEARL HARBOR Drama Colosseum/Eldorado/Vika/Saga Amerikansk Regi: Michael
Bay; med Ben Affleck, Josh Hartnett, Kate Beckinsale
"Pearl Harbor" gir seg ut for å være lett sommerunderholdning, men vikler
seg raskt inn i tvilsomme tolkninger av både krigen og amerikansk heltemot.
INGUNN ØKLAND
"Pearl Harbor"s norgespremière på den amerikanske uavhengighetsdagen gir
inntrykk av at denne filmen har en ideologisk side vi som tilskuere bør
legge merke til. En slik side har da også "Pearl Harbor", men idet vi retter
oppmerksomheten mot den, klapper filmen sammen: "Pearl Harbor" rommer
amerikansk selvforståelse av det mest infantile slaget, og den lager
glansbilder av de mest katastrofale krigshandlinger. Tolkningen av 2.
verdenskrig skjer med et smil om munnen: Amerika ble prøvet. Amerika seiret.
Lenge leve Amerika. Hva er det med amerikanerne, kan man spørre på den
amerikanske uavhengighetsdagen. Denne nasjonen synes å ha et uavgrenset
behov for å feire militærvesenet på lerretet, for å rettferdiggjøre og
fortrenge krigshandlinger. Skjønt, budskapet i "Pearl Harbor" koker i
grunnen ned til erotiske forsikringer: Enhver ung, brav amerikaner som er
rede til å ofre livet for landet sitt, kan nærmest ta for gitt at han vil
bli kurtisert av en søt sykepleier.
Taktikk og kjærlighet Ser man bort fra det ideologiske nivået i "Pearl
Harbor", vil den fremstå som en middels underholdende underholdningsfilm.
I en fin prolog introduseres vi for guttungene Rafe og Danny, som leker med
et gammelt fly i kornåkeren på den amerikanske landsbygda. I neste scene
gjør de to flygerne en dristig oppvisning i luften. Guttedrømmer er blitt
til virkelighet, og snart blir Rafe - stivt spilt av Ben Affleck - bedt om å
dra som kampflyger til England. Dette er altså før Amerika kommer med i
krigen, hvilket som kjent skjer i og med angrepet på Pearl Harbor 7.
desember 1941.
To handlinger løper parallelt: Et storpolitisk spill med glimt fra den
taktiske planleggingen på amerikansk og japansk side (Jon Voight anstrenger
seg for å ligne på Roosevelt). "Den menneskelige faktor" blir ivaretatt av
livlige sykepleiere med en hyggelig intensjon om å bedåre soldatene.
Konflikt! Konflikt! utbasunerer regissør Michael Bay når både Rafe og Danny
forelsker seg i søster Evelyn (Kate Beckinsale). Ogdet virker ikke akkurat
avklarende at Evelyn er svak for begge to, alt ettersom den ene er på
vingene og den andre i nærheten. Michael Bay gjør et stort og godt, om enn
uttværet, poeng av det japanske angrepets overraskelseseffekt. Mens filmen
avslører hvordan japanske hangarskip sniker seg sakte innpå, er det
morgenstille og palmesus på Hawaii. Amerikanske soldater slapper av i
blomstrete skjorter idet kampflygerne setter inn det første støtet.
Realismen og den tekniske troverdigheten i fremstillingen av dette massive
angrepet er allerede gjenstand for ivrige internett-diskusjoner. Enkelte
scener er fargesprakende og estetisk fascinerende, men regissør og produsent
viker kraftig tilbake for de menneskelig lidelsene som må ha funnet sted på
Pearl Harbor (amerikanerne mistet over 3300 mann).
Krigen er da heller ikke tema for denne filmen, man har rett og slett sett
et potensiale for underholdning i en helt sentral del av vår krigshistorie.
At Michael Bay ikke klarer å rendyrke dette enkle grepet, gjør det fristende
å repetere den enkle innsikten om at heller ikke kulturindustrien er
unndratt ideologisk krigføring.
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST