rettferdighet eller dumhet?

From: Karsten Johansen (kvjohans@online.no)
Date: 30-06-01


Vesten har gjennomtrumfet sin "rettferdighet" overfor Serbia på en tvilsom
måte med løfter om gull og grønne skoger. Samtidig med at man dermed har
undergravd serbernes eiendomsrett til beslutningen om utlevering har man
også fratatt serberne muligheten selv å gjøre opp med sin fortid, som
Aftenposten riktig påpeker i lederen under:

"Mye taler for at et indre oppgjør hos serberne nok ville tatt lengre tid,
men det ville trolig gått mer i dybden og unngått enda et eksempel på det
serbere kan oppfatte som ydmykelse utenfra. Sør-Afrika er et eksempel på et
land som på egen hånd har gjort opp med sin historie. Det er skjedd
innenfra. Denne muligheten er fratatt serberne."

Det er selvsagt vanskelig å sammenligne Mandela (som dog også har sine svin
på skogen og langtfra er den helgen han fremstilles som) med noen i Serbia,
det blir pinlig. Men: Man har nå rokket tilliten til lov og rett i et
skrøpelig rettsamfunn. Flere europeiske storaviser problematiserer denne
forhastede handlemåten i dag.

Samtidig kan man når utleveringen har skjedd kun arbeide på at det faktisk
kommer til å fungere som et skritt i retning av en internasjonal rettsorden
og ikke som et bidrag til de som vil lage en martyr av forbryteren i Serbia.
Nødvendigheten av at Milosevitj underkastes en form for internasjonal rett
ligger i at mange av hans forbrytelser (de verste) er skjedd utenfor Serbia.

Det forbauser meg dog at folk som fremstiller seg som sterke kritikere av
USA overhodet ikke synes å kunne se hvorfor store deler av menneskeheten
tviler på deres utgave av "internasjonal rett".

Hvis bare noen få av alle de krigsforbrytere og fascister som USA selv har
fostret/har vært og er nære allierte med, noengang ble dømt, ville det
utvilsomt hjelpe mye på rettferden. Hvis det satt en serbisk dommer eller to
i retten i Haag ville det utvilsomt hjelpe. Det samme gjelder selvsagt
kroatere som er til doms osv. Det har jo også i Kroatia vært omfattende
protester fra fascistiske elementer mot domfellelse av kroatiske
krigsforbrytere. Det burde vært en selvfølge at dommere fra opphavslandet
deltar ved domfellelse av landets borgere og at domstolen, som
Nürnbergomstolen, holdt sine møter der hvor forbrytelsene fant sted.

Faren er at rasetenkning og fordommer som paradoksalt nok seirer i kampen
mot det samme. At man ikke tiltror serberne evnen til å ta oppgjøret selv,
fordi man mer eller mindre bevisst betrakter dem som slaviske undermennesker.

De samme toner dukker opp her på forumet i spørsmålet om Makedonia: på nytt
tegnes vrengebildet av truende østlige horder utenfor sivilisasjonen. Hva
skal dette tjene til? Når kan vi vente oss at i allfall folk som kaller seg
sosialister vil slutte å "tenke" med den forlengede ryggmarg?

Karsten Johansen

http://rigg.aftenposten.no/meninger/leder_morgen/d219365.htm

Milosevic setter alle på en prøve

Vi er ikke ferdige med Slobodan Milosevic, selv ikke der han sitter som
fange nr. 39 i Scheveningen i Nederland og venter på sitt første møte med en
dommer, på tirsdag. For hans nattlige flytur i en britisk militærmaskin fra
et Bosnia han stenket i blod til det vi kan kalle NATOs kjerneland ved
Nordsjøen, er en lang reise gjennom Europas og rettspleiens historie. Som
det første tidligere statsoverhode stilles han for en domstol, som det siste
eksempel på en utvikling der mer og mer av den internasjonale politikks
ytterste dilemmaer blir lagt i hendene på dommere med et begrenset
demokratisk mandat.

Men i første omgang er det ikke slike betraktninger som bør dominere. En
politisk forbryter skal stå til ansvar, trolig den farligste vi har hatt i
Europa siden stalinismen ble borte. Formelt er Milosevic tiltalt for
forbrytelser i Kosovo, og for medvirkning til drap på 340 personer. I
tillegg kommer nå hans ansvar for serbiske overgrep - men serberne var ikke
alene om å begå overgrep - i Bosnia og andre deler av det tidligere
Jugoslavia. Massakren i Srebrenica, der serbere tok livet av rundt 7 000
mannlige, muslimske bosniere, var et krigsforbrytelsenes siste høydepunkt. I
vår verdensdel og i vår egen tid.

Fortvilelsen og raseriet over at denne type forbrytelser ennå ikke er
utryddet, er noe av forklaringen på at en utlevering av Milosevic ble gjort
til en test for Beograd, også etter at han ble styrtet og satt i fengsel i
sitt hjemland. Og hardest ut gikk USA. Giverlandskonferansen som nå er
samlet i Brussel, var meget klar: Ingen penger før Milosevic er utlevert. Da
utleverte den serbiske deltatsregjeringen ham. Bare dette kunne bringe
landet ut av krisen og hard valuta inn i landet. Milosevic setter alle på
prøve. Vil giverlandene overføre nok penger, og vil de serbiske myndighetene
makte å bruke dem på en måte som moderniserer landets gammeldagse og
nedkjørte næringsliv? Klarer føderasjonen Jugoslavia å overleve den indre
krise som utleveringen har skapt: President Vojislav Kostunica har fordømt
utleveringen som "ulovlig og i strid med grunnloven". Det undergraver
tilliten til lov og rett.

Mye taler for at et indre oppgjør hos serberne nok ville tatt lengre tid,
men det ville trolig gått mer i dybden og unngått enda et eksempel på det
serbere kan oppfatte som ydmykelse utenfra. Sør-Afrika er et eksempel på et
land som på egen hånd har gjort opp med sin historie. Det er skjedd
innenfra. Denne muligheten er fratatt serberne.

Milosevic fortjener den livstidsdommen som trolig venter ham. Og vi deler de
verdiene som ligger til grunn for tiltalen og for FNs spesielle
krigsforbryterdomstol for Jugoslavia. Men små land bør også se at her
skaffes de sterkeste staters synspunkter et mektig rettslig gjennomslag -
som under andre omstendigheter kan ramme andre land, med utgangspunkt i
andre holdninger. I en verden i rask endring er skjerpet årvåkenhet på sin
plass.



This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST