"Verdenssamfunnet" er i gang med sine "to minutters hat" mot den fangne
krigsforbryteren Milosevitj. Og det blir nok til mer enn to minutter. Og jo
mer de hater jo mer ligner de den forhatte. Det er noe grenseløst
lavtstående og ynkelig over denne aldri sviktende trang til å spytte på den
som ligger nede og er overlatt til overmakta. Man kan meget lett forstå
og unnskylde det hos hans ofre blant albanere, bosniere, serbere osv.
Men blant steinrike mennesker her i Norge og det øvrige Vesten som ikke har
lidt den minste overlast?
De "to minutters hat" har sin funksjon her hos oss. De skjuler behendig at
Israel fortsetter sine overgrep, at verdenstyranniet fortsetter sin skjeve
gang, at andre forbrytere går fri. Den ene kastes for løvene; de andre
redder seg ved å gjøre det.
"Men uansett hvor godt det globale rettsystem utvikles, vil lovene som dette
systemet implementerer neppe få tilbakevirkende kraft i praksis. Derfor vil
vi neppe oppleve at Sharon og Kissinger havner bak lås og slå."
Dette (fra artikkelen under) er selvsagt noe kaldt og dumklokt tøv. Typisk
lunkent magisterpiss.
Sannheten er: uansett hvor mange krigsforbrytelser Sharon eller andre
amerikanere og deres håndlangere begår også i framtiden vil de aldri få
samme behandling som Milosevitj så lenge USA regjerer verden. Det er
seirherrene som skriver historien.
Karsten Johansen
http://www.morgenbladet.no/index.htm
En global rettsmoral
INTERNASJONAL LOV. Bør Henry Kissinger og Ariel Sharon stilles for retten og
anklages for krigsforbrytelser?
Da Augusto Pinochet overraskende ble arrestert i London i 1998 spurte mange
seg om en ny internasjonal rettsmentalitet var på gang. Hittil hadde
diktatorer fra den kalde krigens dager nærmest hatt formell rettslig
immunitet. Mange eksdiktatorer, som Marcos og sjahen av Iran, ble faktisk
gitt beskyttelse i Vesten etter at de hadde flyktet fra sine land med halve
statskassen i bagasjen. Det eksisterte ingen praksis eller vilje innenfor
internasjonal justis for å stille dem for retten, uavhengig av hvilke
forbrytelser de hadde gjort seg skyldige i, og ikke noe lovverk å dømme dem
etter. Etter mange måneders politisk og juridisk forvirring, der det hele
stod og falt på en teknisk tolkning av utleveringsavtalen mellom Spania og
Storbritannia, kunne Pinochet sette seg på flyet tilbake til Chile. Like
heldig var imidlertid ikke en forhenværende diktator fra Tchad som samme år,
og med Pinochet-saken som modell, ble arrestert i Senegal og anklaget for
tortur og drap på egen befolkning. I dag risikerer også større fisker å gå i
det garn som det internasjonale samfunn er i ferd med å legge ut.
Jugoslaviske myndigheter gjorde det denne uken klart at Slobodan Milosevic
vil bli utlevert til Krigsforbryterdomstolen i Haag, kanskje allerede i
løpet av helgen. Men hvor lang er lovens lange arm? Kan vi få en situasjon
der ikke bare korrupte og brutale ledere fra den internasjonale politikks
periferi, men også ledere fra demokratiske land, må svare for sine
handlinger i en rettssal? To saker har i de siste ukene aktualisert denne
problemstillingen. I den ene anklages Israels statsminister Ariel Sharon, i
den andre USAs forhenværende utenriksministeren Henry Kissinger.
Anklagene mot Sharon er velkjente: Som israelsk forsvarsminister i 1982,
mens Israel okkuperte Libanon, lot han falangister slippe inn i de
palestinske flyktningleirene Sabra og Chatila i Beirut. Falangistene slaktet
om lag 2000 forsvarsløse palestinere, svært mange av dem kvinner og barn. En
israelsk granskingskommisjon gav i 1983 Sharon det formelle ansvaret for
massakrene. Den daværende forsvarsministeren ble funnet upassende til å
sitte i landets regjering. Men tydeligvis ikke til å lede den, siden Sharon
i februar i år ble Israels statsminister. I en dokumentarfilm som ble vist
på BBC forrige søndag hevdet blant annet Richard Falk, som er professor i
internasjonal juss ved Princeton University og en ledende ekspert i
verdensmålestokk, at Sharon burde vært stilt for en internasjonal domstol.
«Det er ingen tvil i mitt sinn om at Sharon bør siktes for kunnskapen han
hadde eller burde hatt… Sharons spesifikke ledelsesansvar stammer fra det
faktum at det var han som gav retningslinjene og ordrene som gjorde det
mulig for falangistene å entre leirene i september 1982,» uttalte professor
Falk. Spørsmålet er altså om Sharon burde visst hva som kom til å skje. Også
ifølge Morris Draper, som i 1982 var FNs spesialutsending til Midtøsten, er
det ingen tvil om at han burde det. Til BBC sa han at «man måtte i så fall
ha vært utrolig ignorant… Jeg antar at hvis man kom fra månen den samme
dagen, så kan det hende at man ikke kunne forutse hva som kom til å hende
når falangistene ble gitt adgang til leirene.» BBC-dokumentaren fikk et
konkret rettslig etterspill, da 28 palestinere som overlevende massakrene
innledet rettslig forfølgelse mot Sharon gjennom en Belgisk domstol. Dette
kunne de gjøre fordi Belgia i 1993 vedtok en lov som gjør det mulig å sikte
utenlandske statsborgere for forbrytelser som er begått i utlandet. En
belgisk dommer skal gjennomgå et 52 sider langt vitnemål fra palestinerne,
for å vurdere om de har en sterk nok sak til å sikte Sharon. De fleste
eksperter regner imidlertid med at saken vil bli droppet – ikke av
juridiske, men av politiske årsaker. Belgia overtar presidentskapet i EU fra
første juli, og vil dermed ha EU-ansvar for megling i Midtøsten-konflikten.
EU ønsker å involvere seg sterkere, noe som selvsagt ikke vil være aktuelt
hvis megleren samtidig har en krigsforbrytersak gående mot Israels
statsoverhode. Folkerettslig og formaljuridisk er det imidlertid
uproblematisk å utvide saken mot Sharon. For ifølge Terje Lund, som kanskje
er Norges fremste ekspert på folkerett, bedriver Israel i dag
statsterrorisme. Overgrep mot sivile som deportasjoner, utplassering av egne
borgere på okkupert land, tortur, kollektive avstraffelser, bruk av
krigsmakt mot sivile og andre brudd på krigens folkerett
(Genevekonvensjonen) begås på daglig basis. I tillegg bryter Israel
rutinemessig flere titalls FN-resolusjoner. Derfor mener Lund at det bør
opprettes en internasjonal krigsforbryterdomstol for Midtøsten.
Saken mot Sharon allerede har fått et formelt juridisk nedslag. Men «saken»
mot den i mange kretser høyt respekterte diplomaten og statsmannen Henry
Kissinger er langt mer kontroversiell. Amerikanske intellektuelle som Noam
Chomsky har helt siden 1960-tallet anklaget Richard Nixon og Kissinger for
grove brudd på internasjonal lov. Kissinger ble av Nixon utnevnt til
nasjonal sikkerhetsrådgiver i 1969, og han var USAs utenriksminister i
perioden 1973-77. I 1973 gav Den norske nobelkomiteen Kissinger Fredsprisen
for hans rolle under forhandlingene ved Vietnamkrigens avslutning, og da
Kissinger for et par år siden besøkte Oslo på sin foredragsturne, betalte
det norske etablissementet over 10 000 kroner hver for å høre ham snakke i
Konserthuset. Anklagene mot Kissinger er tatt opp og utvidet i den nylig
utgitte boken The Trial of Henry Kissinger, som er skrevet av journalisten
og forfatteren Christopher Hitchens. Anklagene Hicthens retter mot Kissinger
er brudd på folkeretten (aggresjon, intervensjon, krigsforbrytelser) og på
den amerikanske forfatningen (kidnapping, drap og ulovlig diplomati). De
tekniske bevisene mot Kissinger er best bygget opp rundt hans rolle i
forbindelse med drapet på den chilenske generalen Rene Schneider. USA
arbeidet for å med alle midler fjerne den demokratisk valgte presidenten
Salvador Allende – før han ble innsatt. Hovedstrategien gikk ut på å la
høyreekstreme offiserer i hæren overta makten ved et militærkupp. Men en
hindring måtte ryddes av veien før planen kunne gjennomføres: General
Schneider, som ut fra demokratiske prinsipper mente at militæret ikke burde
spille en rolle i politikken. Planen som Washington snekret sammen gikk ut
på å kidnappe generalen, og gi den chilenske venstresiden skylden. Dette
skulle, gjennom en flerleddet plan, forhindre at Allende ble innsatt av
kongressen i Santiago. CIA-sjefen Richard Helms mente planen var for fiks,
men Kissinger insiterte på å gjennomføre den. Operasjonen gikk da heller
ikke etter planen, for Schneider ble skutt ned på åpen gate i oktober 1970.
Hitchens prosederer sterkt og overbevisende, blant annet ved hjelp av
frigitte dokumenter, for at Kissinger var hovedarkitekten bak det mislykkede
kidnappingsforsøket (alt tyder for øvrig på at Schneider skulle drepes, selv
om selve kidnappingen hadde gått som planlagt.) Kissingers aktiviteter under
den amerikanske valgkampen i 1968 var også klart straffbare, ifølge
Hitchens. En amerikansk delegasjon forhandlet med nordvietnameserne i Paris,
og målet var å stanse den amerikanske bombingen av Nord-Vietnam. En slik
avtale ville ha hjulpet den demokratiske kandidaten Hubert Humprey i
valgkampen. Kissinger og Nixon la derfor opp en strategi. Den gikk ut på å
overtale den sørvietnamesiske regjeringen til å ikke gå med på noen avtale
med demokratene. Gulroten var løftet om bedre vilkår hvis Nixon ble valgt.
Første del av det som ifølge Hitchens var Kissingers egen plan lyktes. Men
vietnamkrigens meningløse blodbad fortsatte i fire nye år, med hundretusener
av drepte som resultat. Rent juridisk bygger Hitchens saken rundt at
Kissinger brøt den såkalte Logan-loven, som gjør det straffbart for
amerikanere å utføre privat parallelldiplomati med et annet land. Da Nixon
ble president ble også Kambodsja og Laos trukket inn i vietnamkrigen.
Kissinger var ordfører i «the Vietnam Special Studies Group», og styrte
utviklingen av krigen i Kambodsja og Laos. Bombingen av disse landene
foregikk med høytflyvende B52-fly, som teppebombet store områder uten å
skjelne mellom militære og sivile mål. I tillegg til enorme materielle og
kologiske ødeleggelser ble opp til 600 000 sivile kambodsjanere og 350 000
laotsanere drept. Kissinger var den fremste politiske agitatoren for
strategien, og hadde ord på seg for å leke Bismarck på møter der bombingen
var tema. Under en senere senatshøring insisterte Kissinger på at områdene
som ble bombet var «ubefolkede», men slik Hitchens dokumenterer, var dette
utvilsomt ren løgn. Hitchens retter som aktor en lang rekke andre, og mindre
underbygde, anklager mot Kissinger. Han gir ham en god porsjon av ansvaret
for folkemordet i Bangladesh i 1971, den greske juntaens mord på den
kypriotiske biskopen Makarios i 1974 og Indonesias invasjon av Øst-Timor i
1975. Kissinger oppholdt seg i Indonesia under invasjonen for å smøre
forholdet til militærjuntaen blant annet ved å utstyre den med nye våpen, og
hadde tilsynelatende ingen motforestillinger mot invasjonen.
Finnes det overhodet noen mulighet for at Sharon og Kissinger vil bli
arrestert, siktet eller utlevert i forbindelse med de krigsforbrytelser de
har begått? Svaret er etter alt å dømme nei. De fleste diktatorer og
krigsforbrytere har frem til 90-tallet kunnet slippe unna på grunn av et
manglende utbygd internasjonalt rettssystem, og ved å henvise til
nasjonalstatens rettslige suverenitet (med andre ord, hvis man tar makten i
et land og gjør seg selv til diktator, kan man ikke dømmes i et annet land).
Politiske eliter har vært holdt utenfor det internasjonale rettsapparatet
fordi de har tilhørt politiske eliter. Den kalde krigens logikk var også
preget av at ikke-sosialistiske diktatorer kunne tillate seg det meste mot
egen befolkning så lenge de definerte ofrene som kommunister. Partene
respekterte stilltiende hverandres bad guys. Pinochet var USAs bad guy, og
slapp unna. Hittil er det utelukkende ledere for såkalte kjeltringsstater
som er blitt ettersøkt, og kjeltringstater er frem til nå per definisjon USA
og Vestens motstandere. Det er vanskelig å se for seg at en arabisk leder
med ansvar for drap på 2000 jøder hadde sluppet unna med det, og endatil
blitt behandlet som en respektabel leder. I dag hindres likeledes
utviklingen av internasjonale juridiske strukturer ved at USA som regel
nekter å skrive under på avtaler som kan begrense landets handlingsrom,
eller som medfører en risiko for at amerikanere blir dømt av
ikke-amerikanere. Men flere trekk tilsier at en endringsprosess er i gang. I
tråd med den allmenne globaliseringen, og utbyggingen av overnasjonale
institusjoner, ser vi konturene av et globalt rettsvesen – med stadig bedre
utleveringsavtaler og større internasjonal vilje til å stille
krigsforbrytere og politisk kriminelle for retten. Verdenssamfunnet knyttes
stadig nærmere sammen moralsk, og det er stadig mindre sjanser for at
forbrytelser i krig og fred vil gå upaktet hen. Internasjonale forbrytere
kan i dag risikere å bli gransket og siktet av den stående internasjonale
granskningskommisjonen i Haag, som er opprettet med hjemmel i
Genevekommisjonen. Samme sted finnes krigsforbryterdomstolen. Etter krigene
på Balkan, og folkemordet i Rwanda, har denne fått en formell status som er
nødt til å gi konsekvenser for fremtidige krigsforbrytere. Men uansett hvor
godt det globale rettsystem utvikles, vil lovene som dette systemet
implementerer neppe få tilbakevirkende kraft i praksis. Derfor vil vi neppe
oppleve at Sharon og Kissinger havner bak lås og slå.
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST