Etter Gøteborg er vi som vanlig blitt tutet ørene fulle av journalistiske
makthavere om "demokrati" og "de voldelige demonstranters angrep på
demokratiet" osv. Det som tilsløres her er at demokratiet faktisk er
avskaffet, og at begivenhetene i Gøteborg netopp viser det. To artikler
gjengitt under slår på glimrende måte fast hvordan. Ta f.eks. denne
glimrende karakteristikken av EU, WTO osv.:
"For the people of modern democracies are being steadily disfranchised, and
the institutions responsible exist in a haze of unaccountable
decision-making, where nameless Olympians sit in judgment on all mankind.
For the first time in living memory, the majority of the laws of our country
are made by people whom we cannot eject from office."
(desillusjonert konservativ kommentator i Daily Telegraph - se under)
"Demokratiet er aldri vunnet for godt. Motkreftene er i dag sterkere enn
noensinne. Det er ille når våre forsøk undermineres av vårt eget folkeeide
etermedium."
(Sigmund Kvaløy Setereng i kronikken gjengitt under)
"So yes, the demonstrators are right. They have been disfranchised, and what
can they do except protest? Voting makes no difference, since no politicians
- not even Margaret Thatcher - seem willing to take a stand against the new
forms of global governance, once in office. And when national governments
hold referendums - as the Danes, the Swiss and the Irish have done - the
bureaucrats immediately signal their intention to disregard them."
(Kommentatoren i Daily Telegraph igjen).
Bedre kan det ikke sies. Dessverre er dannede konservative med forståelse
for demokratiets sjel en mangelvare i Skandinavias ensrettede medier, hvor
det minste felles multiplum dikterer.
De "navnløse olympierne som dømmer menneskeheten" er vår tids ulykke.
"De store menn skriver avtaler.
Lille mann skriv testamente."
(Bertolt Brecht).
Karsten Johansen
www.dagbladet.no (kronikker)
Hva mediene ikke formidlet
Ny forskning viser at dagens ungdom mangler politisk interesse og
engasjement. Göteborg gir et kraftfullt moteksempel.
Av SIGMUND KVALØY SETRENG Torsdag 28. juni 2001 5:57
Vi er et økende antall i Norge som endelig oppfatter svenskene som nære
skyldfolk og at vi i tråd med det bør tråkle en fellesvev for å vinne
elastisitet overfor en kaotisk framtid. Vi deler landskap, historie og
folkestyre.
Det var en stor glede å komme til Göteborg og møte tusenvis av oppglødde
svensker med samme målsetting. Vi (1400 fra Norge) gikk i tog sammen med
dem, og vi møtte dem i tette skarer på fortauene langs ruta. Jeg opplevde
ikke ett eneste aggressivt blikk i de flere timer lange togene fredag 15.
juni og lørdag 16. juni, tvert imot - smil og oppmuntrende nikk - enda vi,
ifølge mediene - hadde ødelagt byen deres! 16000 gikk i tog fredag, 25000
lørdag, begge avsluttet med en serie av velformulerte, gjennomtenkte og
engasjerte appeller med forskjellig bakgrunn, politisk, kulturelt og
nasjonalt. Eva Nordland sang Nordahl Grieg fra talerstolen og fikk jubel fra
folk hjemmehørende i 14 nasjoner.
Fra 12. til 17. juni ble det avholdt en fantastisk mangfoldig rekke av
foredrag, seminarer og diskusjoner om alt mulig som berøres av den
økonomiske globaliseringen - fra flyktningenes rettssikkerhet i EU til
klesproduksjon under slavekår i Den tredje verden, fra zapatistenes kamp i
Mexico til fagforeningenes utfordringer i Nepal. Det meste av dette ble
gjennomført - til tross for voldsutvekslingen mellom «De svartkledde» og
politiet - med gjensidig inspirasjon og ytterligere europeisk og global
nettverksbygging som resultat. Det hele var bortimot sensasjonelt, spesielt
når en tenker på alle de problemene som måtte overkommes for å få til noe
slikt - alle de personlige forsakelsene, alt nattarbeidet, alt stresset med
langvarig reising på billigst mulig måte, osv. Det gjelder på samme måte de
svenske arrangørene. Göteborgs kommune hadde hjulpet til på en makeløs måte,
bl.a. ved å stille skoler til disposisjon som overnattingssteder og lokaler
for møtevirksomhet - og ved å la oss få reise gratis med trikk!
Knapt noe av dette er formidlet av massemediene (noen få unntak finnes,
bl.a. Adresseavisen i Trondheim).
Både i Norge og Sverige er vi mange som igjen satser på å opprettholde den
skandinaviske «folkhemsmodellen» som alternativet til markedsliberalismen og
tvangsreglene til den økonomiske globaliseringen. En nærbeslektet motivasjon
fant vi hos medarbeidere fra fjorten nasjoner i Göteborg. Arrangementene var
vel forberedt - inkludert en lang rekke møter på forhånd med gjennomtenkning
av hvordan en kunne motarbeide voldelig-aggressive innslag. Lærestykker var
Seattle, Nice og Praha. Dessverre synes det ikke som Göteborgs politi hadde
vært tilsvarende interessert og informert. Bare en liten illustrasjon av
mange som mediene ikke har formidlet:
Idet den norske seksjonen av toget fredag var i ferd med å ordne seg til
avmarsj, ble vi plutselig angrepet av svenske nynazister. De kastet flasker
og stoler, skrikende «Sieg Heil», «røda jävlar», «fuck you» osv. (blant «de
røde djevlene» var Per Olaf Lundteigen og Berit Ås). To av våre ble fraktet
til sykehus og tre fikk hjernerystelse (flasketreff). En angriper med
stålhammer ble i siste liten overmannet av tre nordmenn. Folk i den norske
seksjonen ringte politiet flere ganger og ba om hjelp. Ingen kom, til tross
for at politiet var mengdevis til stede i nærmeste omegn. Akkurat da var de
heller ikke opptatt av noen steinkastergjeng.
Det kan være liten tvil om at politiets handlinger bidro til voldsopptøyene.
Antennelse av lunten skjedde ved politiangrepet på Göteborgaksjonens
hovedkvarter på Vittfeldska gymnasiet torsdag. Motivasjonen synes å ha vært
«ta dem før de gjør noe!». Uten noen gitt begrunnelse ble skolen omringet og
brutt inn i, beboerne ble kroppsvisitert og området avsperret med en
sammenhengende mur av stålcontainere(!). En gruppe demonstranter ble stengt
inne i en buss i flere timer. Ikke bare var skolen et organisatorisk
sentrum, den skulle også fungere som lokale for en serie møter av svenske og
utenlandske fagforeninger, dessuten seminarer med EU-skeptikere fra
Tsjekkia, Slovenia, Polen og Estland. Det ble det lite av, og verre: Ledere
som kunne ha stoppet de senere voldsutbruddene, ble her arrestert. Politiets
handling her dreide målsettingen for mange deltagere fra det å nå fram til
EU-toppene med et budskap til å oppfatte politiet som en utsendt
ødeleggelseshær. I gandhistisk tenkning gir dette et klassisk eksempel på
avledning fra en aksjons mål. Resultatet var at mange ungdommelige
aksjonister ble revet med i slaget mot politiet fredag formiddag, anført av
de maskerte «uavhengige» - for dem en ønskesituasjon skapt av politiet
(under diffus ordre om å forhindre enhver forstyrrelse av Bush og
EU-toppmøtet, uansett metode?).
Disse «uavhengige», «Antifascistisk Aksjon» og - delvis - de såkalte
«Internasjonale sosialister» har utgjort en pest og en plage for Attac, The
International Forum on Globalization og en rekke andre dialog-ivrige
aksjonister i Seattle, Nice og Praha, og sist i Göteborg. I Göteborg
utgjorde voldsaktivistene bare ca. 2% av de frammøtte. Vi gjør hva vi kan
for distansere oss fra dem, men hva hjelper det når massemediene, i Norge
nærmest anført av NRK Fjernsynet, slår oss alle sammen til en rødbrun graut?
I Dagsrevyen 2. mai karakteriserte Ingolf Håkon Teigene Attac som en
voldelig organisasjon. (På vegne av Trondheim og omegn Attac skrev jeg til
nyhetsredaksjonen og ba om en korreksjon, til dags dato er ikke en gang
brevet besvart.) Dagbladet har fortjenstfullt gitt et annet bilde, bl.a. ved
å gjengi den franske Attac-lederen Bernard Cassens kommentar.
Uanfektet slår NRK til igjen i posten «Redaksjon 21» 18. juni under ledelse
av Knut Olsen. Han skal oppklare hendelsene i Göteborg og har innkalt Trygve
Hegnar og Jan Simonsen som eksperter på ikkevoldelige og voldelige aksjoner,
dessuten en leder - Tim Robinson - for Internasjonale sosialister. De to
førstnevnte framfører sine ideologisk fargede fordommer. Ingen av dem har
vært i Göteborg (de har bare lest i avisene og sett på TV); den tredje er
tilhenger av konfrontasjon med politi. For et utvalg til å belyse en
kompleks hendelse! Unge Nina Drange, nyvalgt leder for Attac Norge, er
tydelig uten erfaring med en slik konfrontasjon og havner på defensiven.
Olsen lar være å styre og slipper uinformerte synsinger løs for full musikk.
Programmet gir et ekstremt eksempel på avledning fra sakens oppklaring, det
formørker i stedet for å opplyse.
Hva skal vi gjøre med slikt? Hvor ble det av formidlingen av den formidable,
fredelige innsatsen engasjert ungdom gjorde i Göteborg - en innsats mediene
ikke tror er mulig i det moderne samfunnet? Ny forskning viser at dagens
ungdom mangler politisk interesse og engasjement. Göteborg gir et kraftfullt
moteksempel. For en samfunnsbevisst programleder skulle vel dette være noe å
formidle, nettopp noe som kunne inspirere og gi nytt mot til mange flere,
ikke minst til en vitalisering av troen på folkestyrets mulighet, og bedre,
til ungdommens evne til reaksjon når samfunnsutviklingen peker mot stupkanten.
Jeg er spesielt glad over deltagelsen i Göteborg fra en rekke norske og
svenske fagforeninger. De formidlet et sentralt budskap: Uten folkelige
opprør hadde vi ikke i dag hatt noe demokrati. Og: Demokratiet er aldri
vunnet for godt. Motkreftene er i dag sterkere enn noensinne. Det er ille
når våre forsøk undermineres av vårt eget folkeeide etermedium.
The Gothenburg street fighters were driven to violent protest
By Roger Scruton
I AWOKE to politics in May 1968 in Paris. Observing the street battles
between truncheon-wielding policemen and stone-throwing students, I was
moved for the first time by political indignation. It was not the police who
inspired this feeling: on the contrary, I applauded their determination to
give as good as they got. I was indignant at those well-heeled children of
the bourgeoisie, who were burning the cars and stoning the sons of the real
working class.
Since that moment, I have changed in many ways; but not in the outlook that
then crystallised. I became aware that nothing is of greater political value
than the rule of law, that authority is not an evil but an indispensable
good, and that private property is the precondition of freedom.
Law, authority and property were all threatened by the spoilt brats who
chanted in the streets below my window. And whenever now I come across
balaclava-wearing youths confronting cordons of policemen, I instinctively
conclude that, whatever those youths are against, I am for it.
Observing the recent protests in Seattle, Prague and Gothenburg, however, my
instinctive opposition has begun to waver. Of course, many of these are the
same kind of people who revolted me in 1968 - privileged layabouts
protesting against the system that guarantees their privileges, including
the privilege of protest. But I share their opposition to the things that
anger them, and recognise that violent protest is probably the only
instrument through which they can make this opposition felt.
For the people of modern democracies are being steadily disfranchised, and
the institutions responsible exist in a haze of unaccountable
decision-making, where nameless Olympians sit in judgment on all mankind.
For the first time in living memory, the majority of the laws of our country
are made by people whom we cannot eject from office.
We know who Tony Blair is. We know what he thinks, how he behaves and what
is his ultimate agenda. On the strength of this, we can vote for him or
against him at an election. His party and government have a legislative
programme, but it can pass into law only after the scrutiny of Parliament,
and only after committees and revising bodies have had their say, against a
background of public debate in which all of us participate.
But do we know who is in charge in the WTO or the European Commission? Have
we a clear perception of the personalities who wish to legislate, from the
security of those offices, for the people of our continent? And if we do,
have we the faintest idea how to influence their decision or, failing that,
to vote them out of office?
The fact is that trans-national bureaucracies offer an unprecedented
opportunity to obtain power without accountability. And the participation of
our elected governments in the resulting farce is something against which we
should protest, since it is a betrayal of trust. Our politicians were
elected to legislate for the people of this country. They were not elected
to endorse laws made outside the kingdom, by people who are effectively
accountable to no one and who need never make themselves known.
That issue of principle is surely what underlies the protests against the EU
and its dictatorial commission - now responsible for the major part (and by
far the worst part) of our legislation. But it is not only the EU that is at
fault. All over the world, the habit has arisen of granting legislative or
regulatory powers to institutions that are answerable to no particular
electorate, but that can impose laws on us all.
The WTO is one extremely dangerous instance. It has put in place the
mechanism whereby America can penalise any country that tries to protect its
local agriculture from US agribusiness. It has therefore sounded the knell
for local markets, local food production and the kind of restrictions on the
free flow of food that might be necessary to save our planet. But how do we,
mere citizens of a democracy, register our protest?
Other trans-national institutions have a comparable imperialist agenda. Even
the World Health Organisation, devoted to the seemingly blameless cause of
helping the developing nations to overcome contagious diseases, spends far
more time and energy trying to legislate against smokers. It now seeks to
control the fiscal policy of national legislatures, since nothing less than
this will satisfy the anti-smoking fanatics who occupy its seat of power.
You don't have to approve of smoking to believe that tobacco legislation and
taxation should be decided by our elected government in Westminster, rather
than by unelected bureaucrats in Geneva.
Of course, there are problems that can be solved only by treaty, and
treaties must have legal force. But every treaty signed by our government is
a diminution of sovereignty, and an erosion of the democratic franchise.
Hence the ruling principle must be to retain national sovereignty until it
can be conclusively shown that a wider jurisdiction is necessary, if the
problem is to be solved. There is another reason for this, which is that
mistakes made by national legislatures can be rectified. Mistakes made by
trans-national bureaucrats - the CAP being one supremely telling instance -
cannot.
So yes, the demonstrators are right. They have been disfranchised, and what
can they do except protest? Voting makes no difference, since no politicians
- not even Margaret Thatcher - seem willing to take a stand against the new
forms of global governance, once in office. And when national governments
hold referendums - as the Danes, the Swiss and the Irish have done - the
bureaucrats immediately signal their intention to disregard them.
But still, I remember my reaction to the student rioters in May 1968. What
angered me was not their goals, but their determination to impose their
goals on the rest of us. This determination is shared by the new forms of
bureaucratic government. And maybe it is shared by the protesters in
Gothenburg. After all, it is the original sin of politics.
If we value democracy, it is surely because it places procedures above
goals, and consent above force, in the scale of political values. Maybe the
greatest disservice done by the EU to the future of Europe is that it is
causing us to value goals above procedures, and therefore, as in Gothenburg,
force above consent.
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST