"En annen verden er mulig", sier ATTAC. Det ATTAC og de andre deler av den
internasjonale (meget mangfoldige og ganske sprikende) kapitalismekritiske
bevegelsen samles om, er altså ikke hvordan denne andre verden skal se ut,
bare en gryende overbevisning om at det går an å endre den kvalitativt --
"vekk herfra" så og si -- og til noe annet og "bedre".
De spesielle med dette fenomenet sammenlignet med andre tidligere store
sosiale bevegelser er at man denne gang i liten grad er enige om konkrete
krav. Her er det ikke nasjonal figjøringskamp, eller revolusjon, 8-timers
dag, stemmerett for kvinner, nei til atomvåpen.
"En annen verden er mulig", javel.
Det interessante for meg blir da: Hvorfor bli mobiliseringa så kraftig når
"bevegelsen" er så usikker på hva den vil?
Svaret finnes i endringa i de materielle vilkår for kapitalismekritisk
virksomhet. Den desiderte hovedfaktoren er
(1) INTERNETT:
Først nå begynner vi å se virkningene av det som Internett-entusiastene
spådde tidlig på 90-tallet. Deres helt riktige spådommer har dessverre
midlertidig blitt glemt de siste år, på grunn av det overdøvende medie-skrål
om nettet som arena for kommersiell virksomhet Ja, t.o.m. noen radikalere
har latt seg overvelde av dette og feilaktig avskrevet demokrati-spådommene
fra det tidlige 90-tall.
Kapitalismekritikerne har fått et nærmest gratis, lynraskt og globalt system for å
kommunisere mellom, og mobilisere, mange mennesker. Forestill deg at dette i
stedet skulle organiseres pr. møter, telefon, telefaks, løpesedler eller via
leserinnlegg/oppslag i aviser: Seattle, Praha, Nice, Gøteborg hadde ikke
vært mulig i 1990.
Makthaverne har alltid hatt enorme ressurser for å kommunisere. For dem er
nettet derfor bare en kvantitativ forbedring. Men for opposisjonelle er
nettet som å gå fra hest og kjerre til Concorde. Man kunne aldri ha greidd å
organisere og mobilisere tusenvis av unge mennesker før 1990, slik som man
kan nå. En forsterkende psykologisk faktor -- i tillegg til at man faktisk
_bruker_ nettet -- er *vissheten* om at nettet _er_ der, og kan brukes
til å mobilisere/kommunisere. Dette har gitt opposisjonelle verden over en
uvurderlig innsprøyting av sjøltillit -- "vi utgjør et globalt nettverk og
er i løpende kontakt". Dermed så er den viktigste grunnen til at "En annen
verden er (blitt) mulig" ikke at man nå i motsetning til for ti år sida veit
hvordan denne verden skal være, men at man har tatt spranget fra resignasjon
til sjøltillit, takket være ei teknisk innretning -- nettet.
2) En tilleggsfaktor er REISING.
For 30 år sida var det oppsiktsvekkende å dra til Spania. I dag reiser
20-åringer rutinemessig på ryggsekk-tur til Vietnam eller Andes-fjellene. På
godt og vondt har lange reiser blitt billig. Og unge mennesker er trygge og
verdensvante når det gjelder reising. I dag hiver man seg rundt og drar til
Praha på samme måte som ungdommer 40 år tilbake la ut på en dristig tur til
Strømstad.
3) En tredje faktor er MOBILTELEFON
Unge mennesker er nå (på godt og vondt) løpende kopla sammen. Gruppe-SMS-meldinger
kan brukes til mobilisering og informasjon. For noen år sida måtte man ringe
foreldrenes fasttelefon i håp om at kompisen var der. Unge mennesker er
sjelden hjemme hos mor og far, og de har sjelden installert fasttelefon på
hybelen.
Men nå kan alle nå alle øyeblikkelig. Mobiltelefonen betyr ikke bare at
det er udelt mye lettere å samle unge mennesker til politisk aktivitet, men
også at aktivister under demonstrasjoner har en form for løpende samband og
koordineringsmuligheter som ikke står mye tilbake for politiets. Noe som
bidrar ytterligere til økt sjøltillit blant de titusener som vil kjempe for
"en annen verden".
At materielle/teknologiske endringer fører til politiske endringer
er ikke noe nytt. Vi kan nå oppsummere, med en vri på Marx
sitt utsagn om at kapitalismen
frambringer sine egne banemenn, proletariatet:
"Den moderne kapitalismen frambringer en informasjons-
og kommunikasjonsteknologi som framskynder kapitalismens
avskaffelse."
Trond Andresen
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST