En god artikkel om hva utvidelsen av EU egentlig handler om. Det er IKKE det
som Erik Solheim osv. ustanselig har tutet oss ørene fulle om - sangen om
fred og fremgang og velsignelse i Østeuropa:
"Integration is giving way to colonisation.
If, like Tony Blair, you believe this claim is groundless, then take a look
at a document produced by the the union's most powerful lobby group, the
European Round Table of Industrialists (ERT). It's called "The east-west
win-win business experience", but the title is a little misleading. All the
winners appear to live in the west. (...)
European enlargement, the document reveals, provides an opportunity to solve
the "problems" faced by the ERT's members in central and eastern Europe. New
member states can be forced to reduce their taxes, prevent "delays in the
privatisation process", remove the "restrictions on the purchasing of land
by foreign companies" and combat the "dominance of national players"
("national players" are local companies). Nations seeking to join the union
must "ensure that programmes to privatise and liberalise local
infrastructure continue without delay". (...)
In April 1983 the chief executive of Volvo brought together the heads of 15
other corporations, among them ICI, Unilever, Nestle, Philips and Fiat, to
see if they could find a way of "harmonising" trade rules in western Europe.
This, they noted, would allow their companies to reach "the scale necessary
to resist pressure from non-European competitors". In January 1985, the ERT
presented its proposal to the European commission.
Two months later, the European Council commissioned Lord Cockfield to
produce the white paper on which the Single European Act would be based. It
was precisely what the lobbyists ordered. The round table became the act's
enforcer, working closely with the commission to ensure that the single
European market was completed in 1992. The ERT, Jacques Delors later noted,
was "one of the main driving forces behind the single market"."
En god dokumentasjon av hvem som styrer EU og hvorfor det blir så vanskelig
med "dialog med folket" for EU-politikerne.
Les selv resten under. Og prøv gjerne å kombinere med etterfølgende artikkel
fra Dag og Tid, hvor et par konklusjoner lyder:
"– Dette var topp-møtet som EU-leiarane helst vil gløyma, av di det synte
forvitringa i Unionen. Det synte at leiarane held fram med utviding og
klønete ovafrå-og-ned-planlegging same kva folket seier, som for å gje
demonstrantane rett. Prosessen misser legitimitet frå månad til månad, seier
Hutton. (...)
– Når ei folkerøysting på Irland om Nice-traktaten får EU til å endra
spelereglane i ettertid, utfordrast ein av dei viktigaste kvalitetane hjå
unge menneske: kjensla for «fair play», skriv Dagens Nyheter på leiarplass.
Og legg til:
– «Staten – det er eg» sa kong Ludvig XIV. Når den politiske eliten let oss
forstå at «demokratiet – det er oss», let det like ille."
Karsten Johansen
http://www.guardianunlimited.co.uk/comment/story/0,3604,509578,00.html
Stealing Europe
Neither protesters nor national governments drive the EU: corporations hold
that power
George Monbiot Wednesday June 20, 2001 The Guardian
"If people did not sometimes do silly things," Wittgenstein observed,
"nothing intelligent would ever get done." In a world in which intelligence
is banned from public life, baring our buttocks at George Bush is one of the
few means we possess of expressing our dissent. We are forced, as
protesters, to talk through our bums.
But behind the bottoms lies a profound and complex understanding of some of
the dangers the world now faces. The protesters' concerns about climate
change, the expansion of Nato and Bush's plans to scrap the anti-ballistic
missile treaty are now well-understood. But nearly all commentators and
political leaders remain baffled by their opposition to the expansion and
better integration of the European Union.
The enemies of the European project are supposed to be little Englanders and
polluting industries. Why on earth should people who describes themselves as
radicals, who want to protect the environment, distribute wealth and defend
workers' rights, seek to oppose the world's most successful social
democratic project? Tragically, though 25,000 peaceful campaigners gathered
in Gothenburg for the European summit, their message was killed in the
crossfire between a handful of moronic rock-throwers and a thuggish and
disorganised police force. Tony Blair was able to dismiss the entire
anti-European protest as "an anarchists' travelling circus that goes from
summit to summit with the sole purpose of causing as much mayhem as possible".
It is easy for people of my generation to forget what an extraordinary
achievement the establishment of the European Union was. We struggle to
understand that until 56 years ago Europe, like the Balkans today, had been
engaged in centuries of almost perpetual war. But nearly all the radicals I
know are well aware that the union has shifted wealth from its richer to its
poorer members, that it has fought discrimination, promoted fairness at
work, raised environmental standards and infuriated the rightwing press by
regulating companies. So why are so many of them now fighting what has, by
and large, been a force for good? They perceive that the great European
dream, of mutual benefit and peaceful coexistence, has been subverted.
Integration is giving way to colonisation.
If, like Tony Blair, you believe this claim is groundless, then take a look
at a document produced by the the union's most powerful lobby group, the
European Round Table of Industrialists (ERT). It's called "The east-west
win-win business experience", but the title is a little misleading. All the
winners appear to live in the west.
European enlargement, the document reveals, provides an opportunity to solve
the "problems" faced by the ERT's members in central and eastern Europe. New
member states can be forced to re duce their taxes, prevent "delays in the
privatisation process", remove the "restrictions on the purchasing of land
by foreign companies" and combat the "dominance of national players"
("national players" are local companies). Nations seeking to join the union
must "ensure that programmes to privatise and liberalise local
infrastructure continue without delay".
As an example of how the businesses it represents can prosper in eastern
Europe, the ERT cites the case of British American Tobacco, which has
"invested" in Hungary. BAT's problem, the document reports, was that "demand
for cigarettes in western Europe, the US and other developed markets is
highly mature. Competition is intense and margins are tight. Growth in
profitability and shareholder value must therefore come from other,
developing markets ... With the collapse of communism and the gradual
emergence of a free market economy, central and eastern Europe represents a
major growth opportunity for BAT." By buying a cigarette factory in Hungary,
BAT was able "to gain access to new growth markets, both in Hungary and in
other central and eastern European countries" and "grow the value of the
company".
The European Round Table is no ordinary lobby group. It has little need to
call on governments, for governments call on the round table. For the past
17 years it has been the principal architect of European integration and
expansion.
In April 1983 the chief executive of Volvo brought together the heads of 15
other corporations, among them ICI, Unilever, Nestle, Philips and Fiat, to
see if they could find a way of "harmonising" trade rules in western Europe.
This, they noted, would allow their companies to reach "the scale necessary
to resist pressure from non-European competitors". In January 1985, the ERT
presented its proposal to the European commission.
Two months later, the European Council commissioned Lord Cockfield to
produce the white paper on which the Single European Act would be based. It
was precisely what the lobbyists ordered. The round table became the act's
enforcer, working closely with the commission to ensure that the single
European market was completed in 1992. The ERT, Jacques Delors later noted,
was "one of the main driving forces behind the single market".
In 1984, the round table published a paper demanding a tunnel under the
English Channel, a roadbridge connecting Denmark to Sweden, a European high
speed train system and a new, Europe-wide roadbuilding programme. It got
everything it wanted. In 1987, it started proposing some of the key
components of European monetary union. The schedule for enlargement agreed
at the European summit in Helsinki in 1999 precisely mirrors the sequence
suggested by the ERT a few years before.
In Nice last year European leaders agreed, as the ERT had requested, to
bypass their national parliaments by handing international treaty-making
powers to the European commission. Future trade agreements will be
negotiated not by the member states, but principally by the trade
commissioner, Pascal Lamy. Mr Lamy is a corporation in human form.
Now the lobby group is seeking what it calls "a minimal regulatory system
with the maximum of flexibility". Having harmonised European regulations so
that the same big companies can sell the same goods and services everywhere,
its new task is to diminish those common rules, to allow these firms to dump
their costs on to the environment and other people. It appears to be
winning. According to its website, "every six months the ERT makes contact
with the government that holds the EU presidency to discuss priorities". Its
former secretary-general boasted about phoning European leaders whenever he
wanted policy changes.
All this has been accompanied by the effective abandonment of future social
democratic reforms. Thanks in part to Tony Blair's efforts, the EU's
proposed "fundamental charter on human rights" appears to have been
scuppered. There is now no realistic prospect of harmonising corporate taxes
to prevent companies from threatening to move to another part of Europe if
their host nation doesn't reduce its rates. While the EU still enforces the
progressive measures it has adopted in the past, its new legislative
programme is, in effect, confined to helping big business to get bigger.
In Gothenburg Tony Blair insisted that protesters "must not and will not
disrupt the proper workings of democratic organisations". That role has been
reserved for corporations.
http://www.dagogtid.no/arkiv/2001/25/eutopp
Dag og Tid nr. 25, torsdag 21. juni 2001
EU-toppmøtet: EU-gåtene i Göteborg
Kvifor er alle så sinte på EU-toppane? Kva var det dei gjorde i Göteborg som
samla demonstrantar i tusental?
JOHAN BROX
Dei offisielle konklusjonane frå toppmøtelyden gjev ikkje utan vidare svar
på denne gåta: Det mest handfaste som kom ut av møtet, om ein skal tru
protokollen, var eit par tidsbolkar. Den eine gjeld tingingane mellom EU og
nye medlemsland, som skal vera ferdige innan utgangen av 2002. Den andre at
borgarar i dei best skikka søkarlanda får røysta ved EU-parlamentsvalet i
2004, som fullverdige medlemer av Europaunionen. Dessutan blei det semje om
at søkarlanda likevel ikkje skal grupperast, men handsamast individuelt.
Toppmøtelyden var samrøystes i synet på at utvidinga av EU ikkje kan kallast
attende, ho er «irreversibel», som det heiter.
Var det difor folk demonstrerte?
Eller var det av di toppmøtet peikte på kor viktig det er at søkarlanda
strekkjer seg etter EU-standarden for effektiv administrasjon, rettsstell,
presse- og ytringsfridom og rettar til minoritetane?
Rettar og økologi
EU-toppane lova òg at ei særskild merksemd skal rettast mot Bulgaria,
Romania, menneskerettane i Tyrkia, og at Ukraina og Moldavia skulle bydast
inn til neste Europakonferansen.
Var det noko å bråka for? For det kan vel ikkje vera på grunn av fråsegna
som slo fast at EU-borgarar er garanterte økonomisk stabilitet, sosial
tryggleik og eit berekraftig miljø?
For godt mål slo EU-toppane fast at «den økologiske dimensjonen skal vera
ein hjørnestein for Unionen». Det tyder mellom anna at etter 2003 skal alle
framlegg som vedkjem EU greiast ut med omsyn til økonomiske, sosiale og
økologiske verknader.
EU-toppane streka under kor viktig det er å kopla økonomisk vekst frå
ressursbruk og trafikkauke. Transporten må leggjast om frå bilveg til bane
og båt, meiner dei.
Er ikkje det flott? Og ikkje nok med det: U-hjelpa frå EU-land skal i snitt
– og så snart det let seg gjera – hevast til minst 0,7 prosent av
bruttonasjonalproduktet. Det blei elles nedsett ein kommisjon med EU-folk
som skal prøva å tala George W. Bush & Co til vit. Russarane fekk òg passet
påskrive for menneskerettsbrot i Tsjetsjenia.
Var det dette demonstrantane viste avsky mot? Nei vel. Kva då?
Eit lite avsnitt
Den som leitar, finn eit lite avsnitt sist i Göteborg-protokollen som ymtar
om kvifor folk i tusental står utanfor for å vise avsky mot møtelyden: Der
vedgjekk EU-toppane at alt ikkje er som det burde vera i Unionen. Neste
regjeringskonferansen må stå på ein breiare sole, heiter det. Større
medverknad frå alle samfunnslag er avgjerande, og både noverande og komande
medlemsland blir oppmoda på det kvassaste om å reisa nasjonale debattar om
EU-utviding, berekraft og ymist anna, og syta for at presidentskapet blir
løpande orientert om kva som rører seg i dei europeiske folkedjupa.
Ikkje av di EU-toppane har tenkt å lytta til eller bøya seg for
folkemeininga, men for betre å kunna møta og omgå henne i viktige spørsmål,
må me tru. «Ratifiseringa av Nice-traktaten kjem til å halda fram, så
Unionen kan ønska nye medlemer velkomne frå årsskiftet 2002-2003. Med omsyn
til folkerøystinga i Irland, stiller EU-leiinga opp på alle vis for å hjelpa
den irske regjeringa til å finna ein veg framover».
Røysterett
EU skal hjelpa den irske regjeringa mot den irske majoriteten av «desperate
individualistar», som utanriksministeren på den grøne øya kalla
undersåttane. Dei skal få røysta på nytt og på nytt til dei trøytnar, for
utvidinga av EU er irreversibel.
– Det er tydeleg at EU sin definisjon av røysterett er: Du skal røysta rett.
Og om du røystar feil, får du lov til å røysta om att, ropte leiar for
norske Nei til EU, Sigbjørn Gjelsvik, ut på Järntorget i Göteborg, til
applaus.
At folk blir sinte er såleis ikkje så underleg, likevel. For irane er ikkje
dei einaste som blei spurde og svarte feil. Nordmenn har – førebels – gjort
det to gonger. Sveitsarane ein. Danskane svarte feil om Euro-mynten, og
franskmennene nesten feil om Maastricht-avtalen. Slikt blir ikkje tolerert.
Irane sa nei til Nice-avtalen. Nice-avtalen handlar om maktrelasjonane
mellom medlemslanda i eit utvida EU. Irane sa nei til at til dømes Romania,
med 22,5 millionar innbyggjarar, berre skal få 14 røyster i ministerrådet,
medan Nederland, med 16 millionar innbyggjarar skal ha 13. Kanskje sa òg
irane nei til å gje opp nøytraliteten med eit pennestrøk under Nice-avtalen.
Eller berre av di det kjendest godt.
På den andre sida
– Einkvar globaliserings-motstandar som måtte tru at finansmarkedene, USA og
dei multinasjonale selskapa blir mjukare og meir ansvarlege av at EU går til
grunne, høyrer heime på galehus, hevdar kommentator Will Hutton i den
britiske kvalitetsavisa The Guardian.
Skulle Euroen kollapsa, åtvarar Hutton, fell Europa attende til anarkiet med
flytande valuta. Fellesmarknaden kjem til å gå i stå, europeisk industri
blir veik i møtet med rivalar frå USA. Arbeidsløysa kjem til å stiga. Det
politiske valet for europeiske nasjonar blir mellom å vera ein satellitt
under USA eller under Tyskland. Draumen kjem til å døy, og demonstrantane
kjem til å få reell grunn til uro. Me blir alle leikesaker i bakgarden til
Onkel Sam.
Will Hutton kritiserer EU-toppane frå den kanten der ingen demonstrantar står:
– Dette var topp-møtet som EU-leiarane helst vil gløyma, av di det synte
forvitringa i Unionen. Det synte at leiarane held fram med utviding og
klønete ovafrå-og-ned-planlegging same kva folket seier, som for å gje
demonstrantane rett. Prosessen misser legitimitet frå månad til månad, seier
Hutton.
Han er uroleg. Ikkje av di han er mot EU, men av di han er for.
– EU-leiarane har rota seg inn i eit urimeleg farleg prosjekt. Dei vil binda
saman alle myntføter med Euroen, og på same tid opna for 11 nye medlemer frå
Aust-Europa, som alle ønskjer å nyta dei same privileg som eksisterande
medlemer har. Maktar ikkje EU oppgåva, kan heile prosjektet rakna. Det må
ikkje henda, seier Hutton.
– EU er, rett oppfatta, ein demokratisk klubb av likesinna statar med sams
verdiar når det gjeld borgarskap og einskap, og som saman vil reisa ein
politisk og økonomisk arkitektur for å hegna om desse verdiane, ikkje for å
øydeleggja dei.
Hadde demonstrantane forstått dette, ville dei retta skytset mot andre mål.
Men EU-leiarane gjer lite for at protestantane skal forstå. Tvert om, meiner
Will Hutton:
– Gerhard Schröder vil byggja Europa rundt god, gammal tysk føderalisme;
Lionel Jospin tenkjer seg eit utvida La France, medan Tony Blair drøymer om
eit Europa som liknar britiske Commonwealth. Dei er små menn, i ei tid då
Europa treng dei store – og prosjektet står fare for å klappa saman som ein
ny versjon av Wienerkongressen.
Demokrati
Europa treng ei demokratisk grunnlov, og treng institusjonar som må svara
for det dei gjer, meiner Hutton.
I dag er ikkje EU demokratisk, folket har ikkje røysterett eller høve til å
kasta leiinga i Unionen. «Om EU søkte medlemskap i EU, hadde døra vore
stengt», sa professor Philippe C. Schnitter ved «tenketanken» til Unionen i
Firenze.
– Korkje toppen eller grasrota i EU skjønar kor viktig det er å koma i gang
med demokratiseringsarbeidet. Faresignala er tydelege: Demokratiet i dei
einskilde medlemslanda fungerer ringare enn før, valdeltakinga går ned,
partia misser medlemer, politikarane misser prestisje, og det breier seg ei
oppfatninga at nasjonane ikkje lenger maktar oppgåva si – å ta vare på
borgarane.
– Endå klårare er det at fleire merkar kor sterke inngrep i livet direktiva
frå Brussel har blitt – utan at nokon kan haldast til ansvar. Samla kan
dette skapa ein farleg, politisk dynamikk. Utviding mot aust er eit trugsmål
mot lønsnivå og jobbtryggleik for folk utan aksjar, men med røysterett,
seier Schnitter.
Folk med røysterett kan finna på å nytta røysteretten «feil». Difor skal dei
mista han. Difor demonstrerer ungdomen.
– Når ei folkerøysting på Irland om Nice-traktaten får EU til å endra
spelereglane i ettertid, utfordrast ein av dei viktigaste kvalitetane hjå
unge menneske: kjensla for «fair play», skriv Dagens Nyheter på leiarplass.
Og legg til:
– «Staten – det er eg» sa kong Ludvig XIV. Når den politiske eliten let oss
forstå at «demokratiet – det er oss», let det like ille.
© Dag og Tid
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST