Bjørulv Braanen skriver mye fornuftig om Gøteborg i KK i dag (sitat under),
på linje med det Jan Guillou sier i samme utgave. Braanen:
"Boye Ullmann, og flere andre i den norske Gøteborgaksjonen, har uttalt at
man på norsk side vil sette seg ned å diskutere erfaringene fra Gøteborg for
å hindre at noe lignende skjer igjen. Det er på høy tid at denne diskusjonen
reises. En mulig løsning er å bygge opp et eget, sterkt ordensvern blant
demonstrantene. Dette vil, både på forhånd og under demonstrasjonene, sørge
for å nøytralisere og fryse ut de mest aggressive voldsfanatikerne med
finlandshetter."
Dette er greit, men ikke nok. Det er i tillegg nødvendig å bruke skolering i
ikke-volds-metoder og diskutere hvordan man skal forholde seg når politiet
opptrer provoserende. Det er viktig å bryte ned kunstige motsetninger
til betjentene, unngå politikorpsets isolasjon som sluttet falanks. En
langt mer bevisst holdning til dette er nødvendig
slik at så mange som mulig uttrykker en gjennomtenkt ikke-volds-holdning.
Samtidig er diskusjonen om hvor og når man skal bruke demonstrasjoner (og
demonstrasjonformer) viktig, jeg mener som skrevet før det er feilaktig å
bli et vedheng til de internasjonale mediehappenings rundt toppmøtenes
tomhet. Tenk litt over dette: SÂPO har siden mars "fulgt"
demonstrasjonforberedelsene. Politiledelsen hadde nøyaktige planer over
innkvartering som de selv hadde bestemt. Likevel sies det nå at politiet i
Gøteborg var "uforberedt på voldsbruken" osv. Det ligner en tanke, ikkesant?
Særlig når en ser hvordan den høyborgerlige silkerampen i "Finanstidningen"
allerede 23.5 nærmest siklet etter "kravaller". Her er det noen i
demonstrasjonsledelsen som har sovet i timen.
Hvor mange har midt i all baluba fått tak i at de irske EU-politikerne nå
rett og slett vil la folkeavstemningen _gå om_ med eksakt samme tema? Maken
til antidemokratisk demonstrasjon fra valgte politikere skal man netopp
bananrepublikker for å finne. Motstandens oppgave er selvsagt å rette fokus
mot dette, ikke mot toppmøtenes offisielle agenda av glattformulert tomhet
(den skjulte agenda nå handlet selvsagt om "det irske problem"). Braanen:
"I dag ser vi tegn til økende radikalisering blant ungdom, samtidig som den
offentlige repressive makten styrkes. Å kaste seg inn i gjentatte
konfrontasjoner med denne overmakten er ingen farbar vei. Ordensmakten vil
alltid kunne mobilisere flere voldelige ressurser enn det de militante
aktivistene rår over. Det er derfor fare for at en voldelig
konfrontasjonslinje kan føre til at det utvikler seg terroristiske retninger
med utgangspunkt i radikale, militante miljøer. Terrorismen vil kunne få
næring av avmaktsfølelsen aktivistene sitter igjen med når de gang på gang
blir slått ned av politiets voldsmakt."
Ikkevoldslinja er iallfall en utvei for å kanalisere den energien som
voldsprotestene uttrykker, man må prøve å holde en "nedviglende" dialog med
de voldelige så langt det er mulig. Historiske erfaringer som Baader-Meinhof
er viktige: gruppa oppsto etter voldelige konfrontasjoner rundt BILD-Zeitung
hvor de arresterte, som (så vidt jeg har lest meg til) opptrådte langt
mindre bevisst organisert med tanke på vold enn de "autonome" osv. nå, ble
idømt enorme bøtebeløp som de aldri ville kunne betale. Statsmakten drev dem
mot desperasjon (lett med unge). "Teoriene" til Baaader-Meinhof osv. bør
trekkes fram og kritiseres for sin elitisme og totalitarisme, det bør minnes
om hvordan gruppa endte som redskaper for stalinismen i DDR.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST