Følgende innspill er oversendt styret i ATTAC Norge, som møtes
denne helga:
>Jeg foreslår at ATTAC starter en diskusjon med formål å stilling mot det
>pågående fusjonshysteriet i næringslivet, slik vi ser det i disse dager
>innen tele- og finanssektoren.
>
>I stedet for at Telenor skal eie deler av teleselskaper i andre land, og
>andre lands teleseskaper skal eie deler av Telenor, bør ATTAC lansere en
>alternativ plitikk: Telenor skal være eid og drive sin aktivitet i Norge, men om
>ønskelig inngå samarbeidsavtaler med selskap i andre land (f.eks. Telia).
>Det samme bør gjelde for post, jernbane, kollektivtrafikk,
>petroleum, vannkraft osv. Landenes
>ressurser og infrastruktur må eies og styres internt i de enkelte stater, men selskap
>kan samarbeide over landegrensene om markedsføring, produktutvikling,
>produksjon etc. for på denne måten å ta ut stordriftsfordeler.
Bakgrunnen for forslaget er som følger: Muligheten for økonomisk og politisk
demokrati for innbyggerne -- uansett land, region og lokalsamfunn -- blir
stadig mer redusert når selskapene både blir større og eierskapet fjernere,
og dessuten fragmentert i tid og rom i den forstand at eierandeler stadig
skifter hender og geografisk lokalitet. Og muligheten for mediene i de
berørte områder til innsyn, kontroll og kritikk av de samme storselskaper
blir tilsvarende redusert, noe som ytterligere svekker demokratiet.
Forslaget støter sjølsagt på en vanskelighet i EØS-avtalen. Den bør sies
opp og erstattes av en avtale som minner om den vel fungerende
frihandelsavtalen Norge hadde i 20 år før 1993. Men sjøl _med_ EØS-avtalen
finnes det et visst handlingsrom for å styre etter ovennevnte prinsipp -- NB:
hvis viljen er til stede. Dessuten er det ikke ATTACs arbeidsmåte å begrense
sine krav til til hva som maktas synsere sier er "realistisk", jfr. de
"urealistiske" kravene fra ATTAC om Tobin-skatt, mot pensjonsfond etc.
På dette området hersker det forvirring og demoralisering på venstresida.
Ja, noen mener at vi p.g.a. EØS-avtalen i stedet må åpne for _mer_
internasjonalt eierskap i Norge, siden vi likevel ikke "får lov til å"
regulere dette nasjonalt. Se vedlagt kommentar fra Klassekampen om
medie-eierskap.
Jeg er uenig. Det har knapt vært ført en diskusjon, for ikke å si reist noen
krav, de siste år -- rundt spørsmålet om å utvikle en (forsvars)politikk for
nasjonalt eierskap med eller uten EØS-regimet, heller ikke på venstresida
eller i fagbevegelsen. Og intet fortoner seg mer "urealistisk" enn slikt som
man ikke en gang har forsøkt å diskutere. For politikk handler i all
hovedsak om sjøloppfyllende profetier.
Denne vegring mot i det hele tatt å reise debatten om nasjonalt eierskap som
prinsipp også i en "moderne" verden, er spesielt urimelig på den radikale
venstresida, som ellers aldri har hatt problemer med å reise fullstendig
"urealistiske" (men sett i tilbakeblikk -- ofte riktige) krav.
Trond Andresen
******************************
Fra Klassekampen 8/6-01:
>FRA DAG TIL DAG
>
>Norske politikere og myndigheter lar seg presse av markedsaktørene fra dag
>til dag. Det truer det politiske systemet.
>
>Bjørgulv Braanen
>bjorgulv.braanen@klassekampen.no
>
>Kulturminister Ellen Horn bekreftet på konferansen Media 2000 i Bergen
>onsdag at myndighetene vil gi Schibsted grønt lys for å kjøpe seg videre opp
>i TV 2. Når TV 2 får ny konsesjon fra 2003, vil den ikke lenger inneholde en
>klausul om at ingen kan eie mer enn en tredjedel i kanalen. Hvis
>eierskapsloven for mediene ikke blir endret, vil heller ikke
>Eierskapstilsynet kunne gripe inn hvis Schibsted kjøper seg videre opp.
>Denne endringen i myndighetenes mediepolitikk skjer helt uten offentlig
>debatt. Endringen er drevet fram av mediekonsernene selv (les Schibsted),
>akkompagnert av professor Rolf Høyer på Handelshøyskolen BI, som nå er tatt
>med buksene nede som privat investor i samme konsern. Ingen av dem liker
>selvfølgelig eierbegrensninger rettet mot konsernmakten. Den nye politikken
>ble ytterligere understreket i går da det ble klart at svenske Jan Stenbeck
>er i ferd med å skaffe seg kontroll over 46,6 prosent i radiokanalen P4.
>Både TV 2 og P4 er underlagt offentlig konsesjon, som gir regler om at ingen
>kan eie mer enn 33,3 prosent. Til tross for at P4 er midt inne i
>konsesjonsperioden, signaliserer statssekretær Roger Ingebrigtsen på sparket
>til Dagens Næringsliv at han ikke har tenkt å håndheve de glassklare
>konsesjonsreglene. I stedet spiller Ingebrigtsen ballen over til
>Eierskapstilsynet for mediene. Dette er tøv og triks. Endringer av
>eiersituasjonen i P4 rammes ikke av dagens eierskapslov, og
>Eierskapstilsynet kan derfor ikke slå ned på dette.
>
>Hvis man skal ta dette alvorlig, går faktisk statssekretæren i
>Kulturdepartementet inn for at markedsaktørene fritt kan bryte
>konsesjonsreglene det får ingen konsekvenser! Uttalelsene fra Roger
>Ingebrigtsen føyer seg inn i et bilde der norske politikere endrer politikk
>fra dag til dag ut fra hva som dukker opp på morgensendingene. Finske Sampos
>bud på Storebrand førte til at politikerne umiddelbart løp fra tidligere
>motstand mot en sammenslåing av Storebrand og DnB. Ny heten om at det
>foregikk samtaler mellom Telia og TeleDanmark, førte til at staten over
>natten gikk inn for å selge seg ned fra 77 til 34 prosent i Telenor. Hvis
>politikerne på denne måten lar seg presse av markedsaktørene på sak etter
>sak, står hele det norske politiske systemet i fare.
>
>Hovedargumentet for å gi slipp på eierbegrensninger i mediene er frykt for
>at utlendinger skal overta norske medier. Rupert Murdoch er hyppig brukt som
>busemann. For å hindre dette er politikerne plutselig villige til å oppheve
>eierbegrensningene for å skape større norske enheter. De vil få det motsatte
>av det de ber om. Murdoch vil heller ha en stor dominerende norsk aktør enn
>en liten som bare kontrollerer en fjerdedel av markedet. Dessuten er det et
>åpent spørsmål om det lenger er noen spesiell fordel med norske eiere. Så
>lenge selskapene er akkurat like fokusert på overskudd, vil det i praksis
>ikke bety noen forskjell om TV 2 er eid av norske Schibsted framfor tyske
>Bertelsmann, svenske Bonnier eller danske Egmont.
>
>Politikerne må snart slutte å vingle som en skadeskutt høne i
>mediepolitikken. I dagens situasjon, der EØSavtalen ikke lenger gir mulighet
>for å sikre norsk eierskap i mediene, må mangfoldet, ikke nasjonalt
>eierskap, være det overordnete prinsippet. Fire konkurrerende,
>utenlandskeide mediekonserner er langt å foretrekke framfor én norsk aktør.
>Heller britiske Murdoch, tyske Bertelsmann, svenske Bonnier og danske Egmont
>i intens konkurranse, enn Schibsted eller Orkla alene igjen på valen. Hvis
>politikerne glemmer den nasjonale retorikken og setter kampen mot
>monopoldannelser på medieområdet i sentrum, er det ikke noe problem å lage
>rammer som sikrer mangfoldet. Dagens eierskapslov for mediene er et godt
>utgangspunkt.
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST