Giskes "utdanning"spolitikk går ut på det samme som forgjengernes ihvertfall
i de siste mange år: det skal være billig. Norge har imidlertid allerede
noen av de biligste akademikerne som fins, og f.eks. Sverige og Finland
bruker dobbelt så mye penger pr. innbygger som Norge på data i utdanningen.
Også Danmark bruker en god del mer. Men verdens rikeste land "i alle
praktiske henseender" (Kjell Roland) har "ikke råd". Dette særtrekk ved
Norge skyldes etter min mening tre ting: Arbeiderpartiets/LOs hat til
intellektuelle som savner sidestykke og henger sammen med nr. to: den danske
overklassen var de "dannede" hvilket medførte at underklassen kom til å hate
dannelse som noe fremmed og unorsk.
Nr. tre er en konsekvens av dette: de bestemmende i Norge er altoverveiende
mennesker uten større utdanning. Halvdannelsen er et fremtredende trekk ved
overklassen i Norge: det er derfor det ikke finnes ordentlige, seriøse
borgerlige aviser. De glupeste intellektuelle i Norge er i mange tilfeller
autodidakter fra distriktene. Den økonomiske utdanningen er i den grad
dominerende i Norge, at nesten all halvseriøs offentlig samtale dreier seg
om økonomi i den snevrest tenkelige betydning av kortsiktet gevinst og
suksess, forbruk og luksusgoder. At dette ikke skyldes at Norge er et lite
land trenger vi bare gå til Island eller Sveits for å innse. Endelig kommer
noe inn som jeg har pekt på før: fra ingen land utvandret så mange til USA
som herfra. Norge befolkes overveiende av mennesker som drømmer om USA i den
naivest tenkelige form.
Giskes mål er nå å rasere de siste rester av utdanning og fullføre Ap.'s
jantelov og nivelleringsprosjekt ved å gi Norge verdens korteste og dermed
mest pseudoakademiske utdanning. Norge styres av bokholdere og skattesamlere
i Finansdep. mm. som kaller seg økonomer.
Karsten Johansen
Fra Dagsavisen denne notis:
Midlertidig rekord: Ved å hevde at en som har jobbet ved Landbrukshøgskolen i
22 år, bare er midlertidig ansatt, skulle høgskolen ha de beste sjanser til
å komme med. I Guinness' rekordbok.
og:
http://www.dagsavisen.no/kommentar/debatt/2001/05/573577.shtml
Satsing på høyere utdanning koster. Et av de viktigste og mest
konsekvensrike, men påfallende lite diskuterte forslag i Mjøsrapporten og i
stortingsmeldingen om høyere utdanning er innføringen av en ny, forkortet og
angivelig internasjonalisert gradsstruktur. Regjeringen går inn for en
struktur med et bachelorstudium på tre år og et masterstudium på to -
etterfulgt av et doktorgradsstudium på ytterligere tre år for dem som ønsker
å bli forskere.
CAMILLA SERCK-HANSSEN PAMELA PRICE
Siden denne avgjørelsen må antas å være iallfall delvis basert på
argumentene man finner i Mjøsutvalgets utredning, finner vi det
maktpåliggende å opplyse om mangelfull informasjon og sviktende
resonnementer når det gjelder henvisninger til internasjonal standard.
Mjøsutvalgets forslag om forkorting av studietiden gjøres ut fra den
forestilling at de norske studiene er klart lenger enn en «internasjonal
standard». For å belyse dette sammenligner utvalget studieordninger i ti
ulike land. Imidlertid gir denne sammenligningen ikke en så entydig
konklusjon som utvalgets framstilling gir inntrykk av.
Det er her viktig å skille mellom bachelor- og mastergradene, og det er
særlig når det gjelder lengden på lavere grads studier (bachelornivå) at den
internasjonale sammenligningen er tendensiøs. Riktignok er bachelorgraden
normert til tre år i Danmark, Finland og Sverige. Men det er også andre land
vi må sjele til. I Tyskland har lavere grad en formell lengde på 4-6 år. I
Frankrike er det tre år og fire år, og det er bare en 4-årig grunnutdannelse
som gir mulighet for studier på høyere nivå. I England nås bachelorgraden
etter tre eller fire år. I Canada, USA og Skottland er den normerte tiden
for en bachelor fire år. Man kan følgelig ikke bruke tilpasning til en
internasjonal standard som argument for å forkorte studieløpet fram til
lavere grad fra fire til tre år.
Skal det argumenteres for en forkortelse av studieløpet fram til lavere grad
(bachelor), må man derfor bruke andre argumenter. Et av de argumenter
Mjøsutvalget anfører for å korte ned på studietiden er at dette er viktig
fordi det vil gjøre det lettere for studenter å bevege seg mellom læresteder
på tvers av landegrenser. Dette resonnementet er imidlertid åpenbart
feilaktig.
Den som har noe lengre studietid enn man har i et land man ønsker å studere
i, får naturligvis ingen problemer på grunn av dette. Derimot vil en
nedkorting av studietiden hos oss føre til en grad som ikke uten videre
godkjennes som bachelor i bl.a. USA, Canada og Skottland, noen av våre aller
viktigste alternative studieland.
Det er allerede i dag slik at utenlandske studenter, inkludert norske, med
mindre enn fire års studier bak seg kan få problemer med å bli tatt opp ved
nordamerikanske og skotske universiteter, og det bør være et tankekors -
ikke minst for studentorganisasjonene som ellers har applaudert
Mjøsutvalgets forslag til ny gradsstruktur - om man skulle innføre en
ordning som var slik at den systematisk skapte vanskeligheter for studenter
som ønsker å dra f.eks til USA.
Debatten må imidlertid også dreie seg om studienes kvalitet. Også her er det
påfallende mangler i resonnementene. For det første, studentene som tas opp
ved de institusjoner man ynder å sammenligne seg med, f.eks i USA, kan ikke
sammenlignes med den norske gjennomsnittsstudenten med hensyn til motivasjon
og kunnskapsnivå ved inntaket. Opptakskravene er svært høye og studentene
rekrutteres nesten uten unntak fra eliteskoler (mange begynner på slike
allerede som femåringer) hvis studieplaner er utformet med det mål å
forberede til studier ved eliteinstitusjoner. Også Frankrike og England har
en lang tradisjon for elitistiske grunnskoler og -gymnas, institusjoner som
foreløpig er fremmede for oss.
Man må videre huske at oppfølgingen av studentene på de gode internasjonale
universiteter er en helt annen enn hos oss grunnet disse institusjonenes
usammenlignbare ressurser. Ifølge stortingsmeldingen skal imidlertid også
vår oppfølging intensiveres. Universitetene skal tilby tre semestre med
undervisning pr. år og det skal innføres nye evalueringsformer. I og for seg
er dette en god idé. Det burde medføre et større samsvar mellom reell og
normert studietid. Med et slikt opplegg kunne man i prinsippet også innføre
studieopplegg med flere eller tyngre vekttall enn det man har i dag.
Da ville den annonserte nedkorting av studietiden ikke i samme grad medføre
et kutt i studentens kunnskaper og ferdigheter. Men en slik intensivering
vil koste penger. Det er imidlertid ingen tegn til at man er villig til å
betale hva det vil koste. Tvert om får man et klart inntrykk av at det som
egentlig ligger under regjeringens tenkning om høyere utdanning, er
spørsmålet om hvordan den kan gjøres mer effektiv, dvs. billigere. Et år
mindre på universitetet betyr et år mindre studiefinansiering og et år mer
som yrkesaktiv skattyter. Vi synes her å være ved kjernen i problemet - et
punkt som er like enkelt som det er grunnleggende. Satsing på høyere
utdanning koster penger. I det hele tatt: Kvalitet koster. Man bør derfor
være helt klar på hva man vil: Satse på kvalitet og betale det som da
kreves, eller spare på pengene og oppgi målsetningen om høy internasjonal
kvalitet. Dette er valget - la oss ikke ha noen illusjoner her.
Camilla Serck-Hanssen er bestyrer av Filosofisk institutt, Universitetet i
Oslo, og Pamela Price er professor, Historisk institutt, Universitetet i Oslo
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST