"Frihet er alltid frihet for dem som tenker annerledes" sa Rosa Luxemburg.
Det er altså fint at Bush II mottar Dalai Lama, hvis det betyr at USA
virkelig vil arbeide for at Tibets selvstendighet gjenopprettes. Det betyr
det selvsagt ikke - det betyr bare at Lamaen kan brukes i den nåværende
situasjonens spill. Det er bare å kaste i blikk på USAs holdning til
f.eks. kurdernes rettigheter i Tyrkia (dem blåser de en lang marsj) for å
innse hykleriets omfang. Eller hva med Israels okkupasjon? At det må et
skifte i flertallet i USAs senat til for at mediene skal begynne å dekke
"opposisjonspartiet" Demokratene - ja det sies faktisk av kommentatorer i
dag at det forholder seg slik:
"Man skal derfor ikke forvente en dramatisk vending i Det Hvide Hus’
politiske kurs i de næste måneder, snarere en korrektion. Hidtil har det
været forbløffende let for Bush at få sine mærkesager kørt gennem
Kongressen. I fremtiden bliver det langt sværere. Demokraterne har pludselig
fået en platform og en stemme. Nu vil lobbyister fra erhvervsliv og
interessegrupper igen skulle lytte til dem. Og tv-stationerne bliver nødt
til at vie oppositionspartiet mere sendetid. Som det sig hør og bør sig i et
demokrati."
(leder i dagens Information:
http://webavis.information.dk/Fremvisning/Webavis/AviFrames.dna?pVisID=31998
150785037530)
- hva forteller dette om demokratiets tilstand i verdens mektigste stormakt?
Få synes å ense slike problemstillinger. Det er illevarslende.
Min påstand er følgende: demokratiet verden over befinner seg i dag i den
alvorligste situasjonen siden 1930-tallet. Meget få, (og få her på forumet?)
synes videre interessert i dette. I denne henseende er situasjonen faktisk
mer faretruende enn noengang siden det moderne demokratiet oppsto. Jvf. også
hva jeg nylig siterte fra Dag og Tid.
Hvordan står det til i Norge? Med frihet for dem som tenker annerledes? På
overflaten praktfullt. Men her er nok å gripe tak i. Få gjør som sagt det.
(En av landets to ledende aviser bruker i stedet mye spalteplass på å la en
av
landets mest velbeslåtte diktere sutre over om han nå vil makte å skrive de
to romaner til han "bør" før han går av med pensjon).
Et lite eksempel som kan synes å være en bagatell: Å være vitne til at
kommunalpolitikere sitter i valgstyrer og velger og vraker hvilke partier de
vil godta gir ikke akkurat den helt store fornemmelse av demokrati. Jeg har
absolutt ingen sympati for noe eller noen i hverken det ene eller det andre
"DLF". Men det er temmelig tvilsomt at f.eks. Oslos
byregjeringsflertallspartier kan sitte og bestemme om et parti som evt. vil
bidra til at de mister flertallet skal få stille opp eller ikke. Hva slags
presedens kan ikke skapes her? Slikt vil ikke være til gagn for friheten for
annerledes tenkende av noe slag. Spørsmålet om hvem som er det "rettmessige"
DLF er selvsagt parodisk - men det er et juridisk spørsmål og bør kun kunne
avgjøres av en domstol. Når Oslos flertallspartier foretrekker å godkjenne
lista til et parti som for seint har våkna av dvalen og funnet ut at det
plutselig "eksisterer" for hindre at andre bruker navnet, skyldes det
selvsagt at de dermed kvitter seg med en liste som vil konkurrere med Frp.s
og sannsynligvis gjøre det sittende flertallet til historie. De er inhabile
så det basker.
Noe slikt må ikke venstresida godta. Det vil slå tilbake siden.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST