Det pågår en diskusjon ved NTNU med utgangspunkt i den internasjonale
studentfestivalen, ISFIT, som blei avvikla i Trondheim 2. - 11. mars i år,
se http://www.isfit.ntnu.no/
I forkant av festivalen jobbet ISFIT-ledelsen med stor iver for å få fhv.
president Clinton til et møte i Trondheim. Etter festivalen dro
ISFIT-ledelsen til FN-hovedkvarteret for
"...a week with intense lobbying towards ministers, NGOs, politicians and
bureaucrats. They have actively promoted the ISFiT Declaration and tried to
show that students and young people should have a voice in the processes
towards the World Summit in South Africa in September 2002. New ideas were
born and a global network is to be established."
som det heter på ISFITs hjemmeside.
Jeg har kritisert trekk ved ISFIT som jeg oppfatter som mer retta mot
personlig karriere enn internasjonal solidaritet. Dette har falt mange tungt
for brystet. Jeg gjengir innlegget nedenfor. Du finner det sammen med
andres (mot)innlegg om samme sak på
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/n-d/nye/date.html
Trond Andresen
*************************
Date: tue, 15 may 2001 11:01:35 +0200
To: ntnu-debatt@itk.ntnu.no
From: trond andresen <trond.andresen@itk.ntnu.no>
Subject: ISFIT
X-UIDL: y4i"!s^o"!n)_!!mh9!!
...(klipp)...
ISFIT som sådan er et fint tiltak. Jeg har flere utmerkede bekjente som var
aktive i ISFIT. Jeg kritiserte heller ikke ISFIT som sådan, men det jeg
kalte "ISFIT-broilere". Jeg sikter til en type mentalitet som noen kan være
mer eller mindre preget av. De som er dominert av denne mentaliteten, er mål
for min kritikk. Jeg er 54 år gammel og har fulgt studentpolitikken siden
sånn ca. 1968. Karrierister og studentpamper har vi alltid hatt, ikke minst
i styre og stell i Samskipnaden. I mine studentdager var dette en av
arenaene for konservative NTH-studenter med sjefsambisjoner.
Det nye de siste årene er hvordan dette med å samle gullstjerner til å
klistre inn i CV'en er blitt en greie for _alle_ studentpolitikere, over
omtrent hele det politiske spektrum. "Karriere" gjennomsyrer i dag unge
mennesker mye mer enn la oss si for 25 år sida. Og arbeidsgiverne legger
sjølsagt opp til det[1].
Denne tidsånden innebærer at det har oppstått en type studentpolitiker som
*både* er for gjeldsslette for fattige land og billig AIDS-medisin til
Afrika, og for sjøl å gjøre karriere som internasjonal jet-setter. På den
ene sida skal man være solidarisk med dette og hint, på den andre sida skal
man få lederen (inntil nylig) av det eneste land i verden som betrakter seg
sjøl som om det har gudegitt rett til hegemonisk oppførsel, til byen, og
spise kirsebær sammen med Ham og byens ordfører (som jo gikk helt av skaftet
da hun ble forespeilt muligheten -- dette er jo så mye mer festlig enn byens
falleferdige skoler og de sytende lærerne/foreldrene).
Denne karriere-sugenheten på tvers av det politiske studentspektrum har også
næringslivet oppfattet, se f.eks. annonse for konsulentselskapet Andersen i
siste Under Dusken [et studentmagasin, T.A.], hvor overskrifta er "Skaff deg et
internasjonalt nettverk", og hvor "dyktige" studenter etter søknad gis
sjanse til å få gratis tur til noe firmaet kaller sin "International Student
Conference" i Budapest. Det legges blant annet vekt på "..det er en fordel
om du er aktiv i en studentforening eller engasjert i annet studentarbeid".
For 25 år sida var dette noe de studentkonservative hygget seg med. Nå
sponser de transnasjonale sleskaper (ikke trykkfeil) studentaktivister over
det meste av spektret. Dette kan de trygt gjøre fordi de veit at
"samfunnsengasjementet" til dels er instrumentelt, det demonstrerer den type
"kommunikativ personlighet" som man trenger i multinasjonal bissniss [2].
Engasjement mot de multinasjonale selskapers stadig sterke maktutøvelse over
landene og menneskene, forsøker mange av dagens ledende
studentpolitikerne/aktivister å kombinere med en slags
"junioraspirant-i-diplomatiet"-væremåte. De ville absolutt ha Clinton til
Trondheim. Og når ISFIT var ferdig, dro ISFIT-ledelsen til New York og FN
(de drar til FN slik som Jagland drar til Midt-Østen -- verden holder
pusten i begge tilfeller).
Man rir to hester så lenge det går, og den dag det blir for tydelig at
hestene springer i hver sin retning, er det dessverre ikke vanskelig å
gjette hvilken de fleste velger.
.....(klipp)...
Trond Andresen
***********
[1] Et slående eksempel på tidsånden som har brent seg fast i min bevissthet
var et TV-innslag om åpninga av Gardermoen flyplass, hvor den kjeden som
selger varme pølser etc. på våre flyplasser, hadde "audition"(!) med unge
mennesker som søkte jobb, hvor de lirte av seg klisjeer om "jeg
liker å arbeide med mennesker" og lignende. I pølsebua.
Et annet eksempel jeg så nylig, var (tror jeg) Braathens som søkte nye
medarbeidere, hvor en ung kadidat som en del av sin "audition" sto på podiet
og sjonglerte, antagelig for å vise hvor festlig og kommunikativ hun var.
Det er symptomatisk for den samme tidsånd at begge fjernsynsinnslag var
kjemisk frie for antydning til kritisk innfallsvinkel -- journalistene
syntes tydeligvis at dette var akkurat sånn det skulle være.
[2] Dette minner meg litt om hva som skjer med de mange musikktalenter og
rockeartister. De første par CDene er de beste, for da gjør de sin egen
oppriktige greie. Så blir de bearbeidet og kjøpt av plateindustrien: Inn i
røret for en del år sida kom den naivt sjarmerende bergensjenta med sin
stemmeprakt. Ut av røret kom nylig plast-produktet Sissel Kyrkjebø/Espen
Lind....
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST