Også New York Times har et kort innslag om samme sak:
http://www.nytimes.com/2000/10/26/science/26CLIM.html
Avisen skriver bl.a.
"The conclusions are likely to resonate loudly next month when negotiators from most of the world's nations gather in The Hague to work out details of the Kyoto Protocol, a treaty intended to cut releases of carbon dioxide and other greenhouse gases. The 1997 treaty has been signed by more than 150 countries but has not yet been ratified by any industrialized country."
Det forbauser ikke at avisen er taus om USAs egen rolle i Kyoto og etterpå.
Den rollen beskrev Dave Edwards slik i Klassekampen 26 juni i år:
"I motsetning til dette er verdens samlete meningsfulle reaksjon på klimakrigen som herjer over hele kloden den ynkelige klimaavtalen fra Kyotomøtet. Med et forslag om bare 5,2% reduksjon i utslipp, sammenliknet med behovet på minimum 60% blir Kyotoavtalen beskrevet av Dr. Mike Hulme ved East Anglia Universitet som "ubetydelig i forhold til å stabilisere klimaet".
For storindustrien er den likevel ikke ubetydelig. Visepresident John Grasser i USAs gruveindustriforbund og medlem i den globale klimakommisjonen (GCC), en organisasjon som over hundre større konserner har etablert med uttrykt formål å bekjempe bestrebelser på å begrense utslippene av drivhusgasser, hadde dette å si på Kyotomøtet:
"Vi tror at vi har skapt nok tvil i den amerikanske allmennheten til å kunne hindre at det blir enighet om tall, mål og timeplaner her. Det vi gjør, og med hell tror vi, er å kjøpe tid for våre industrier ved å forsinke disse forhandlingene."
Pressen har gjort en del for å avsløre GCC's himmelropende uansvarlighet de siste årene, men den har sviktet avgjørende ved ikke å rapportere hvor alvorlig global oppvarming er, og hvor omfattende storindustriens motstand er mot selv de tiltakene som ble foreslått i Kyoto. For eksempel jobber USAs handelskammer og den nasjonale produsentorganisasjonen (NAM) - til sammen representerer de omtrent samtlige store konserner du noensinne har hørt om - innbitt for å hindre handling.
Så seint som i oktober 1999 bekreftet NAM sin motstand mot Kyoto-avtalen. Se på denne erklæringen, åpent tilgjengelig for offentligheten på nettstedet til NAM (www.nam.org), men så vidt jeg vet er den ikke referert noe sted i pressen:
"4. april 1998 vedtok styret i den nasjonale produsentorganisasjonen (NAM) denne uttalelsen om Kyoto-protokollen:
Vi går mot Kyoto-protokollen og ber presidenten og Kongressen innstendig om å forkaste den. Vi tror at Kyotoprotokollen til konvensjonen om globale klimaendringer har en iboende svakhet ved at den utelater utviklingslandene og at den derfor vil skade USAs økonomi uten å oppnå de ønskete miljømessige gevinstene."
Den kolossale makten til NAM og tilsvarende organisasjoner viser seg gjennom argumentene som USAs klimaforhandlere fører i marken. Under klimadrøftingene i Bonn la USAs forhandlere til grunn at de ikke ville følge Europas og Japans skritt mot en ratifikasjon av Kyotoavtalen innen 2002 fordi Kongressen først "ønsket seg litt mer handling fra utviklingslandene." Året før ble dette nedfelt i Byrd-Hagel-resolusjonen, som sier at USA ikke skal undertegne noen avtale som unntar utviklingslandene fra bindende forpliktelser, eller som påfører USAs økonomi betydelig skade. Resolusjonen ble vedtatt i Senatet med 95 stemmer for, ingen mot."
Helge Hasselgreen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Oct 26 2000 - 22:39:57 MET DST