Bra kronikk ved den gamle raddis Helge Rønning, nå professor og leder
ved Inst. for medier og kommunikasjon (IMK) ved Universitetet i Oslo.
Forøvrig et miljø som gjerne kunne vært MER synlig i dagens samfunn,
hvor det mediekritiske feltet fort blir større og større -- og snart omfatter ALT
-- samtidig som evnen og viljen til kritikk bare blir mindre og mindre. Eller?
Bjarne Nærum
----------
Fra ARK til Fr.p.TV
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d169313.htm
Fremskrittspartiets fremgang har fått store oppslag i mediene. Årsakene til de høye galluptallene er blitt søkt i mange retninger. Kanskje forklaringen ligger i mediene selv - i deres endrede struktur og innhold?
--------------------------------------------------------------------------------
Mediene har gitt sitt bidrag til Fremskrittspartiets vekst i opinionen, mener professor Helge Rønning, leder ved Instituttet for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Den stadig mer ukritiske populærjournalistikken i bl.a. debattprogrammene, spiller opp under politikk som fremhever ytterpunkter, delproblemer og særinteresser, skriver han.
--------------------------------------------------------------------------------
Carl I. Hagen kalte gjennom mange år konsekvent NRK for ARK, altså Arbeiderpartiets rikskringkasting. På en underlig måte hadde han en slags rett i denne benevnelsen, ikke fordi de enkelte programmene i NRK var spesielt vinklet til fordel for Arbeiderpartiet. Ei heller fordi NRK ble styrt fra Youngstorget. Men fordi det i den almenkringkastingsideen som ligger bak lisensfinansierte public service-kringkastingsselskaper, finnes noen grunnleggende holdninger som er fjernt fra en ekstrem liberalistisk tankegang.
Ifølge denne ideen finnes det et nasjonalt fellesskap der det å spre opplysninger og underholdning til et publikum som blir betraktet som samfunnsborgere, er en offentlig tjeneste på linje med skole og undervisning, veier og transport, helse og pensjoner, vann og kloakk osv.
Ut fra samme logikk som Hagen kalte NRK for ARK, kan vi kalle TV 2 for Fr.p.TV. Ikke fordi TV 2 har gitt Carl I. Hagen helt fritt spillerom, selv om han har fått boltre seg mer enn noen annen politiker i TV 2s mer eller mindre tabloide debattprogrammer. Men fordi den ideologien som styrer reklamefinansiert kringkasting, er preget av grunnleggende kommersielle og liberalistiske ideer.
Det vil si at seerne og lytterne tilbys programmer for å skaffe annonsørene et størst mulig antall kjøpere, og for at eierne av TV- eller radiokanalen skal tjene penger. Underholdningen og opplysningen tjener ikke et fellesskaps interesser, men i siste instans interessene til individuelle økonomiske aktører. Og derfor betraktes også publikum først og fremst som kunder, ikke som resonnerende borgere.
Den tankegangen som preger kommersiell kringkasting, er et ledd i en vidt utbredt nyliberalistisk og individualistisk ideologi som har styrket sin posisjon, og som ikke minst har fått gjennomslag i mediene, langt utenfor de kretser som man ellers forbinder med Fremskrittspartiet. Således omtalte for eksempel NRKs Viggo Johansen i et innslag i Dagsnytt 18. september i forbindelse med lanseringen av den nye Dagsrevyen, konsekvent seerne for "TV-nyhetens kunder". Han betraktet dem ikke som et publikum som er interessert i det som skjer i Norge og i verden.
Disse holdningene som vektlegger rene særinteresser og kommers på bekostning av overordnede interesser og fellesskap, kommer til uttrykk i mange av det kommersielle fjernsynets mest populære programmer, men også i stigende grad i NRK. Det gjelder for eksempel alle de gameshowene der det gjelder å bli millionær.
Det viser seg i det som nå går som en farsott over verden, nemlig "Robinson", "Baren", "Big Brother" og andre såkalte realityshow, der mye av konseptet er en konkurranse der deltagerne blottstiller sine private sider, men først og fremst sine egoistiske evner til å overliste og kvitte seg med mennesker som man i utgangspunktet har hatt et tett fellesskap med. Målet er selvsagt å vinne mange penger og et øyeblikks berømmelse.
En av hovedfagsstudentene ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Ingunn Juul Lunde, holder på å avslutte en hovedoppgave om moralsynet i "Hotel Cæsar". Hun konkluderer blant annet med at denne serien spiller på de samme ideologiske strengene - vær egoistisk og styrk din egen posisjon på bekostning av andre. Materiell velstand og lykke hører sammen. Dette er en norskprodusert serie, men holdningen i den finnes også i de mange amerikanske programmene som TV 2, TV3 og TVNorge eller alle Fr.p.TV-kanalene sender.
Det hele pakkes inn i reklamer som bidrar til økt kjøpelyst, og der sammenhengen mellom luksus og lykke understrekes. Det å ha god råd blir et mål på et godt liv. Dette passer inn i populærjournalistikkens stadige reportasjer om de nye millionærenes formuer og vellykkede spekulasjoner, deres livsstil og kjempeboliger. De er våre nye helter.
Denne journalistikkens helte- og skurke-dramaturgi utnyttes også når mediene med skrekkblandet fryd trekker heltene ned, når disse i sin jakt på rikdom og makt overskrider de moralske normer som selv finansenes overmennesker må overholde. I reportasjene behandles imidlertid deres brudd på reglene ofte på en slik måte at deres overtramp nesten ter seg som beundringsverdige. Det som blir borte i slik journalistikk, er økonomiske sammenhenger og spørsmål som angår hvem som egentlig skaper de verdiene som de nyrike forvalter. Hvorledes henger deres muligheter til å velte seg i privat rikdom sammen med den økende offentlige fattigdommen?
Norsk populærjournalistikk har i de siste tiår utviklet seg i en klart populistisk retning, der det stadig skapes nye sensasjoner som angår folks umiddelbare drømmer og problemer. Det er et resultat av opplegg som skapes i redaksjonene, og er altså ikke øyeblikkets samfunnsnyheter.
Denne kampanjejournalistikken bedrives nå i alle aviser, men tabloidpressen er ledende. Den består av at man kjører enkeltsaker, og ofte en form for hverdagslivsjournalistikk. Den tar opp saker som angår manges dagligliv - priser på alt fra mat til bensin, helsespørsmål, kriminalitet, endringer i boligmønster og livsstil, ofte med urimelig stor konsentrasjon rundt vold og innvandring.
Denne formen for journalistikk avdekker reelle problemer, og den peker på mangler i det offentliges evne og mulighet til å løse dem. Men den setter ikke dette inn i en større sammenheng som angår forholdet mellom mangelen på offentlige inntekter på den ene siden og et privat luksusforbruk på den andre.
Reportasjer om samfunnets økende sosiale kløfter som kunne være minst like dramatiske, finner ikke plass i kampanjejournalistikken. For den spiller opp under en populistisk politikk som bare konsentrerer seg om delproblemer og særinteresser, ikke om helhet og sammenheng.
Et slående eksempel på slik ukritisk populistisk journalistikk fikk vi for en måneds tid siden da en av de nye mangemillionærene ble mediehelt fordi han solgte bensin uten avgifter i en time på bensinstasjonen sin, og dermed blant annet skapte trafikkork på Ringveien. Han ble gjenstand for store sympatiske reportasjer og fikk gratisreklame i medienes redaksjonelle stoff.
På et debattmøte om Fremskrittspartiet og mediene for noen uker siden sa en av VGs mest erfarne politiske journalister at når avisen tok opp de samme sakene som partiet hamret løs på i sin politikk, og hausset opp Hagens gallupfremgang, rapporterte avisen bare det som rørte seg blant folk. Det var ikke snakk om hvorledes problemene ble vinklet, hva slags spørsmål som kunne stilles på en annen måte, eller i hvilken sammenheng Fremskrittspartiets "saker" gikk inn.
I et slikt perspektiv er det likegyldig om avisen på lederplass distanserer seg fra Hagens politikk. Det er i populærjournalistikkens reportasjer kritikken må komme frem.
Dramaturgien i slik journalistikk, enten den nå finnes i pressen eller foregår i fjernsynets, særlig TV 2s, debattprogrammer, er bygd om på en slik måte at den fremmer ytterstandpunkter. Det skal finnes de størst mulige motsetninger mellom meningene. Det er de mest dramatiske utslag av utviklingen som trekkes frem. Dette understrekes av TV 2s totalt uvitenskapelige ring-inn-meningsmålinger som virkelig er populisme satt i system.
I en slik mediedramaturgi kommer rasjonelle mellomstandpunkter som trekker frem flere aspekter og peker på sammenhenger, til kort. Det er en overskriftenes journalistikk. Den gagner de enkle og forenklende holdningene.
Det er en form for journalistikk og debatt som tjener den liberalistiske ytterfløyen, og som Carl I. Hagen mestrer bedre enn de fleste. Det er en fremstilling som ynder å finne syndebukker i en form som gir enkle forklaringer på komplekse sammenhenger. Det er i et slikt perspektiv Fremskrittspartiets hets mot innvandrere finner grobunn, fordi den spiller på beretningsmønstre og argumentasjonsformer som populærmedienes diskurs har skapt over lang tid.
Nå skal det sies at flere av sakene som kampanjejournalistikken og Fremskrittspartiet tar opp, angår folks hverdag på en svært direkte måte. Blant annet i helsepolitikken har slik journalistikk og Fr.p.s politikere, særlig John Alfheim, kommet med slående og konkret kritikk på et sentralt delområde. Men det som ikke er kommet frem i disse innspillene, er sammenhengende analyser og forslag til langsiktige løsninger.
Dette lar seg vanskelig gjøre både innenfor en populistisk politikks og kampanjejournalistikks rammer. Både populismen og tabloidjournalistikken trekker frem enkeltsaker på bekostning av hele samfunnets interesser. Det er enkelt og underholdende, men det trekker oppmerksomheten vekk fra at samfunnet er en helhet som er større enn summen av populære enkeltsaker.
------
This archive was generated by hypermail 2b29 : Fri Oct 20 2000 - 10:18:25 MET DST