Etter en periode med diverse mer eller mindre vellykka forsøk på
sosial utjaming, er vi tilbake i gamle spor. Vi lever i ei ny rikingtid.
Rikingene legger ut på heroiske tokt, underlegger seg rikdommer,
land og folk, sprer berettiga frykt og utkjemper attpåtil durabelige
slag seg imellom. Noen av ny-rikingene fra det gamle kongeriket
Norge gjør nå tokt over hele verden, med ingenting annet enn
SPENN, snakketøy og svært så sukkersøtsmidde smil som våpen.
De nye rikingene har det stort sett jævlig fett, men det går jo litt
opp og ned for dem også -- "i disse fort foranderlige tider".
Den siste uka har vært elendig for noen av dem, som Gudleiv
Forr peker på i en kommentar i Nagbladet. (Se under.)
Men at det generelt har vært noen elendig uke for rikingene, og
at vi er vitne til "de rikes fall" -- eller slutten på rikingtida -- nei,
det må nok dessverre kunne kalles en (Forr)OVERreaksjon.
Vi lever i den nyere rikingtid, og vil nok ennå gjøre det
en stund framover. Men spørsmålet er: Hvor lenge?
Må vi vente til ... år 2030? Enda lenger? IKKE så lenge?
En vakker dag kan den nye rikingtida BRÅTT være over.
Bjarne Nærum
----------
"De rikes fall"
http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/10/13/223148.html
Det har vært en elendig uke for rikinger. Først falt Storebrand-sjefen Åge Korsvold, så falt styrelederne, så falt det norske landslaget med sine overbetalte spillere. Og så til slutt falt også IT-aksjene. Omtrent samtidig som Norge spilte 0- 1 på Ullevaal, forsvant 5,8 IT-milliarder bare på Oslo Børs. Det er verre andre steder.
(Av GUDLEIV FORR, Fredag 13. oktober 2000 8:46)
Og likevel er dette som det skal være. Det som blåses opp, skal falle ned hvis det er smått med substans bak. Og det er det jo når inntjeningen er mager eller ikke-eksisterende. Slik er det ofte i den nye informasjonsøkonomien. Den handler ifølge selvoppfatningen om nettet og selvet, alt er tidløst og stedløst. Men der ingenting er, er det vel heller intet av verdi annet enn en illusjon om verdi?
Slik har det vært helt siden den første aksjeboble i moderne kapitalistisk økonomi, tulipankrakket i Nederland i 1636- 37. Det inntraff også i et moderne land der økonomien blomstret. Store filosofer, kunstnere og underholdere sa det makthaverne ikke likte å høre, her var arbeidsomme og forstandige mennesker som trodde på den protestantiske arbeidsetikk. Ja, de ble opphavet til den, slik Max Weber beskriver den. Men der var også mange rike mennesker som ville bli rikere.
Der dagens bobler handler om skjermer, tastaturer og mus, og noen store egoer i nettverk, handlet tulipanboblen om løker og forventningene om at de neste vår ville slå ut i blomst. Som informasjonsøkonomien handler om forventninger om inntjening i framtida, og om forventninger om at andre har enda større forventninger, handlet tulipanfeberen om at farge og form på blomstene ville gi enorme inntekter. Og da det sto på som verst, kunne én eneste løk selges for ti ganger prisen på en bygård.
Så kom smellet. De mest nervøse og lettskremte hoppet av først, men ingen vet egentlig hvorfor. Deretter utviklet det seg til panikk, og prisene på tulipanaksjer falt som stein. Slik ble tulipanløkene symbolet for alle papirgevinster i all framtid. Løkene i jorda representerte ikke noe annet enn håp til eventyrlige priser.
Slike bobler og deres sprekk er så regelmessige at de må være en uavvendelig side ved kapitalismen. For det gjentar seg igjen og igjen til tross for at det i sosialøkonomien - som John Kenneth Galbraith har formulert det - «...eksisterer håp og tro i skjønn forening med store vitenskapelige pretensjoner og et inderlig ønske om respektabilitet». I vår tid er det rett nok ikke sosialøkonomene, men deres fettere handels- og bedriftsøkonomene som har hegemoni som de vanskeligste tings fortolkere. Men profeter tar alltid feil. Det økonomiske liv er under kontinuerlig endring, og det andre har sagt før om både bobler og kriser, blir åpenbart usikre ledestjerner inn i dagen i dag og framtida.
Derfor dukker det også opp forestillinger om at den økonomi som gjelder for det nye som skjer, ikke er omfattet av de lovmessigheter økonomene har funnet for den nære fortid. De snakker om «den nye økonomien». Men det eneste som er nytt, er en teknologi som hisser opp fantasien hos nye aktører. Man snakket jo om «ny økonomi» både da jernbanene og kanalene kom. Det nye ligger nok mindre i økonomien enn i de gjenstandene forventningene er knyttet til. Og hver gang det dukker opp en «ny økonomi», dukker det også uavvendelig opp en ny generasjon finansfolk «...hvis eneste kvalifikasjon ... besto i evnen til å utnytte lettsindige menneskers iver etter å bli kvitt sparepengene sine», for igjen å sitere min generasjons fremste kritiker av den løsslupne kapitalisme, John Kenneth Galbraith, denne gang om boblen i amerikansk økonomi i 1970.
Så kan man spørre: Hvor blir det så av de enorme verdiene som forsvant onsdag? Vel, noen har jo betalt for det, så noen sitter sikkert igjen med store gevinster. Men når 5,8 milliarder fordufter på en dag, er det også noen som sitter med svarteper. Vi som ikke lar oss lure, vinner heller intet. Men personlig føler jeg stor tilfredshet med ikke å ha satt millioner jeg ikke eier i selskaper som ennå ikke tjener til de ansattes lønn. For når boblen blåses opp, dukker det stadig fram nye selskaper som vil tjene penger på det samme, og tilbudet overgår etterspørselen. Informasjonsteknologien står nok på terskelen til en stor framtid som Norges hovednæring. Men innen den tid sakte kommer, vil de kortsiktige aktører skape mange IT-bobler som sprekker.
-------
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sat Oct 14 2000 - 15:15:52 MET DST