I de siste dagene har det vært mye bla-bla i mediene om at Korsvold ikke har
"tillit" som styreleder i Orkla, og dermed må gå. Det kan kanskje tyde på at
"markedet" har en slags moral likevel: Går det ei grense for hvor grisk og
halvkorrupt en toppleder kan være, før (aksje)eierne synes at grensa er nådd?
Dessverre -- dette er neppe forklaringa på manglende "tillit". Sannsynligvis
er det igjen den mekanismen som gjelder forøvrig på aksjemarkedet som er
virksom -- "Keynes' skjønnhetskonkurranse"[1]:
Når den gjennomsnittlige eier har mistillit, er det ikke fordi denne eier
nødvendigvis _sjøl_ mener at Korsvold har gått over streken, men han
frykter hva _andre_ eiere måtte mene, eventuelt hva den andre gruppa måtte
tro at en _tredje_ gruppe eiere måtte mene, eller kanskje helst tro om andre
eiere igjen.
Alle vokter på hverandre, og sjøl om alle egentlig ga blanke faen i om
Korsvold spiser små barn til frokost bare han sørger for stor avkastning på
selskapets aksjer -- så kan bare _forestillingen_ om at andre
aksjeeiere tror "noen" har mistillit og muligens derfor vil selge
Orkla-aksjer, medføre prisfall på disse aksjene. Dermed vil alle aksjeeiere
risikere å tape, og de utvikler "mistillit" de også.
På denne måten eksisterer en "mistillit" som ikke trenger å ha den minste
snev av moralsk stillingtagen i seg -- den kan oppstå ut av tynn luft, som
en automatisk følge av vekselvirkninga mellom aksjeeiere, drevet av frykten
for at andre skal selge aksjer og drive prisen ned, før du sjøl rekker å selge.
Det er for mye forlangt at mediene skal forstå dette. Her rapporterer man i
god tro om "mistillit", som om det skulle dreie seg om ei moralsk grense som
var passert.
Trond Andresen
*********
[1]:
"Professional investment be likened to those newspaper competitions in which
the competitors have to pick out the six prettiest faces from a hundred
photographs, the prize being awarded to the competitor whose choice most
nearly corresponds to the average preferences of the competitors as a whole;
so that each competitor has to pick, not those faces he finds himself the
prettiest, but those which he thinks likeliest to catch the fancy of the
other competitors, all of whom are looking at the problem from the same
point of view. it is not the case of choosing those which, to the best of
one's judgment, are really the prettiest, not even those which average
opinion genuinely thinks the prettiest. We have reached the third degree,
where we devote our intelligence to anticipating what average opinion
expects average opinion to be. And there are some, I believe, who practice
the fourth, fifth and higher degrees."
Fra
Keynes, John M. (1936): "The General Theory of Employment, Interest and Money."
This archive was generated by hypermail 2b29 : Mon Oct 09 2000 - 20:11:04 MET DST