On Sun, 01 Oct 2000 at 22:24:57 +0200, Bjarne Naerum wrote:
> "- DET VIRKELIGE PROBLEMET er verken femininisering,
> konsumkultur eller skjønnhetskult, men en gjennomgående
> infantilisering av den voksne befolkning..."
>
> Litt på sida av debattene som (normalt) foregår her, men nok en
> god kulturkommentar ved sosiologen Kjetil Rolness i Dagbladet.
>
> BN
>
> -------
> Macho-masochismen
> http://www.dagbladet.no/kultur/2000/09/30/221321.html
Jeg ser at Espen Løkeland-Stai har en kommentar til de samme danske
bøkene som Rolness omtaler, i fredagens utgave av KK. Kan også
henvise til en kommentar av Madeleine Bunting i The Guardian sist
mandag, som spesielt tar opp (den nord-engelske) arbeiderklassemannens
skjebne, i lys av filmer som Billy Wilder og The Full Monty (jeg har
(forhåpentligvis) sendt den artikkelen separat til forumet).
Selv synes jeg det er svært positivt -- og nødvendig -- at denne typen
debatt kommer i gang. Ikke bare fordi «mannsrollekrisen» nok er reell
og må takles, men fordi det har vært en gjennomgående skeivhet i
kjønnsdebatten alt for lenge: Kjønnsdebatt har vært utelukkende
definert som «kvinnesak», dvs som noe som bare angår kvinner, hvor
menn ikke har hatt noen annen rolle enn som undertrykkere. På sett og
vis har denne formen for debatt bare befestet forestillingen om at
mann=menneske (eller omvendt) og kvinne=kjønn.
Om gutta skal komme på banen, som det har vært sagt så ofte, så tror
jeg at det må skje på en måte som gjør at alminnelige menn kan kjenne
seg igjen i det verdensbildet som tegnes. Å definere menn bare som
undertrykkere eller vinnere i kjønnskampen vil ikke kunne bidra til
dette. Faktum er, at svært mange menn ikke ser på seg selv verken som
undertrykkere eller vinnere, men kanskje heller som undertrykte og
tapere. Og kanskje de til og med har rett? Å fortelle dem, i strid
med egne erfaringer, at de har en maktposisjon, fører lett til
negative reaksjoner og er nok *noe* av bakgrunnen for det
anti-feministiske «backlash» vi har sett noe av.
Det betyr ikke at kvinner ikke er undertrykte og møter mange stengsler
som menn ikke møter. Her er det tvingende nødvendig å skjelne mellom
to nivåer. Visst lever vi fremdeles i et samfunn hvor kvinner er
systematisk forfordelt. Men det betyr ikke at det er den individuelle
mann som står ansvarlig. Det er ingen motsetning mellom det at
kvinner er undertrykt som kjønn og at individuelle menn også kan være
tapere eller undertrykte -- på grunn av det samme kjønnsmønsteret!
Med fare for å bli abstrakt og upresis vil jeg si at «ansvaret» hviler
på et bestemt patriarkalsk rolle- og makthierarki som identifiserer
høy status med (blant annet) aggressiv konkurranse og derav følgende
økonomisk suksess, og bestemte former for maktbruk -- dvs, typiske
macho-verdier. Dette hierarkiet undertrykker både kvinner og menn.
Noen menn er åpenbart som skapt for den aggressive mannsrollen som
springer ut av dette, og ser ikke noen problemer -- og vil forsvare
sin dominans. For andre er den ikke bare en håpløs tvangstrøye som
hindrer viktige emosjoner og personlighetstrekk i å utvikle seg -- den
bidrar også til at de blir definert, både i egne og andres øyne, som
tapere, ettersom de slettes ikke greier å hevde seg i dette spillet.
De fleste tilhører (håper jeg?) ingen av disse gruppene, men tilpasser
seg vel sånn noenlunde til forventningene, og tilpasser forventningene
til seg selv etter hvert som de modnes og etablerer seg. Noen kan bli
skrekkelig selvtilfredse av det, og fatter ikke at det kan finnes noe
problem for andre (kanskje noen til og med har burt seg selv inn og
nekter å innse det, men det blir litt psykologiserende). Jeg skal
ikke spekulere om vilken kategori Rolness tilhører:
> Gutta har fått en ny utfordring: «Å finne sin egen
> maskulinitet», et problem som cirka 99 prosent av oss ikke hadde
> merket hvis ikke oppfinnsomme sjeler hadde skapt en ny
> moteretning. Det har blitt in å bekymre seg over maskuliniteten
> sin. Det har, som bare en dansk akademiker kan uttrykke det, blitt
> «en statusgivende del av det refleksive identitetsarbeid». Nå skal
> hver og en av oss lære å syte på vårt kjønns vegne, og glemme alle
> de tusen forhold som skiller menn, og grupper av menn.
Om han hadde tilhørt «taper»-kategorien ovenfor hadde han definitivt
ikke kunnet komme med slikt selvtilfreds vås. Det er nettopp det at
det er tusen forhold som skiller menn som *ikke* har blitt tatt
tilstrekkelig alvorlig hittil, og som gjør det tvingende nødvendig
også med «såre, mannlige bekjennelser» av det individuelle slaget.
For å tilbakevise den lettvinte skjematenkingen som ikke tar folks
individuelle erfaringer på alvor.
Og hittil har jeg bare snakket om den (eller de) tradisjonelle
mannsrollen(e). Nå vet vi takk og pris at den ikke duger. (Dvs, de
fleste innser det. Enkelte mannssjåvinister vil gjerne beholde sine
posisjoner; noen som er tapere på så mange andre områder er redde for
å miste den eneste følelsen av suksess de har. Og noen av de
«likhetsfeministene» som øser ut eder og galle mot «livmorfeministene»
ser ingen problemer heller -- macho-idealet er det eneste mulige målet
på et menneske.)
Men det finnes stadig ikke noe holdbart rollebilde. På den ene sida
blir macho-idealet fremdeles innprentet -- følsomhet eller
«femininitet» kommer en ikke langt med. På den andre sida blir macho
og guttestreker klart negativt vurdert (det har det forsåvidt
bestandig vært, jfr den gamle engelske regla om «frogs and snails and
puppy-dogs tails» (gutter) vs «sugar and spice and all things nice»
(jenter)), og hva er mer: den gamle mannsrollen gir ikke lenger
økonomisk eller sosial status. Det er denne forvirringen og tapet som
bl.a. Susan Faludi tar opp. I tillegg blir menn mer og mer utsatt for
den kroppsfikseringen som kvinner har lidd under så lenge.
En må prøve å skjelne mellom ulike reaksjoner på denne situasjonen --
ulike typer «mannsbevegelser», for å si det sånn.
På den ene sida har en de som ikke ser på seg selv som undertrykkere
og vinnere (fordi de ikke er det, personlig, hva enten de passer inn i
«mannsrollen» eller ikke), men som merker at de taper terreng,
mislykkes -- og reagerer med å angripe «feminister» som har gitt
kvinnene så mange fordeler. Dette kan være en forståelig reaksjon,
men like fullt uforsvarlig.
På den andre sida har en den «mannsbevegelsen» som tar sikte på å
bryte ut av tvangstrøya, omdefinere verdier slik at status ikke lenger
blir definert alene ut fra den «patriarkalske» dominans-skalaen, at
menn kan ta del i f.eks. omsorg. Men også fremelske en mangfoldighet
av verdifulle trekk som kan ha vært del av en eldre mannskultur, og
som kanskje fremdeles er (mest) «manne-ting». Tilhører Robert Blys
«Iron John» denne retningen?
Og i vilken bås setter du fenomener som «Promise Keepers»?
Uansett, omdefineringen av verdiene er et stort prosjekt med
omfattende implikasjoner. Ikke bare har det å gjøre med å påvirke
private statuskriterier -- hvordan en blir vurdert av andre menn, og
hvordan en blir vurdert av kvinner. Det begrenser seg heller ikke til
relativt «enkle» politiske saker som barnefordeling, arbeidstid og
omsorgspermisjon. Det er et spørsmål om ikke fokuseringen på
aggressiv konkurranse og nedvurderingen av omsorg er så innbakt i vårt
økonomiske system at «mannssaken» (og kvinnesaken) går hånd i hånd med
en grunnleggende samfunnsomforming.
jonivar
--
______ _________________________________________________
/ | |
| jon | jonivar skullerud |
\______ | |
\ | jonivar@bigfoot.com |
ivar | | http://www.bigfoot.com/~jonivar/ |
_______/ |_________________________________________________|
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Oct 05 2000 - 21:59:45 MET DST