"- Om Nordpolen vet vi følgende: Den er langt vekk, den er kald og ubehagelig,
og den er uegnet for bilkjøring. Den er med andre ord uvesentlig. Man kan i
grunnen spørre seg om Nordpolen finnes..."
Heger er denne uka innom politikkens og demokratiets (og selve livets?)
vilkår i vår tid -- i starten av det nye tiåret etter det forrige som Jan Erik Vold
altså karakteriserte som "de avgjørende nittiåra".
(Hva vil det nye bli kalt? "Carl I. Hagens og Erling Fossens tiår"???)
Vel, ikke veldig lystig lesning, dette, av naturlige grunner. (Se under.)
Samtidig kan vi i det minste glede oss over den brede mobiliseringa som
akkurat nå foregår nede i praktfulle Praha.
- Er det noen som sitter på gode nettlenker med kontinuerlig opptatert
nytt derfra? Utover f.eks. disse: http://www.sv.no/eksternt/aktuelt.htm
Mvh. Bjarne Nærum
-------------------
Avskaff Nordpolen!
http://www.dagsavisen.no/kommentar/fritanker/2000/09/510880.shtml
Hva er det viktigste politiske spørsmålet i Norge i dag? Den som svarer noe annet enn «bensinprisen» nå, røper at han eller hun er opptatt av tråkige ting som fattigdomsproblemer, klimaendringer, utdanningsnivået for kommende slekter, global rettferdighet eller andre puslerier.
Anders Heger
Spørsmålet både regjeringen og vi andre må stille etter siste ukers opprørstendenser i kongeriket, er dette: Finnes det i det hele tatt ett eneste godt, politisk argument for å opprettholde en høy bensinpris?
Vel. Nordpolen er i ferd med å smelte.
Det er selvfølgelig et slags argument, men er det egentlig godt? Om Nordpolen vet vi følgende: Den er langt vekk, den er kald og ubehagelig, og den er uegnet for bilkjøring. Den er med andre ord uvesentlig. Man kan i grunnen spørre seg om Nordpolen finnes. Den første som gjorde noe vesentlig for å få svar på dette spørsmålet var som vi vet Fridtjof Nansen. Etter en usedvanlig strevsom - og i et bensinpris-perspektiv helt overflødig - tur med båt og ski, kunne han slå fast at det var som han hadde trodd hele tiden: Der oppe var det ingenting. Uhorvelige mengder is riktignok, men det var den gang. For øvrig er det ingenting, og ingenting kan jo ikke forsvinne.
«Usett og ubetrådt, i dødens mektige ro, slumret de stivnede polaregne under sin uplettede iskåpe fra tidenes morgengry,» skrev Nansen da han kom tilbake. «Hyllet i sin hvite skrud stakte den veldige jette sine klamme is-lemmer utover og ruget over årtuseners drømmer. Tidene gikk - dyp var stillheten.»
Dette er som vi hører kjedelige greier. Kaldt og klamt, stille og ubrukbart. Titusenvis av år uten at det skjer noe som helst. Altså er det bare på tide å skru på varmen. Is er jo dessuten like vanlig som penger på våre kanter av verden. Om det er noen kvadratmeter mer eller mindre av den oppi der, kan ikke spille særlig rolle.
Det pussige er at den gamle surrebukken Nansen skrev 800 sider om isen på Nordpolen - omtrent som om den skulle ha en eller annen betydning. Det som er enda pussigere er hvor dumme nordmenn var på den tiden - de satte seg ned og leste alle sidene. Nansen ble vår første bestselger, han ble folkehelt, han ble så populær at det er vanskelig å finne noe å sammenligne med. Nei, forresten - det er det ikke: Han ble like populær som Carl I. Hagen.
Ubegripelig. Carl Ivar snakker jo om viktige og interessante ting, som prisen på bensin og røyk og innvandrere i Os kommune. At han er godt likt kan man forstå. Men Nansen? Han skrev om Humbolt-strømmens endringer og skrugarder og polare alger og andre grenseløst kjedelige saker: «Moder Natur har en merkelig evne til å frembringe liv over alt - selv denne is er fruktbar jordbunn for henne.» Slikt. Det var sånt man falt for i gamle dager.
I våre dager, derimot. I våre dager har vi et valg. Vi kan velge bensin til fem kroner literen, bedre veier, finere biler, billigere innvandrere i Os, mer is i drinken og mindre is på polen. Eller vi kan velge dyr bensin, ta bussen av og til og la hele polsulamitten ligge der den ligger.
Riktignok er det noen uheldige bivirkninger av det første alternativet. Havoverflaten kan stige, Golfstrømmen kan snu, Norge kan bli forvandlet til tundra, et knippe flate land bli oversvømmet og forsvinne, menneskeheten kan i det hele tatt klusse det forferdelig til for seg. Men det er jo lenge til. Dessuten er det kjedelig. Titusen års taushet i isødet mot en frisk debatt i «Holmgang» med tilhørende telefonavstemning på slutten - hvem kan egentlig være i tvil?
Spørsmålet, der vi står i valget mellom Nordpolen og bensinpumpa, er dette: Skal vi la oss snakke til som det vi egentlig er - nemlig bilister - eller skal vi finne oss i at man tror vi er noe så gammeldags som Nansens samtidige?
Nemlig beboere av en klode.
----------
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Sep 28 2000 - 11:01:33 MET DST