Folkens, det er gode grunner til å fortvile for tida.
"- Det er håpløst, men vi gir oss aldri!" sa engang
Jan Erik Vold, nå nyutnevnt æresdoktor ved
Universitetet i Oslo. Sikkert en oppmuntring for ham, det,
men sånn ellers ser det mer håpløst ut enn noengang.
Kanskje hadde han rett likevel, "Vøll" (som Tarjei Vesaas
kalte ham), kanskje var han likevel ikke "bare Sad & Crazy",
da han i diktet ”50-60-70-80-90” (1993) skrev dystert:
"De trøtte femtiåra.
De glade sekstiåra. De
bortkasta syttiåra. De gangsteroide
åttiåra. De avgjørende nittiåra."
Nå er nittiåra ferdige. Ferdige og avgjort?
Frp seiler opp som landets største parti, og man finner
grunn til å spørre seg om flertallet av landets velgere er
idioter. Hva så med dem som ennå ikke er gamle nok
til å stemme, barna av åtti- og nittiåra, er det tegn å spore
der som gir større grunn til optimisme?
Neppe. Som Dag Solstad og Erling Lægreid var inne på i
NRK denne søndagen - i samtale om Elias Rukla og hans
og våre vilkår i dag: Norsk forskning viser at 3 av 4 tenårings-
jenter nå har SHOPPING som viktigste hobby og aktivitet
(ref. bl.a. sosiolog Trond Blindheim). Trenden gjelder ikke
bare jentene, men de er likevel aller verst. (Se gjerne også
denne teksten av Erlend Loe i Aftenposten, om tilsvarende:
http://www.aftenposten.no/kul_und/kultur/d136836.htm )
Bak Marve Stutum, som ruler riket for tida, reiser det seg
altså en hel åsgårdsrei av teens som bare later til å ha
ett eneste mål for mening og lykke -- nemlig nok penger
til å kunne kjøpe alt man ønsker seg, inkl. større pupper.
(Som hjemmepappa for ei tulle med en barndom i et
tilnærma kvinnemonopol foran seg, har jeg nå skjønt at
denne problematikken blir en viktig utfordring framover.)
Alt dette samtidig som fattigdom og nød bare sprer
seg i verden, hele befolkninger trues av aids-epidemier
osv. Som de ikke får medisiner mot, fordi kyniske profitt-
jegere i vest har sikra seg patenter på medisinene. En
Vidunderlig Verden! Hvor mye koster EN silikonpupp,
målt i menneskeliv som kunne vært spart i Afrika?
Nytt de siste dagene er meldingene om våre Big Brothers
Blair og Berthold, som vil føre oss alle inn i sentrale DNA-
registre. Hvilke skremmende scenarier som åpner seg her!
Også professor Berthold Grünfeld, som burde vite litt av hvert
om galskap og maktovergrep. Hitler ville jubla for dette!
Karsten Johansen svarer:
>Her er det duket for aksjoner, hvis de virkelig prøver
>å gjennomføre dette totalitære tiltak.
Det er det absolutt, men hvor skal vi begynne? Hva bør
vi egentlig aksjonere mot, eller allerhelst for?
Som vi vet er det nå duka for "Aksjonen for velferdsstaten", en
aksjon som mange har store forventninger til. Kanskje med god
grunn, da den reises av så store og mange organisasjoner at det
totalt står horder av hundrevis av tusener nordmenn bak den.
Men, som jeg spurte i et tidligere innlegg her: Har folk sett noe
til denne aksjonen til nå? I KK nevnes 19. oktober som dato for en
budsjettprotest, men tilstanden i det politiske landskapet i Norge
for tida tilsier kanskje at Aksjonen for velferdsstaten bør slå til før?
Spørsmålet er imidlertid også om dette er RIKTIG aksjon? Det
ville ikke forundre meg om Hagen sjøl vil støtte den, akkurat nå.
Og kanskje slå politisk mynt på den. Som et ledd i EU-kampen
vil bildet av en hel folkeaksjon for vern av velferdsstaten, for mer
oljepenger til norsk velferd osv - med Hagen som applauderer
høyt - kunne få endel stygge riper. Et ekkelt bilde? (Sett utafra?)
Akkurat nå spør jeg meg om ikke Aksjonen for velferdsstaten
heller burde være en "Aksjon for verdigheten"? Det er rett og slett
verdigheten som nå er trua fra alle hold, og en slik aksjon skulle
i hvertfall ikke Hagen fått kuppa. En "aksjon for verdigheten" ville
både vært en aksjon for velferdsstaten og mot Hagen. Og mye mer,
bl.a. mot det vulgærkommersielle og egoistiske forbrukssamfunnet.
Ya Basta!
Alt snakket om "modernisering" gjør oss kanskje bare mindre
og mindre oppmerksomme på forhold UTAFOR "de moderne, rike,
vestlige land". Og det på tross av at akkurat dette problemet er
en av de aller viktigste grunner til å si NEI til EU.
Akkurat nå er det kanskje (igjen?) verdt å rette antennene mot
Chiapas og "det første ettermoderne opprøret", som Kjartan
Fløgstad har kalt kampen til Zapatist-bevegelsen i Mexico.
-- Fordi den går utover dei moderne formene for politikk (jf. hans
"Pampa Union" fra 1994, boka foreligger visst nå i ny utgave).
Den spanske sosiologen Manuel Castells ("en ny Marx" sier noen)
kaller Zapatistene for "the First Informational Guerrilla Movement",
pga. bevegelsens bruk av Internett og dens forhold til media
ellers. Men det er nok mer enn dette Fløgstad har merka seg.
Muligens er det Zapatistenes kamp for "verdighet"? Dette begrepet
er blitt sentralt i "Zapatismen", som den norske sosialantropologen
Marianne Gullestad skriver om (se kronikken under, en lengre
utgave står forøvrig i siste nr (26) av tidsskriftet Vardøger):
"Det mest bemerkelsesverdige i zapatistenes egenfremstilling er de samlende politiske begreper de møysommelig har kommet frem til gjennom sine demokratiske overlegninger: rettferdighet, frihet, demokrati, sannhet, alvor, integritet og verdighet. Disse forslitte ordene får ny mening når de kommer fra hverdagslivets strev. Det viktigste av dem alle er dignidad («verdighet»)."
Nå, en "aksjon for verdigheten"?
Rukla ville kanskje fått problemer med å styre sin indre jubel.
Hva med røkla? (= "resten, de/vi andre", på skiensdialekt.)
Ya Basta?
Bjarne Nærum
---------------------------------
Zapatismen - et kunnskapsprosjekt
http://www.dagbladet.no/kultur/2000/05/27/205837.html
"Mens den marxistiske tradisjonen har fokusert på imperialisme og dominans, altså det man kjemper mot, legger indianerne med begrepet verdighet mer vekt på det de strir for å oppnå."
Av MARIANNE GULLESTAD, Forsker.
Lørdag 27. mai 2000
Zapatismen er en politisk bevegelse i Chiapas, Mexico, og er oppkalt etter den legendariske frigjøringshelten fra den mexicanske revolusjon, Emiliano Zapata. Bevegelsen ble opprinnelig startet av en liten gruppe på seks personer, tre ladinos (spansktalende meksikanere av spansk eller blandet avstamning) og tre indianere. En av de seks er den etter hvert verdenskjente subcomandante Marcos. I begynnelsen var denne gruppen tradisjonelle marxist-leninistiske revolusjonære. De slo seg ned blant urbefolkningen i Lacandon-jungelen i 1983.
Etter over ti år i jungelen, viste bevegelsen seg offentlig for første gang 1. januar 1994. Da okkuperte tusener av Maya-indianere San Cristsbal og seks andre byer med sitt berømte Ya Basta! («nå er det nok»). Møtet med realitetene i jungelen gjorde at de seks måtte legge til side de fleste av sine tidligere ideer, og sammen med indianerne i jungelen har de utviklet helt nye teorier og en helt ny praksis. Zapatistenes aksjoner er fulle av humor, poesi, fortellinger, ja til og med dans. De står for en politikk for hele det sosiale livet, for mennesker der de er. En ting som imidlertid kan virke underlig, er at zapatistene nesten alltid lar seg avbilde med våpen. Det spilles her på en mexicansk billedtradisjon, der de mest berømte bilder av helten Emiliano Zapata nettopp fremstiller ham utstyrt med gevær og patronbelter. Selv sier zapatistene at de ikke er noen hær, men et samfunn som er nødt til å være bevæpnet.
I sin presentasjon av seg selv legger bevegelsen vekt på at de ikke arbeider mot et på forhånd fastlagt mål, men mot et mål som skapes underveis, gjennom demokratiske prosesser der midlene er viktigere enn målet. Indianerne kaller dette preguntando caminamos («vi spør mens vi går»). Alle ledere kan kalles tilbake hvis de ikke utfører sine verv på en måte landsbybefolkningen godtar. Dette prinsippet kalles mandar obedeciendo («å adlyde mens man styrer»). De demokratiske prosedyrene bygger på en nedarvet praksis med landsbyråd. Det nye er at kvinnene har fått både stemmerett og ledende roller, og at også barn fra og med 12 år har tale- og stemmerett. Zapatistene har på denne måten utviklet en praksis der den indianske befolkningens tradisjonelle landsbyliv transformeres til en ny type sosialt fellesskap, kjennetegnet ved demokratiske overlegninger.
I landsbyrådene legges det stor vekt på direkte demokrati og konsensus. Man kan undre seg over hva som skjer når de ikke greier å komme frem til enighet. Er det mulig å leve videre i landsbyen som nedstemt mindretall? Det er vanskelig å besvare dette spørsmålet. Mexicanske aviser har stadig reportasjer om ekszapatister som skal ha søkt beskyttelse etter at de har rømt fra de zapatistiske områdene, men det er uklart om flukten skyldes intern uenighet, eller om de er slitne av de stadige konfliktene med myndighetene.
Det mest bemerkelsesverdige i zapatistenes egenfremstilling er de samlende politiske begreper de møysommelig har kommet frem til gjennom sine demokratiske overlegninger: rettferdighet, frihet, demokrati, sannhet, alvor, integritet og verdighet. Disse forslitte ordene får ny mening når de kommer fra hverdagslivets strev. Det viktigste av dem alle er dignidad («verdighet»). Mens den marxistiske tradisjonen har fokusert på imperialisme og dominans, altså det man kjempet mot, legger indianerne med begrepet verdighet mer vekt på det de strir for å oppnå.
Det finnes ikke bare én form for verdighet, men mange, sier zapatistene. For dem betyr verdighet også en motstand mot utenverdenens klassifikasjoner av dem selv og deres bevegelse. Det er spesielt interessant at de ikke legger vekt på begreper som etnisitet og urbefolkning, og de grenser mot andre grupper som slike begreper innebærer. De benekter ikke at de er Maya-indianere og urfolk, tvert imot, disse identitetene uttrykkes og fremvises, men det er like viktig å overskride dem. Zapatistene vil gjerne se seg selv som del av en større strid, sammen med alle dem som lider og ydmykes på grunn av nyliberalisme og kapitalens globalisering. De ser seg selv som en del av verdens fattige arbeidere, mer enn bare som indianere.
Zapatistene har gjort mye for å nå ut over Chiapas og Mexico. De inviterer blant annet observatører til å være til stede i landsbyene, og har organisert nasjonale og interkontinentale møter. For eksempel tok en million mennesker over hele Mexico del i rådslagninger i 1995, og tre tusen mennesker fra 43 forskjellige land var til stede på det store interkontinentale møtet de organiserte i 1996. Men fremfor alt har zapatistene vært aktive på Internett. Aktivitetene på Internett har gjort mye for å gjøre forholdene i Chiapas kjent, og for å skape allianser til bevegelser andre steder.
Det begrepet Marcos bruker for å beskrive likheter på tvers av forskjeller mellom verdens fattige som strever for å bevare sin verdighet, er resonans. Mellom mennesker som står i ulike former for strid kan det oppstå fellesskap på tvers når et ekko når ut, når noen oppdager at de er på samme bølgelengde. Å «spørre mens man går» innebærer hele tiden å fundere på hvordan ulike strider for å oppnå verdighet kan bindes sammen. Denne ambisjonen kommer godt til uttrykk i følgende berømte svar fra Marcos. Som de andre zapatistene skjuler han alltid sitt ansikt i offentlige sammenhenger, og får derfor ofte spørsmål om hvem han egentlig er. En gang svarte han på denne måten:
«Marcos er homofil i San Francisco, sort i Sør-Afrika, asiat i Europa, en chicano i San Isidro, en palestiner i Israel, en maya i San Cristsbals gater, et gjengmedlem i Neza, en rockemusiker på universitetsområdet, en jøde i Tyskland, en ombudsmann i Forsvarsdepartementet, en feminist i et politisk parti, en kommunist etter at den kalde krigen er slutt, en fange i Cintalapa, en pasifist i Bosnia, en Mapuche i Andes, (...) en kunstner uten galleri og kunstverker, en husmor i et hvilket som helst nabolag hvor som helst i Mexico en lørdagskveld, en geriljasoldat i Mexico ved slutten av det tjuende århundre, (...) en sexist i den feministiske bevegelsen, en kvinne alene på en undergrunnsstasjon klokken ti om kvelden, en pensjonist på storbyens torg, en småbruker uten jord, en redaktør av en undergrunnsavis, en arbeidsledig arbeider, en lege uten kontor, en ikke-konform student, en motstander av neoliberalismen, en forfatter uten bøker og lesere, og en zapatist i det sydøstlige Mex!
ico. Med andre ord, Marcos er et menneske i denne verden. Marcos er hver ikke-tolererte, undertrykte, utbyttede minoritet som sier 'nå er det nok!'»
Etter at den mexicanske hæren gikk inn i zapatistenes områder i februar 1995, demonstrerte tusenvis av mennesker i Mexico by mens de ropte høyt i gatene: «Vi er alle Marcos», «Vi er alle zapatister».
Zapatismen er ikke bare en politisk bevegelse, men også et kunnskapsprosjekt. Selv om bevegelsen har oppstått under ekstreme forhold, inneholder den mange momenter av mer allmenn interesse. Et av dem er at for å kunne bygge kunnskap som har en viss mulighet for å bli anvendt, må de som skal bruke den, være med på kunnskapsbyggingsprosessen, og denne prosessen må nødvendigvis ta lang tid. Zapatistenes fantasifulle overskridelser av politikkens tradisjonelle sjangere, basert på en nærhet til det levde livet, burde også kunne inspirere noen hver til å utvide sitt repertoar. Men først og fremst viser denne bevegelsen hvor viktig det er å kunne se verden fra hverdagsstrevets perspektiv. Politikere, forskere, helsepersonell, saksbehandlere og andre myndighetspersoner behøver ikke nye og bastante kategorier å putte mennesker inn i, eller nye etiketter å stemple dem med. Akkurat som de seks personene som opprinnelig startet den zapatistiske bevegelsen må de først og fremst lære å lytt!
e.
----------------------
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Sep 28 2000 - 11:01:22 MET DST