At 14:24 01.09.00 +0200, Bjarne Naerum wrote:
>I dagens KK har Magnus Marsdal en god kommentar, der han går
>inn på "Hagens politiske akilleshæl", og bl.a retter (sjøl)kritikk mot
>venstresida for ikke å angripe denne (mer effektivt).
>
>Marsdal trekker ganske enkelt fram noen saker i Frps partiprogram,
>som deregulering av arbeidslivet og privatisering av bl.a skoleverket.
>
>Det er rett og slett ubegripelig, når vi ser hvor mye oppmerksomhet
>Frp får i dagens medier og offentlighet, at ingen klarer å konfrontere
>Hagen og partiet hans med slike, mer konkrete deler av politikken.
>Som folk flest presumptivt burde reagere skarpt på.
>
>Men, vi lever må huske -- som Olav Randen skriver -- "i eit land der
>politiske grunnspørsmål blir diskuterte mindre og mindre og der den
>offentlege hovudsaka når dette blir skrive er om Erik Mykland bør få
Og grunnen til dette er: den snikende totalitarismen via journalistikk
og reklame. Ingen ledende journalister stiller de kritiske spørsmålene
til Frp. Kritiske røster blir ikke hørt i Norge, de blir oversett i en
bevisst maktstrategi. Her anbefaler jeg sterkt Kjetil Rolness' glimrende
artikkel i Dabla lørdag, "Ånden i colaflasken",
http://www.dagbladet.no/kultur/2000/09/02/217683.html (se nedenfor).
Jeg anbefaler også en titt på bildet av Jens Stoltenberg og Oddvar Nordli
i dagens Dabla. Ansiktsutrykket til Jensemann taler sitt tydelige språk:
"Åh din gamle naive idiot" sier det. Jensemannen er upåvirket av Hagens
framgang, og hvorfor? Fordi den tjener hans interesser, dvs. elitens,
dvs. kapitalens. Jensemannen ønsker som Blair i England å likvidere
de siste restene av rettferdighetsfølelse i DNA. Jensemann er religiøs,
han er en apostel for det laissez-faire-økonomiske evangelium, nylibera-
lismen, eller det Rolness omtaler slik: "De nye businesspredikantene er
nihilister i prestekjole. Framtida ligger i kvalitative ideer, men om
ideene er gode, intellektuelt eller etisk, spiller ingen rolle så lenge
de virker. Før verdiene opphøyes til alle topplederes ledesnor, er de
allerede redusert til midler for å nå et mål som bare står i bedriftenes
interne papirer: «Vi eksisterer for å skape verdi for våre aksjonærer på
lang sikt,» lyder The Coca-Cola Companys misjon. Hvor mange av oss hadde
blitt disipler hvis det hadde stått i annonsene?" Hagen er apostel for
det samme evangelium, men mer legpredikant-typen a la "Gods machinegun".
Hagen ønsket Jensemannen som statsminister, og denne er på sin side
fornøyd når Hagen går fram, selvutslettende på "saken"s vegner.
Det viktigste for begge er at enhver pengesum formerer seg. De er
to varianter av "den moderne nordmann": det talende kassapparatet.
Varianter som får en Stutum eller selv Onkel Skrue til å ligne
menneskelige vesener.
(Glem aldri at alt som tillegges betydning i norsk offentlighet
er kopier av USA-fenomener - fra lektor Tørdal anno 1957 (en av
de evige NRK-reprisene) til Amandautdeling anno 00).
Karsten Johansen
Dabla lørdag:
Ånden i colaflasken
Mens åndseliten klager over tidas materialisme, ønsker
de store merkevareprodusentene å bli kulturer og religioner. Men hvem vil
knele for en bedriftslogo?
Av KJETIL ROLNESS Lørdag 2. september 2000 11:40
Ånd og materie. Økonomi og kultur. Børs og katedral. Vi tenker i enkle
motsetninger. Og vi bekymrer oss. Røkke har løftet det «iøynefallende
forbruk» opp fra sin norske skammekrok, og vist at suksess tilfaller de
frekke og smarte, ikke de snille og kloke. Verdikommisjonen ledes av en mann
hvis eneste kvalifikasjon er å ha tapt i Røkkes spill. Journalister jubler
hvis de får tre intetsigende setninger ut av mediesky finanshelter, men vet
knapt navnet på landets beste tenkere og talere. Avisene gir oss stadig tips
for å spare to tusenlapper i året, men sjelden to gode grunner til å leve.
Av politikere har vi sluttet å forvente noe som helst av ånd.
Statsministeren er en grå administrator forkledd som kvinnebedårer.
Kulturministeren stotrer når hun skal formulere målsettinger hun likevel
ikke ville hatt råd til å forfølge. Kirkens menn diskuterer om homoseksuelle
er fullverdige mennesker, mens moderne spåkoner og kvakksalvere gir billig
trøst til halve folket.
SLIK KAN VI fortsette inn i elendigheten: Fjernsynet har henlagt kulturen
under det utvidete kjendisbegrep, og sprer kunnskap gjennom
spørrekonkurranser for voksne barn. Ingenting lønner seg dårligere enn å
innpode viten i virkelige barn, og forskning er snart noe samfunnet sparer
seg for. Imens bruker folk stadig mer penger på luksusbiler og
designertannbørster, og har alltid en unnskyldning for å slippe unna
frivillig innsats til fellesskapets beste. Ja visst. Vi har sviktet. Og noen
mer enn andre. Ekte sekstiåttere er blitt til salongkonservative
selvplagere. - Tidsånden er veldig, veldig materialistisk, sier en alvorlig
Ketil Bjørnstad til Aftenposten. Og hvem kan være uenig i det?
Det spørs bare om middelaldrende kulturpessimister har skjønt alvoret i
situasjonen. Snur vi opp ned på fiendebildet deres, får vi et riktigere
inntrykk av kommersen, og - enda større grunn til å bli skremt. Det mest
karakteristiske ved kapitalkreftenes bevegelser er nemlig ikke utbredelsen,
men den kvalitative dreining: Vår tids materialisme er rett og slett blitt
veldig, veldig åndelig.
- FOLK TRENGER ÅNDELIG føde, sier den framgangsrike danske reklamemannen
Jesper Kunde, og holder fram en flaske med brunt vann og sukker. Vi visste
at Cola-Cola representerer mer enn en drikk, for eksempel myten om den
amerikanske livsstil. Men har vi skjønt hva det innebærer at Coca-Cola og de
andre multinasjonale gigantene jobber målrettet med å posisjonere sine
merker som transcendentale størrelser, at moderne markedsføring ene og alene
handler om å fremme og forsterke ideer, forestillinger, følelser,
prinsipper, konsepter og holdninger? At de mest dynamiske bedriftslederne
ser den globale konkurransen som en kamp mellom ulike verdisett og
trosretninger? At bare de som gjør bedriften til katedral, vil vinne på
børsen?
VELKOMMEN TIL the Brand New World. En gang på åttitallet ble
vinneroppskriften hetende branding , merkevarebygging. Noen smarte hoder
bestemte at framtida ikke lå i produksjon av varer med gode tekniske og
funksjonelle egenskaper, men merker med abstrakte verdier som skaper
følelsesmessige bånd til kunden. Med dagens teknologi kan alle lage billige
varer av høy kvalitet. Det som teller, er imidlertid forbrukernes subjektive
oppfatning av bedriften og produktet. Y ou can't beat the feeling , påstår
Coca-Cola, og salgsstatistikken gir dem rett, selv om Pepsi vinner aldri så
mange blindtester. Det gjelder å tilføre produktet det uhåndgripelige «sjel»
som får forbrukerne til å engasjere seg. Bedriftene må bli
meningsprodusenter eller holdningsskapende organisasjoner!
Slik oppsto The Body Shop - så opptatt av dyr, miljø og fattigfolk at vi
nesten glemmer at firmaet driver med kosmetikk. Samme logikk gjelder for
alle de store merkenavnene, uansett profil: Nike selger ikke joggesko, men
vinnerkultur. Harley-Davidson selger ikke motorsykler, men frihet. Diesel
selger ikke dongeri, men skjev humor og dristig eklektisismeisney og
McDonald's selger ikke tegneserier og burgere, men amerikanske family values
. De fysiske varene forsvinner fra hyllene, hard cash strømmer inn, men
drivkraften i maskineriet er immaterielle ressurser.
FØLGELIG KAN framstillingen av ting og dingser overlates til leverandører i
den tredje verden der arbeidskraften er billig, skattene lave og lovene
slakke. Moderfirmaet tar seg av den egentlige verdiskapingen: å «brande»
varene med et sinnssykt markedsføringsbudsjett. Ikke bare IT-økonomien, men
hele den globale turbokapitalismen sikter mot vektløshet. Alt handler om å
bygge opp et sterkest mulig image med færrest mulig maskiner, bygninger og
ansatte.
Slik havner merkenavnene i samme bransje som stjernene i idrett og
underholdning. Og omvendt. Nikes reklamefilmer gjorde Michael Jordan til
tidenes største atlet, Jordan gjorde Nike til synonym for «the magic of
sport». For å befeste, fornye og utvide merkets innflytelse er likevel ikke
tradisjonell reklame og sponsing nok. Hvorfor kjøpe en bit av andres
goodwill når man kan stjele hele showet? Rolling Stones' verdensturné i 1999
ble «presentert» av Tommy Hilfiger. Firmaets annonser viste ikke Jagger & co
iført Tommy-klær, men begeistrede Tommy-modeller som overvar en
Stones-konsert. Ingen konsertsteder eller -datoer ble listet opp, bare
adressene til merkets butikker. Rocklegendene ble statister på sin egen
turné, klesmerket overtok som hovedattraksjon.
HVIS MERKET IKKE er produkt, kan det i prinsippet være hva som helst. Virgin
var en gang et plateselskap. I dag omfatter bedriften reisebyråer, hoteller,
fly, jernbane, leskedrikker, moteklær, livsforsikring og mye mer. Det hele
holdes i hop av David-mot-Goliat-imaget til eventyreren og PR-geniet Richard
Branson. Slik karismatiske Renzo Rosso personifiserer Diesel. Direktørene er
de nye popstjernene, og popstjernene er de nye direktørene. Rapperen Puff
Daddy holder seg med et magasin, en kleskolleksjon, en restaurantkjede og et
frossenmat-merke! Branding-manien skaper de mest usannsynlige fusjoner og
ekspansjoner på tvers av tradisjonelle grenser mellom underholdning og
forretning, innhold og distribusjon, kultur og økonomi. Alles mål er å veve
et fullstendig livsstilsnettverk, der forbrukeren kan få tilfredsstilt alle
sine «behov» uten noen gang å svikte merket.
«Et merke er en populær idé eller et sett av ideer som folk lever etter,»
skriver den engelske reklameguruen John Grant i « The new marketing
manifesto». «Merkene er de nye tradisjonene. De former og gir mening til
hverdagslivet. De har etablert eller forsterket nye verdisystemer og
atferdsmønstre.» Disse påstandene bør kanskje leses som branding av selve
branding-tankegangen. Reklamefolk må overbevise oss om merkebyggingens
altomfattende viktighet, fordi de lever av det. Ikke alle forbrukere er like
opptatt av merker. Ikke alle merker vekker like mye engasjement, selv om de
er populære. De færreste Heinz-kunder er forelsket i ketchupflaska si.
Likevel blir vi alle dratt inn i The Brand New World, om ikke annet når
merkene invaderer vår daglige virkelighet. Når Heinz-flaska dekker hele
bussen. Eller Levi's okkuperer ei hel gate. Brandingen stopper ikke før den
har erstattet kulturen. I Florida har Disney bygd sin egen idealby,
Celebration, kjemisk renset for alt som gode borgere misliker ved den
offentlige, kaotiske urbanitet - kriminalitet, søppel, prostituerte,
uteliggere, taggere og - ironien over alle ironier! - reklame. Du ser ikke
Disney-logoen i Celebration. Det trengs ikke. Befolkningen lever i merket.
En virkeliggjort utopi eller helvete på jord? Jesper Kundes bok «Corporate
religion», som nå foreligger på norsk, kunne like gjerne hett « Kapitalisme
med et totalitært ansikt»: «En religion er en måte å gi en gruppe mennesker
et sett holdninger og verdier som peker i én bestemt retning.» Kundene skal
være «troende», de ansatte «misjonærer» og sjefen «åndelig leder».
«Microsofts Bill Gates er et fremragende eksempel på en åndelig leder,»
ifølge Kunde. «Han tror på noe og har evnen til å formidle det.» Hvem andre
har oppdaget at Gates tror på noe annet enn markedsmonopol for sitt eget
konsern? De nye businesspredikantene er nihilister i prestekjole. Framtida
ligger i kvalitative ideer, men om ideene er gode , intellektuelt eller
etisk, spiller ingen rolle så lenge de virker . Før verdiene opphøyes til
alle topplederes ledesnor, er de allerede redusert til midler for å nå et
mål som bare står i bedriftenes interne papirer: «Vi eksisterer for å skape
verdi for våre aksjonærer på lang sikt,» lyder The Coca-Cola Companys
misjon. Hvor mange av oss hadde blitt disipler hvis det hadde stått i
annonsene?
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Sep 28 2000 - 11:01:22 MET DST