At 09:27 25.08.00 +0200, Trond Andresen wrote:
>Jeg har i årevis interessert meg for det objektivt eksisterende fenomen
>(enten det passer med slik noen ønsker det skal være, eller ikke), at
>kvinner i *gjennomsnitt* er langt mindre interesserte i å diskutere og
>analysere politiske, ideologiske, økonomiske og politiske spørsmål enn menn.
>Jeg har også ved noen høve i dette forum påpekt at dette (dessverre, og
>etter 30 år med radikal kvinneaktivisme i Norge) slår ut hos *radikale*
>kvinner på den måten at de alt for ofte snevrer inn sin samfunnsinteresse
>til (nesten bare) kvinnekamp.
"Rollene" er de stereotyper "samfunnet", dvs. massemediene inkl. reklamein-
dustrien spyr ut i en mer og mer altkvelende flom, og dette er i alle
tilfeller forsterkninger av "norske" konvensjoner. Den "norske" offentlighet,
dvs. journalistokratiet, er med få unntak et ekstremt språkfattig, innavlende
og konvensjonelt miljø midt i all sin tilsynelatende hipphet og "modernitet".
Et speilekkoland, som styres av en "avantgardistisk" normalitetsekstremisme.
Alt handler om "unge miljøer" av mappemenn og slipsdyr i allehånde utgaver
og av alle kjønn. Ingen inneholder annet enn det effektive
forretningsmenneskes
skabelon (Zapffe: "Effektive ingentingsmennesker"). Det feministiske ideal
i så måte representeres av Frp.s Siv Jensen. Moderne markedsrobotter utfører
jo ikke mer et arbeid som kan forme
deres karakter og gi dem en menneskelig personlighet og vilje. Når stats-
partiet som i Norges tilfelle i tillegg har greid til de grader å isolere
kulturen til bittesmå lommer er resultatet fryktelig.
"Moderniteten" er blitt det konserverendes og tankefientliges forkledning,
snobberi og spyttslikkeri for makten og maktens vilje. Hærskarerne av
journalistiske propagandister er en nyere utgave av stalinistiske hylekor
av klakkører. Deres mål og ideal er det menneskelige tannhjul.
Hvis ikke man først slår det fast; at vi altså må frigjøre oss fra den
"norske" konvensjonen om ditt og datt som skjuler seg bak alt mulig,
kommer vi ingen vei. Vi må vekk fra søndagssidene i Aftenposten/dabla og
deres verden hvori dominerer den obligatoriske "norske" "debatt" om
"kjønnsroller". Denne "debatt" er som Donald Duck-historier: de begynner
alltid der hvor de slutter - "personene" er uforanderlige skabeloner,
like uforanderlige som den amerikanske femtitallsnostalgien som går i
evig reprise i NRKs radioprogrammer i helgene. "Menneskene" er i vår
tid i fare for å ende som hos Disney/Barks: som stivna karikaturer av
dyr fanget i den evige gjentakelsens helvete. Den menneskelige zoo.
I "Norge"-utgaven en "modernisert" femtitallsmoralisme. Slik er
"nordkvinnen": en hipp feminist som elsker nostalgiske amerikanske
hørespill om femtitallet hvor den kvinnelige helt er Marilyn Monroe
nr. 102476. Hvis vi analyserer resultatet av et overblikk over
den del av kiosklitteraturen i Norge som er rettet mot yngre kvinner,
hva finner vi da? "Romantikk" - fra femtitallet. Margit Sandemo osv.
Halvor Fosli har i siste nr. av Dag og Tid en anmeldelse av en ny bok om
"farsrollen" (eller noe i den duren) som han glimrende setter i sin rette
sammenheng. Han sier heri en del ting som har skreket på å bli sagt i
norsk offentlighet i tjue år og som ikke er omtalt bedre siden Georg
Johannesens "Den store kampsangen". Den norske statsautoriserte
feminismen er en ideologi for den øvre middelklassens bokklubbdamer
som før trodde de var "proletarer" men nå har innsett at deres mål
er å bli Liv Ullmann og/eller kvinnelig markedssjef/børsmekler.
Men kun for i sitt indre å kunne bevare drømmen om femtitallet.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Sep 28 2000 - 11:01:20 MET DST