1. Norsk språkreformasjon:
Lars skriver:
> (Sitat fra meg:) - "e. ... Kunne by- eller bygdeungar frå
> Moss og Molde ha lært seg dåtidas danske skriftspråk med same
> arbeidsinnsats som overklasseungar frå Christiania eller København?
> Ville dei ha meistra det like godt? Hadde det vore enklare om dei fekk
> skrive noko som likna meir på østfold- og romsdalsdialekt?
>
> Nei, nei og ja er svara mine, og eg kan ikkje sjå at KJ argumenterer
> overtydande for noko anna."
>
> Problemet her er at Lars i pkt. a til d argumenterer generelt, for så i
> pkt. e å ta for seg en helt spesiell situasjon, nemlig den som rådde i
> Norge på slutten av forrige århundre, da skriftspråket i Norge ar dansk."
Så skriver Lars:
"Eg merkar meg med interesse at KJ ikkje motseier meg her. Han hevdar at
eg dreg fram ein spesiell situasjon, men den spesielle situasjonen er
eit eksempel på ein generell situasjon. Sveitsartysk kan vere eit anna
eksempel. Dansk er ikkje totalt ulikt norsk; somme reknar norsk, svensk
og dansk som variantar av same språk. (Eg tippar at Ivar Aasen fekk
høyre akkurat det!)
Mange stader fanst eller finst det skriftspråk som er lenger unna
talemålet enn dansk var frå norske dialektar f.eks. for 100-200 år
sidan. KJ ser ut til å godta at det var vanskeleg for norske ungar å
lære dansk skriftspråk då, men då bør han også vedgå at det finst
tilsvarande vanskar andre stader. Mindre forskjellar gjer vanskane
mindre. Dermed fell resonnementet til KJ saman."
Kommentar: Det forstår jeg ikke. Hvorfor faller mitt resonnement sammen?
Mitt poeng med å påpeke at den norske språkreformasjonen på slutten av
forrige århundre utgjør et særtilfelle, er at reformen skjedde AV
NASJONSBYGGENDE GRUNNER, ikke primært for å gjøre det lettere for norske
barn å lære å lese og skrive. Som Staurset selv skriver, finnes det mange
steder skriftspråk som er lenger unna talemålet enn dansk var fra norske
dialekter osv. (Hele det digre høytysk-skrivende området kan eksemplifisere
dette.) Der har man av historiske/ideologiske grunner IKKE sett noen grunn
til å endre på dette gjennom en språkreformasjon. Noen vil kaskje mene at
dette er kritikkverdig, og at de også der burde ha fulgt den norske veien.
Dem om det. Jeg tror denne holdningen bunner i en misforståelse av hva som
skjedde i Norge. - Hovedsaken hos oss var at det - av
historiske/idelogiske/politiske grunner - oppsto meget bred enighet om at
det ikke var NOEN grunn til at norske barn skulle lære å lese og skrive
dansk . Det var ikke slik at mengden av forskjeller mellom skrift og tale I
SEG SELV utgjorde en kritisk masse som utløste en omveltning. Dermed er det
Lars Staursets innvendinger mot mitt resonnement som faller, ikke mitt
resonnement
2. Engelske språkreformer:
Lars siterer mitt resonnement om mangelen på språkreformasjon i engelsk,
og spør så:
"Meiner KJ at det ikkje har vore ei skriftreform i engelsk? Eg har ikkje
kjeldeskriftet framfor meg no, og kan ikkje vise til årstal, men den
gamle engelske bibelen eg arva etter far min, har eit språk som er nokså
ulikt moderne engelsk. Kvar kom det språket frå, og kvar vart det av
det? Har det "evolusjonære trykket" alt letta?"
Svar: Den engelske Bibelen, King James' Version, er fra 1611. Forskjellene
mellom rettskrivingen der og den moderne er i virkeligheten forbløffende
liten, men selvfølgelig tydelig på mange punkter. Men alle de viktigste
forandringene som siden er blitt foretatt i engelsk, ble foretatt I LØPET
AV SAMME ÅRHUNDRE. Forskjellene mellom tekster fra slutten av 1600-tallet
og begynnelsen av 1700-tallet og tekster skrevet på 1800-tallet eller
1900-tallet (i dag altså) er helt ubetydelige. - Dessuten må vi merke oss
at forholdet mellom skrift og tale i engelsk, IKKE er vesensforskjellig i
Bibelen fra 1611 og i et skriftstykke fra i dag. Dette har jeg skrevet
utførlig om før. (Se mitt innlegg 6. sept.)
3.
Dessuten hitsetter jeg følgende sitat fra Lars' siste innlegg:
"Det spørsmålet som eg har reist fleire gonger, og som KJ framleis unngår
å svare på, er *korleis* vanskelege eller talemålsfjerne skriftspråk
fungerer. "Mange nok" lærer å meistre dei, javel, men kor mykje ekstra
må dei slite for det, og kor mange skrivefeil kunne ha vore unngått med
betre skriftspråk?"
Jeg synes ikke jeg er riktig adresse for dette spørsmålet. Spør heller Rolf
Theil Endresen, som er opphavsmann til påstanden om t mer kompliserte
skriftspråk SELVFØLGELIG er vanskeligere å lære enn enkle, lydrette og
talespråknære språk (Kronikk KK 9. og 10. juli i år.)
Knut Johansen
kjoh@riksnett.no
----------