Språkreformer som ikke nytter?

Jorunn Folkvord (jfolkvor@online.no)
Tue, 8 Sep 1998 21:09:27 +0200 (MET DST)

Jeg har fulgt språkdebatten den siste tida med stor interesse. Det er
spennende å lese både korte og lange innlegg, og jeg synes jeg har lært mye
(takk til alle som har delt av sin kunnskap).

Jeg har lyst til å ta tak i Knut Johansens siste innlegg om språkreformer.
Jeg har ikke tenkt å prøve å begi meg inn på en debatt om samnorsken, sjøl
om jeg vel er en av dem som liker a-endinger. Jeg har lyst til å melde noe
om det skriftlige sidemålet, som Knut Johansen i likhet med mange andre
mener er en pest og plage. Jeg er fullt ut enig i at sidemålsstilen er en
håpløs eksamensform, men så mener jeg også at hovedmålsstilen er håpløs. Jeg
vil faktisk påstå at norsk stil i det store og hele er ganske håpløst. Og
jeg tror at jeg har mange med meg på det. Spørsmålet blir jo selvsagt hva vi
kan gjøre med dette.

Jeg tror at det i hovedsak er lite vi kan gjøre med skolesystemets
grunnleggende problemer innafor rammene av et kapitalistisk samfunn. Mange
ting må vi bare leve med, og så se på det vi kan gjøre noe med. Knut
Johansen er enig i at i en ideell skole kunne nynorsk undervisninga vært en
bra ting, men siden skolen ikke er ideell velger Johansen løsninga å ville
fjerne det skriftlige sidemålet (les: nynorsken). Jeg velger motsatt
løsning; å beholde det. På samme måte som jeg mener at selv om kroppsøving
praktiseres på en håpløs måte i mange skoler (og for mange barn og unge er
en større skrekk enn nynorsk) så er det ikke riktig å fjerne det. Når vi
beholder sidemålet sier vi: Det er ikke bra som det er i dag, men vi vil
slåss for å få det til å bli bedre. Hvis vi fjerner sidemålet sidemålet sier
vi: Det er ikke bra som det er i dag, men det er ikke verdt å slåss for,
egentlig er det unødvendig.

Sjøl skriver jeg bokmål (mer eller mindre radikalt), og har ingen planer om
å bytte til nynorsk. Ikke fikk jeg spesielt god karakter i nynorsk heller,
men jeg mener fortsatt at jeg kjenner meg mer hjemme i språket fordi jeg har
lært, og fått øve meg på å skrive det. Jeg mener at jeg ganske sikkert kunne
ha bytta hvis jeg la litt sjel i det. Hvis den skriftlige opplæringa fjernes
fra skolen, fratar man folk muligheten, i stor grad, til å velge å bytte
hovedmål. Det er mye vanskeligere å velge å bytte hovedmål, hvis du aldri
har skrevet nynorsk (jeg forutsetter at problemet vi snakker om er de som
har bokmål som hovedmål). At eksamensformen i norsk er stilskriving, er et
problem for alle, og det er eksamensformen som dermed må angripes, ikke
sidemålet.

Forøvrig vil jeg bare si noen ord om rettskrivingsreformer. Knut Johansen
synes tydeligvis at det var unødvendig å endre skrivemåten for ord som
virvel og valp (jeg går utfra at de før blei skrevet med hv-), sigar, og
sebra. Jeg er noen år yngre enn Johansen og har aldri skrevet disse orda
annerledes, på samme måte som det aldri ville ramla meg inn å uttale nylon
<najlån> som bestemora mi gjorde. Knut Johansen kritserer språkrådet for å
være i forkant. Jeg tror det er nødvendig med et språkråd som ligger i
forkant, for i etterkant vil det miste sin funksjon. At noen driver
språkrøkt og ordner opp i rettskrivinga i ny og ne er en bra ting, det
hjelper til å bevare norske skrivemåter. Jeg tror også at det på sikt bidrar
til en konsekvens i språket, sjøl om de som opplever endringene opplever de
som sære. Jeg synes det er helteit å skrive cap (skyggelue) kæps, men jeg
innser at det er fornuftig. Den "norske" skrivemåten <caps> som alle synes
er såååå naturlig er dessuten en flertallsform. Som et alternativ til å
prøve å fjerne lånordene fra språket, noe jeg tror er umulig, synes jeg
fornorsking av skrivemåter er helt greit. Som kroneksempelet på dette er jo
det engelske ordet bag, som kom til engelsk fra norrønt, og nå har kommet
tilbake til norsk.

Jorunn Folkvord