------=_NextPart_000_01BDD78C.6B3E9A20
Content-Type: text/plain; charset=ISO-8859-1
Content-Transfer-Encoding: quoted-printable
X-MIME-Autoconverted: from 8bit to quoted-printable by arthur.aksess.no id WAA06624
I et innlegg i denne serien (3. sept.) referer Lars Staurset den gamle
vitsen om at "ghoti" kunne ha vært en måte å skrive "fish" på på engelsk.
Vitsen stammer fra George Bernhard Shaw, som ved siden av mye annet var en
ivrig tilhenger av og for en engelsk skriftspråkreform, nei,
skriftspråkrevolusjon, bygd på et helt annet alfabet enn det latinske, med
40 tegn, hvorav ingen har noe med våre alminnelig brukte bokstaver å gjøre!
Rebusen bak vitsen er, som LS nevner, slik: 'gh' fra 'tough', 'o' fra
'women', 'ti' fra 'nation'. Shaw fant også på eksempler som 'mnomnoupte'
for 'minute' og 'mnopspteiche' for 'mistake'. Det er lett å lage flere:
'mbeysthorh' for 'mister', f.eks.
Selvfølgelig er dette bare tull. Selv om det faktisk forekommer i engelsk
at 'gh' står for 'f', 'o' for 'i', 'mn' og 'mb' for 'm' osv., er disse
forekomstene begrenset til noen posisjoner i noen få ord, som hver for seg
er snar å lære. Alle eksemplene strider kort og godt mot grunnleggende
regler for engelsk rettskrivning, og treffer derfor helt på siden. Det gjør
LS også, når han følger opp vitsen med å si : "Ikkje berre milliardar av
vaksne over heile jorda strir med dette. Dette må også vere eit problem for
dei ungane som har engelsk som førstespråk." Hvordan noe som i
utgangspunktet er rent tøv, en flau vits, kan skape et problem av slike
dimensjoner, er uforståelig for meg.
Det interessante med engelsk rettskrivning er at det faktisk finnes regler,
flere enn i norsk, ingen tvil om det, og annerledes også, definitivt, men
ikke flere enn at det er mulig å lære dem for 'normalt utrustede barn' fra
første klasse og opp igjennom skoleårene, og heller ikke verre enn at
utlendinger med interesse for å lære seg reglene, klarer det. Et anslag jeg
har sett, tyder på at 80 % av ordene i engelsk skrives etter klare regler.
- Ord som 'mail' og 'male', 'tail' og 'tale', følger slike regler, og er
lette å lære. At de uttales likt, gjør ikke at skriveren automatisk
forventer at de skal staves likt. Man blir fort vant til at ord som uttales
likt, men ikke betyr det samme, ofte - om enn ikke alltid - skrives
forskjellig. (Hvor bevisst er egentlig gjennomsnittsmennesket seg egentlig
om forholdet mellom tale og skrift? Jeg tror ikke nordmenn tenker på at
'gjorde' og 'ljore', 'tjære' og 'kjære' uttales likt. Spør hvem som helst i
den omgangskrets.)
Mange av de ordene som IKKE følger reglene, eller som følger regler som
bare gjelder en liten gruppe ord, hhv. 'women' og 'enough', 'tough',
motsatt 'though', 'dough', for ikke å snakke om alle ordene som begynner på
'wh', er så sentrale i ordforrådet at de er blant de første som læres
(skriftlig), og er heller ikke vanskelige å innlære.
Ut over dette kommer en hel del ord som avgjort er vanskelige å lære fordi
de brukes sjelden, og helst bare i helt spesielle sammenhenger, gjerne
fagspråklige, som 'pterichthys', en fossil vingefisk. For folk flest vil
dette ikke være noe stort problem. De har stort sett ikke bruk for ordene.
Og selv om det ikke er mulig for et jordisk vesen å slutte seg til at et
ord som uttales 'tiRICthis' skrives som jeg nettopp nevnte, er det på den
annen side ikke umulig å slutte den andre veien. Etter hvert som man støter
på denne typen vanskelige ord I SIN LESNING, og virkelig har bruk for dem,
innøves skrivemåten ganske raskt, såfremt grunnlaget er lagt, i og med at
den det gjelder allerede behersker skrivemåten av et eller annet og etter
hvert temmelig stort antall ord, f.eks. 10-15000 ord eller mer, som er helt
alminnelig for en lese-skrive-kyndig voksen engelsktalende.
Jeg er fullt klar over at ovenstående ikke er tilstrekkelig til å
overbevise dem som av diverse grunner ikke er enig med meg i
utgangspunktet. (Jeg tror jeg kjenner grunnene, men ønsker ikke å gjøre dem
til et tema på dette tidspunktet.) Men for andre med et litt mer fleksibelt
sinn, tror jeg det kan være oppklarende. Det beviser ikke, men er en
begynnende illustrasjon av at problemene med å lære skriftlig engelsk ikke
er så store som mange har lett for å anta når spørsmålet om 'vanskelige
skriftspråk' diskuteres. (For et mer omfattende, men likevel utilstrekkelig
resonnement, se min kronikk i KK 25-26 aug.)
Knut Johansen
kjoh@riksnett.no
------=_NextPart_000_01BDD78C.6B3E9A20
Content-Type: text/html; charset=ISO-8859-1
Content-Transfer-Encoding: quoted-printable
I et innlegg i denne serien (3. sept.) referer Lars Staurset den gamle vitsen om at "ghoti" kunne ha vært en måte å skrive "fish" på på engelsk. Vitsen stammer fra George Bernhard Shaw, som ved siden av mye annet var en ivrig tilhenger av og for en engelsk skriftspråkreform, nei, skriftspråkrevolusjon, bygd på et helt annet alfabet enn det latinske, med 40 tegn, hvorav ingen har noe med våre alminnelig brukte bokstaver å gjøre! Rebusen bak vitsen er, som LS nevner, slik: 'gh' fra 'tough', 'o' fra 'women', 'ti' fra 'nation'. Shaw fant også på eksempler som 'mnomnoupte' for 'minute' og 'mnopspteiche' for 'mistake'. Det er lett å lage flere: 'mbeysthorh' for 'mister', f.eks.
Selvfølgelig er dette bare tull. Selv om det faktisk forekommer i engelsk at 'gh' står for 'f', 'o' for 'i', 'mn' og 'mb' for 'm' osv., er disse forekomstene begrenset til noen posisjoner i noen få ord, som hver for seg er snar å lære. Alle eksemplene strider kort og godt mot grunnleggende regler for engelsk rettskrivning, og treffer derfor helt på siden. Det gjør LS også, når han følger opp vitsen med å si : "Ikkje berre milliardar av vaksne over heile jorda strir med dette. Dette må også vere eit problem for dei ungane som har engelsk som førstespråk." Hvordan noe som i utgangspunktet er rent tøv, en flau vits, kan skape et problem av slike dimensjoner, er uforståelig for meg.
Det interessante med engelsk rettskrivning er at det faktisk finnes regler, flere enn i norsk, ingen tvil om det, og annerledes også, definitivt, men ikke flere enn at det er mulig å lære dem for 'normalt utrustede barn' fra første klasse og opp igjennom skoleårene, og heller ikke verre enn at utlendinger med interesse for å lære seg reglene, klarer det. Et anslag jeg har sett, tyder på at 80 % av ordene i engelsk skrives etter klare regler. - Ord som 'mail' og 'male', 'tail' og 'tale', følger slike regler, og er lette å lære. At de uttales likt, gjør ikke at skriveren automatisk forventer at de skal staves likt. Man blir fort vant til at ord som uttales likt, men ikke betyr det samme, ofte - om enn ikke alltid - skrives forskjellig. (Hvor bevisst er egentlig gjennomsnittsmennesket seg egentlig om forholdet mellom tale og skrift? Jeg tror ikke nordmenn tenker på at 'gjorde' og 'ljore', 'tjære' og 'kjære' uttales likt. Spør hvem som helst i den omgangskrets.)
Mange av de ordene som IKKE følger reglene, eller som følger regler som bare gjelder en liten gruppe ord, hhv. 'women' og 'enough', 'tough', motsatt 'though', 'dough', for ikke å snakke om alle ordene som begynner på 'wh', er så sentrale i ordforrådet at de er blant de første som læres (skriftlig), og er heller ikke vanskelige å innlære.
Ut over dette kommer en hel del ord som avgjort er vanskelige å lære fordi de brukes sjelden, og helst bare i helt spesielle sammenhenger, gjerne fagspråklige, som 'pterichthys', en fossil vingefisk. For folk flest vil dette ikke være noe stort problem. De har stort sett ikke bruk for ordene. Og selv om det ikke er mulig for et jordisk vesen å slutte seg til at et ord som uttales 'tiRICthis' skrives som jeg nettopp nevnte, er det på den annen side ikke umulig å slutte den andre veien. Etter hvert som man støter på denne typen vanskelige ord I SIN LESNING, og virkelig har bruk for dem, innøves skrivemåten ganske raskt, såfremt grunnlaget er lagt, i og med at den det gjelder allerede behersker skrivemåten av et eller annet og etter hvert temmelig stort antall ord, f.eks. 10-15000 ord eller mer, som er helt alminnelig for en lese-skrive-kyndig voksen engelsktalende.
Jeg er fullt klar over at ovenstående ikke er tilstrekkelig til å overbevise dem som av diverse grunner ikke er enig med meg i utgangspunktet. (Jeg tror jeg kjenner grunnene, men ønsker ikke å gjøre dem til et tema på dette tidspunktet.) Men for andre med et litt mer fleksibelt sinn, tror jeg det kan være oppklarende. Det beviser ikke, men er en begynnende illustrasjon av at problemene med å lære skriftlig engelsk ikke er så store som mange har lett for å anta når spørsmålet om 'vanskelige skriftspråk' diskuteres. (For et mer omfattende, men likevel utilstrekkelig resonnement, se min kronikk i KK 25-26 aug.)
Knut Johansen
kjoh@riksnett.no