Når man skal forklare hvorfor ting gikk galt i forida, kan man alltid
prøve å bortforklare, eller finne syndebukker. Stort sett er det lite
fruktbart.
Men det er klart, at når tidligere AKP-ere får øynene opp for ting som
skjedde i Kina, kommer de ofte nesten i en personlig krise.
Så jeg skjønner behovene for å få fortida fram, diskutere hvorfor det
gikk som det gikk.
Kommunismen er en <underline>intellektuell</underline> bevegelse, i den
betydningen av at det blir oppfordret til <underline>studier</underline>.
Dette skyldes dens avhengighet av filosofen Karl Marx, som en nyskapende
filosof, som sa klart at det er mulig å forandre verden, motsatt hans
forgjenger Hegel, som mer så utviklinga, uten å mene at den kunne
påvirkes noe særlig.
Denne tradisjonen sprang kommunismen ut av, troen på framtida, troen på
at det var mulig å gjøre noe med underrykkinga, den franske revolusjon
var en viktig inspirator.
Men hvordan skal man forandre verden, det er det store spørsmålet. Det
<underline>personlige</underline> må inn, for det er en innsikt, at det
ikke er mulig å forandre andre uten å forandre seg selv.
Man må oppnå kontakt med den og de man vil forandre, så da kan man bruke
alle midler, minst mulig vold, men å oppnå kontakt med mennesket er helt
nødvendig, livsnødvendig, for hvis ikke du gjør dette vil mennesket du
skal forandre sette seg til motverge, så da blir det krig.
En krig har alltid et uvisst utfall.
Så når Jan Åge Gundersen sier at han ikke opplever verden og mennesker
som onde, men teknikken som ond, begår han en logisk feilslutning,
selvfølgelig, for det er jo menneskene som har oppfunnet teknikken,
selvfølgelig, her hadde Jan Åge Gundersen en blind flekk mens han
skreiv.
Poenget er at mennesker som underlegger seg teknikken er farlige, de som
blir fascinerte av teknikken, av grepet, av håndgrepet, som debattantene
etter Jon Egil Brekke har kommet inn på, fascinasjonen av makt,
fascinasjonen av at du kan styre mennesker, det er nok av folk gjennom
historien som har tatt av på det, men dette gir ingen dyp
tilfredsstillelse, du må transcendere dette, for å nå bruke ordet
"transcendens", et filosofisk ord, du må overskride den tilstanden at du
selv har fått deg makt, dette bør noen hver ta til seg, nedbygge sin egen
makt er en nødvendighet for enhver makthaver, for som Hegel sa, i et
herre-trell-forhold er begge undertrykt.
Så selvstendiggjøringen av den andre, av de andre, må alltid være
poenget.
Bror Wyller