"Og siden jeg kanskje( eller *sikkert*, som jeg snart skulle si) har en
kropp som jeg er nøye forbundet med, og fordi jeg ikke desto mindre, på den
ene siden, har en klar og tydelig forestilling om meg selv som noe tenkende
og ikke utstrakt, og jeg på den andre siden har en tydelig forestilling om
kroppen som noe utstrakt, ikke-tenkende, er så meget sikkert at jeg er
forskjellig fra min kropp, og jeg kan eksistere uten den".
Ta gjerne og les det som står etter det siste kommaet tre fire ganger. Det
at bevisstheten var skilt fra kroppen, en kropp som tilhørte verden, mens
bevisstheten tilhørte en annen verden, gjorde det mulig å spørre seg om
verden eksisterte. Det var altså to verdener: én verden, bevissthetens
verden, som skuet inn i en annen verden, den verden kroppen eksistert i.
Men, hvis ingen hadde kommet på ideen om at en annen verden eksisterte,
Gud, Himmelen, Den evige sjels verden etc., hvordan skulle da vi, som etter
min mening ikke hører til en annen verden, det finnes altså bare en verden,
hvordan skulle vi komme oss "ut av verden" og se verden utenfra? Lydersens
betraktningmåte forutsetter to verdener. Det er dette problemet han ikke
begriper. At der er kompilsert og uklart, det er greit, men da bør
Lydersen i det minste evne å ikke kommentere det, eller i det minst stille
spørsmål og ikke bare feie over det.
Hvis vi nå forutsetter at verden er absolutt matriell, så vil vi allikevel
ikke komme fram til én virkelighetsoppfatning. Hjernen kan ikke skilles
fra kroppen, det forutsetter at det finnes minst to verdner. Og hvordan
kan da kvinnen og mannen tenke likt? Hvordan kan et menneske med livmor og
eggstokk, tenke absolutt likt som meg? Det er jo ifølge matrialismen
umulig. Jeg akter ikke å spekuler i dette. Poenget er å vise at det i
følge matrialismen finnes to mennesker eller skal vi si kvinnersker!, to
erkjennelsesgrunnlag, to bevisstheter etc., og det er nettopp i dette
perspektivet jeg mener Hegel ligger et hestehode foran Kant. Og hva er
ditt svar på dett Lydersen?
At brytingen mellom to verdener ikke fant sted med Descartes er riktig.
Men det var Descartes som hugget over slintrene, har reiv de to verdene fra
hverandre i et rykk, rasjonaliserte ideen og systematiserte dette på samme
måte som Platon systematiserte og rasjonaliserte ideen om én Gud.
Vider skriver Lydersen at vi ikke er noen eksperter på området og at vi
risikerer å dumme oss ut hvis vi gir oss i å diskutere disse spørsmålene
som om vi var det. Hva i alle verden er dette for et argument Lydersen?
Lydersen kan selvfølgelig snakke for seg selv, men i steden for å prøve å
trekke meg ned på sitt nivå kan han jo prøve å reise seg opp til mitt. Jeg
er ikke det minste redd for å dumme meg ut. Hadde jeg vært det ville jeg
ikke kommet meg en millimeter videre. Lydersen kan jo også ta tak i det
jeg har skrevet ovenfor og motbevis det, eller vise hvordan jeg har "dummet
meg ut".
Istedenfor av vi skal forsøke å fordøye noe av det Lydersen har skrevet,
kunne vi heller forvente at han brukte tid til å tenke og ikke bare på å
pugge. Lydersen bøyer unna å kommentere min kritikk av han, både på bildet
av Sovjet, uklarheten rundt om han har oppfattet det, og volden som
problem. For øvrig Lydersen, svar meg gjerne til høsten eller vinteren for
den saks skyld.
Jan Åge Gundersen