Så skrev Alf Lund:
>Verden eksisterer nok uten de enkelte individer, men ville man kunne si
>at verden eksisterte om det ikke fantes mennesker?
Så skriver jeg:
Selvfølgelig eksisterte verden før mennesket. Man må være Jehovas vitner
eller noe lignende for å mene noe annet. De er til gjengjeld svært opptatte
av å vise at vitenskapens metoder for å måle gjenstanders alder er svært
tvilsomme, og argumenter for at verden oppstod slik Bibelen beskriver det,
for 7000 år siden, på 3 dager.
Lenins "Materialismen og empirokritisismen" handler nettopp om dette, det
absurde i å knytte verdens eksistens til menneskets sanseapparat, og han
stiller en rekke spørsmål for å vise det absurde i en slik antagelse, bl.a.
spørsmålet om hvorvidt verden eksisterte før mennesket. Her tar han for seg
teorier som forsøker på vitenskaplig vis å holde fast ved denne antagelsen
ved å framholde at små levende kryp i tidenes morgen kunne ivareta den
subjektive konstruerende funksjonen som mennesket har, alle slags mulige
utlegninger er blitt forsøkt for å redde det vesteuropeiske middelalderske
kredoet om at verden ikke eksisterer på egen hånd, men er knyttet til
autoriteter som Gud og hans forskjellige stedfortredende på jorden. Så Alf
Lund avslører med sitt spørmål i hvilken leir han befinner seg, i den
idealistiske, sammen med utrolige mange andre vestlige vingeklippede av den
kalde krigens meningsterror.
Så skrev Alf Lund:
>Mennesket er gjennom sin fabling og fantasering med på å skape den verden
>som fins - faktisk er verden slik den er i dag svært formet av menneskets
>tilstedeværelse. Mennesker skaper teknologi, mennesker skaper ideologi...
>Mulig at verden *er der*, uavhengig av mennesket, men verden er ikke
>uavhengig av menneskets fabling, fantasering og skapende (såvel som
>ødeleggende) evner.
Så svarer jeg: Nei, og nettopp denne erkjennelsen ligger til grunn for den
konstruktive utviklingen av marxismen-leninismen i Sovjetunionen etter
Stalins død, den utviklingen som maoistene avfeide som "revisjonisme".
Mennesket skaper verden gjennom sin sosiale praksis, gir verden mening, men
dersom man glemmer at verden er noe som er, fullstendig forveksler det vi
skaper med virkeligheten, så blir verden fullstendig relativistisk og
kommuniaksjon mellom ulike verdensoppfatninger blirbortimot umulig og
nærmest farlig, fordi den trekker "vår" verden i tvil. Derfor gjelder det å
holde fast på materialismen.
>Men ligger noe av fablingen nærmere virkeligheten enn annen fantasering?
>Kanskje. Hvordan kan man så føre bevis for dette? Hvilket menneskes
>fabling er den *virkelige* fabling? Jeg tror dette er et spørsmål opp
>til hver enkelt å besvare. Jeg kan svare for meg, ikke for andre.
>Likeledes kunne Marx bare svare for seg selv. At andre tror, i større
>eller mindre grad, at han kunne svare for flere, se det er fordi flokken
>*velger å tro det.* Lettere, mer behagelig, enn å tenke ut noe selv,
>men ikke nødvendigvis sant av den grunn...
Dette er det sentrale spørsmålet i den moderne marxist-leninistiske
teoretiseringen. Hvordan kan ulik fabulering og fantasering vurderes mot
hverandre? Saken er for det første at dette spørsmålet har fått stemoderlig
behandling i den kalde krigens Vesten, det kalde krigens vesten mangler det
materialistiske erkjennelsesgrunnlaget som Lenin og andre bolsjeviker var
så iherdig med å utvikle, og henfaller dermed til relativisme og idealisme.
Eksempel på dette er den fremtredende amerikanske vitenskapsteoretikeren
Thomas Kuhn, som i sin "The structure of scientific revolutions" fra 1964
brøt med det logisk positivistiske synet på vitenskap ved at han vektla
begrepet om vitenskaplige paradigmer, kvalitativt forskjellige helhetlige
teorisett som forskeren fortolket verden gjennom og som gjennomgår
helhetlige kvalitative forandringer gjennom vitenskaplige revolusjoner.
Dette bør være velkjent. Men Kuhn får etterhvert store problemer med sin i
utg. pkt. mer materialistisk orienterte vitenskapsfilosofi, han tenderer
mot å oppgi verdens uavhengige eksistens og forklare hvorvidt vitenskapen
kommer nærmere sannheten om virkeligheten. Isteden lander han på et
relativistisk ståsted hvor han nærmest oppgir spørsmålet om sannhet, de
ulike paradigmene blir inkommensurable, de konstituerer ulike verdener som
ikke er istand til å forstå hverandre. I kjølvannet kommer den
epistemologiske anarkisten Paul Feyerabend som på 70-tallet gir ut et
populærvitsanskaplig kampskrift "Anything goes" hvor han trekker opp en
anarkistisk, klin relativistisk vitenskapsfilsofi hvor alle betratningsmået
blir likegode, det være seg fra Einsteins relativitetsteori til voodoo, alt
har erkjennelsesmessig verdi, like ned til en gal manns gurgling som han
skriver.
Det interessante med Feyerabend er imidlertid at han i det samme verket gir
en god del henvisninger til sosialistiske teoretikere som Lenin, Stalin og
Mao, særlig Lenin får god omtale, og i mange andre sammenhenger gir
Feyerabend uttrykk for sitt meget positive forhold til den dialektiske
materialismen. Det var på denne måten Feyerabend som for alvor vekket min
interesse for sovjetisk vitenskapsteori som jeg nå har beskjeftiget meg med
et halvannet års tid og gjerne vil gjøre mer kjent blant folk. For i den
sovjetiske vitenskapsteorien så har man nettopp denne materialistiske
konsensusen som gjør det mulig å diskutere metoder for å skille ulike
verdensoppfatninger fra hverandre og se deres indre sammenheng. De sitter
selvfølgelig ikke på endelige svar, men de stiller mange interessante
spørmål og lanserer interessante forslag i bindtykke verk som nesten ingen
i Vesten kjenner til. De anvender nemlig dialektisk logikk, forandringens
logikk for å forstå hvordan mennesketsets fabulering og fantasering
utvikler seg, forsøke å se lovmessigeter bak den, forstå den mest mulig
vitenskaplig med andre ord. Og dette er en dyd av nødvendighet i en stadig
mindre og mer mangfoldig verden hvor utallige folkeslag og livsanskulser må
greie å leve side om side i fred og gjensidig utvikling. Så dette er altså
mitt "personlige oppheng", og jeg skulle ønske flere var opphengt i det samme.
Vennlig hilsen Sigurd Lydersen