Tysdag 21. juli 1998 skreiv Karsten Vedel Johansen:
>Jeg vil be beundrerne (både de forbeholdne og de andre) av Stalins
>definisjoner og politikk når det gjelder det nasjonale spørsmål forholde
>seg til et par ting:
Eg reknar meg ikkje som nokon beundrar/tilhengjar av Stalin, berre so dét er sagt.
>1) "Marxismen og det nasjonale spørsmål" er fra 1913. Stalin har bakgrunn
>fra en ortodoks presteskole. Stalins definisjon er mekanisk og ikke
>historisk utledet og legger vekt på språk- og kulturfellesskap, felles
>næringsliv og samlet territorium. Stalins definisjon er påvirket av den
>tyske/mellomeuropeiske tradisjonen med etnisk/kulturell nasjonalisme og er
>forskjellig fra Marx' oppfattning av nasjonsbegrepet som knytter an til
>forfatningsnasjonalismen i den franske tradisjonen (1789, nasjonen lik
>alle statsborgere i Frankrike), hvor det avgjørende er det nasjonale
>borgerskapets progressive rolle i kampen for demokrati og oppgjøret med
>føydalismen. Hvordan skal Stalin forholde seg til Sveits, som ikke har noe
>eget språk, men tre forskjellige? Østerrike? India og hans eget Russland
>som har et hav av forskjellige språk og kulturer?
Eg tykkjer i og for seg ikkje at det mest spanande spørsmålet her er i kva
grad Stalin sin definisjon er mekanisk framfor historisk utleidd, eller i
kva grad han byggjer på den tyske tradisjonen.
Eg for min del vil fyrst skilja omgrepa nasjon og stat. Eg meiner det er
meiningslaust å sjå tala om nasjonar dersom det er det same som statar.
Den franske forfatningsnasjonalismen koplar stat og folk saman. Folk som
lever innanfor statsgrensene er å rekna for franske. Den tyske derimot legg
avgjerande vekt på blodsband. I fylgje lova må du ha hatt fleire
generasjonar i slekta i Tyskland for å kunna få statsborgarskap (om ikkje
det er endra?). Medan du på den andre sida kan få statsborgarskap lett
sjølv om du ikkje har vore i Tyskland før, dersom oldeforeldre e.l. var
tyske.
Den franske er bra på sin måte, av di han er inkluderande. Men han gjer det
òg lett å driva assimileringspolitikk. "Du er ikkje afghansk, du er
fransk!" Den tyske er heilt på trynet. Han legg vekt på blodsband og
ignorerer alt som kan kallast nasjonalkjensle -- det subjektive.
Eg kan kort nemna Stalin sin definisjon, sidan det er denne Karsten grip
fatt i:
"Ein nasjon er eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått
historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium,
økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur."
Han føyer til at:
- Nasjonen har som alle andre historiske ovringar ei byrjing og ein slutt.
- Ingen av draga ovanfor strekk til for å avgrensa ein nasjon, det er nok
at eit einaste av draga manglar, so sluttar nasjonen å vera ein nasjon.
Soleis hadde jødane ein sams "nasjonalkarakter" utan at dei av den grunn
var ein nasjon, i fylgje Stalin.
Det viktigast i denne definisjonen, er etter mi meining at nasjonane har
oppstått historisk. Stalin nemner ein del kriterium som er greie som
vanlege ingrediensar i nasjonalkjensle, men eg meiner det vert gale å seia
at ein nasjon sluttar å vera ein nasjon dersom eit av kriteria forsvinn --
so sant ein ikkje tolkar det at nasjonane har ei byrjing og ein slutt som
at det kan vera rett å stri for eit folk/ein nasjon sjølv om ikkje alle
kriteria er til stades.
Eg meiner dessutan òg at Stalin hoppar litt bukk over det subjektive,
kjensla av å tilhøyra ein nasjon -- sjølv om han nyttar omgrep som
"psykisk eigenart" og "sams kultur". Eg meiner altso at definisjonen til
Stalin ikkje er god nok. Elles er vel definisjonen til Stalin med ei
*utviding/endring* der ein legg meir vekt på nasjonalkjensla/det
subjektive, so vidt eg veit ein mykje brukt definisjon i dag, og eg
tykkjer sjølv at dét er ein grei definisjon.
>F.eks. Grundtvig i Danmark var hellig overbevist om at danskene var Guds
>egentlig utvalgte folk og lignende tanker kan utvilsomt finnes andre
>steder (eks. "Gott mit uns" i Tyskland). Serbernes nasjonalisme er snevert
>knyttet til den ortodokse tro og innebærer også en forestilling om å være
>Guds utvalgte. Andre har gjort oppmerksom på, at nasjonalismen skaper en
>tiltrengt identitet ("folket") på et tidspunkt, hvor økonomien løsriver
>folk fra den gamle føydale tilhørighet til stedet/jorden og yrket.
Det er heilt klårt at det finst reaksjonære former for nasjonalisme, og det
gjeld ikkje berre sjåvinistiske former. Eg meiner at det heile tida
innanfor ein nasjon går føre seg ein kamp om kva verdiar og ideal
som skal vera rådande, som igjen speglar av i formene for nasjonalisme.
T.d. vil religion og kan henda styresett vera eit slikt stridstema.
Nasjonalismen har mange ulike former, og står i mange ulike tradisjonar.
Eg meiner at t.d. den norske nasjonalismen står i ein god tradisjon med
strid for folkeopplysning, folkestyre og sjølvråderett og mot rikmanns- og
framandvelde. Me har sjølvsagt òg reaksjonære nasjonalismeveriantar i
Noreg òg, men dei har ikkje vore dominerande.
>2) Stalins praktisering "av sin teori" i f.eks. Litauen, Finland, Polen
>(Katyn-massakren!) overfor jødene i Sovjet og fjerdeverdensfolkene her
>(samojeder m.fl.) mm. Folk utslettes og forflyttes over en lav sko. Jødene
>har jo ikke noe territorium og er derfor praktisk nok ikke noe "problem"
>for Stalin, som jo ikke plages av noen etiske forestillinger, ideer om
>rettferdighet, demokrati, minorititetsrettigheter, religionsfrihet eller
>andre sikringer av borger/menneskerettigheter, men heller ikke engang av
>hensynet til sin egen definisjon tilbake fra året 1913. Hans etterfølgere
>følger trofast etter, Krustjov i Ungarn, Mao i Tibet, Tito i Jugoslavia
>osv.
Nei, Stalin og dei andre du nemner har ikkje akkurat respektert
nasjonalismeregelen om at kvar nasjon har rett til å rå seg sjølve. =C8in
ting er at Stalin ikkje tok omsyn til sin eigen teori, men handlingane det
er tale om, er same kva svært kritikkverdige.
>Å møte EU eller krisen i Jugoslavia med Stalin i hånd er som å anbefale
>folk en omgang syfilis som en kur mot AIDS.
Å møta EU, eller for den saks skuld WTO og MAI med prinsippet om nasjonal
sjølvråderett i handa, det er rett, både taktisk og prinsippielt.
Imperialistiske handlingar av Stalin, Krutsjov, Mao eller Tito eller kven
F..., råkar ikkje ved det. Desse folka har jo nettopp brote med prinsippet
om nasjonal suverenitet for alle nasjonar.
Når det gjeld Jugoslavia, har eg lite greie på kva slags politikk Tito
førde, og korleis tilhøva har vore der historisk. Men det er i alle
tilfelle klårt at det ikkje går an å hevda som prinsipp "kvar nasjon sin
eigen stat" i område der fleire nasjonar lever blanda i det same området.
Former for sjølvstyre kan likevel vera mogeleg. Det viktigaste er at ingen
av nasjonane vert undertrykte, og at dei har like rettar og høve til å ta
del i styringa av staten.
Det får vera alt so langt.
-F-