Okei, jeg trosser mitt selvpålagte forbud mot å skrive mer på KK-forum og
drister meg til et lite svar om EU, siden Staurset spør meg direkte.
Marxismen-leninismen slik jeg forstår den, d.v.s. slik den i vårt århundre
er blitt utviklet i de landa som det her på KK-forum er så stor strid om
hvorvidt kan kalles sosialistiske er først og fremst en
vitenskapsmetodologi. Marxismen-leninismen har egentlig alltid kanskje
først og fremst vært ment å skulle være et redskap til å forstå verden
bedre, ikke til å legitimere politisk makt. Men med den mer eller mindre
vellykkdede sosialistiske revolusjonen i Russland i 1917 og de mange andre
som fulgte i kjølvannet av den ble marxismen-leninismen også en ideologi,
d.v.s. fasttømrede fraser, trosdogmer som undersåttene måtte tilslutte seg
til under fare for politisk forfølgelse. Denne utviklingen av
marxismen-leninismen knyttes gjerne til Stalin, og tilhengere av en slik
marxisme-leninisme omtales gjerne som "stalinister". I den forstand er jeg
selvfølgelig ingen stalinist.
Jeg skriver for tiden på et hovedfagsprosjekt hvor jeg vil vise at det i
det poststalinistiske Sovjetunionen ble ført en ganske målrettet politikk
fra det sovjetiske kommunistpartiets side i nært samarbeid med ledende
krefter i det sovjetiske vitenskapsakademia på å utvikle marxismen som et
analyseredskap, framfor en ideologi. D.v.s. at Gorbatsjovs Glasnost og
Perestroika bare var det endelige resultat av en lang prosess som hadde
fått utvikle seg kontinuerlig i Sovjetunionen etter Stalins død, og at det
er en prosess som selvfølgelig fortsetter den dag idag med full styrke, den
har på sett og vis tatt overhånd ved at marxismen-leninismen som ideologi i
det tidligere Sovjetunionen er så godt som fordunstet, mens dens
metodologiske aspekt står tilbake.
Denne erkjennelsen overført på norske forhold har endel konkrete
konsekvenser; Norsk politikk som i hele etterkrigstiden har gruppert seg
rundt aksen for eller mot sosialistisk ideologi, d.v.s
med stadig flere modifikasjoner for eller mot Sovjetunionen, mister dette
orienteringspunktet. Sånn sett er dagens Norge i fritt fall, og har vært
det siden offentliggjøringen av Lundrapporten. De gamle politiske blokkene
oppløses, og partilederdebattene blir stadig mer forvirrende og håløse. Den
kalde krigens politiske etablissement henger ikke lenger med, det har
mistet kontakten med virkeligheten.
Det er her min store interesse for NKP kommer inn. NKP står for meg som
nøkkelen til å komme ut av denne erkjennelsesmessige hengemyra vi befinner
oss i. Men da må NKP forandre seg, gå bort fra den ideologiserte,
fasttømrede marxismen-leninismen og bli et forum for den metodologiske,
kritiske og opplysende marxismen-leninismen, som ikke legger bånd på hva
folk sier og mener, men hjelper folk til å forholde seg mer kritisk til den
komplekse virkeligheten man står overfor. Kritisk, åpen og tolerant, en
holdning ikke akkurat dagens KK-forum er en eksponent for.
Denne erkjennelsen rammer selvfølgelig også EU-spørsmålet. EU-diskusjonen i
Norge lir under en ideologisert marxisme-leninisme, med ferdige fasitsvar
på hva "makta" og "kapitalen" er for noe og hvordan vi skal forholde oss
til den, som om den moderne virkelighet var noe høyst overskuleig noe og
man hadde full kontroll. Dette er løgn, de færreste har kontroll i Norge,
det være seg ved de høyrere læreanstalter, det offentlige eller
næringslivet for den saks skyld. Hele landet lider under det eklatante
erkjennelsesvakuumet slik det kommer til uttrykk i partilederdebattene, og
gjør at styringsmekanismene svikter, folk mister lysten på livet og kjøper
isteden barneporno i en lystig ferd mot undergangen.
Sånn sett er jeg hverken for eller mot EU, men jeg er sterkt mot den norske
ideologiserte EU-debatten, med sin forakt for virkeligheten og mangel på
konkrete løsninger.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen