1) "Marxismen og det nasjonale spørsmål" er fra 1913. Stalin har bakgrunn
fra en ortodoks presteskole. Stalins definisjon er mekanisk og ikke
historisk utledet og legger vekt på språk- og kulturfellesskap, felles
næringsliv og samlet territorium. Stalins definisjon er påvirket av den
tyske/mellomeuropeiske tradisjonen med etnisk/kulturell nasjonalisme og er
forskjellig fra Marx' oppfattning av nasjonsbegrepet som knytter an til
forfatningsnasjonalismen i den franske tradisjonen (1789, nasjonen lik alle
statsborgere i Frankrike), hvor det avgjørende er det nasjonale
borgerskapets progressive rolle i kampen for demokrati og oppgjøret med
føydalismen. Hvordan skal Stalin forholde seg til Sveits, som ikke har noe
eget språk, men tre forskjellige? Østerrike? India og hans eget Russland som
har et hav av forskjellige språk og kulturer? Ingen av de to forfatterne
forholder seg til forbindelsen mellom den mosaiske monoteismes tro på å være
"Guds utvalgte folk" og kristendommens utvikling i protestantismen til
statskirke med nasjonal bibeloversettelse, selvom det er opplagt at
nasjonalismen har røtter her (Sveits er protestantisk). Hva med Balkan, hvor
nesten ingen har noe samlet territorium, og hvor kroater og serbere snakker
samme språk, men har forskjellig religion? F.eks. Grundtvig i Danmark var
hellig overbevist om at danskene var Guds egentlig utvalgte folk og lignende
tanker kan utvilsomt finnes andre steder (eks. "Gott mit uns" i Tyskland).
Serbernes nasjonalisme er snevert knyttet til den ortodokse tro og innebærer
også en forestilling om å være Guds utvalgte. Andre har gjort oppmerksom på,
at nasjonalismen skaper en tiltrengt identitet ("folket") på et tidspunkt,
hvor økonomien løsriver folk fra den gamle føydale tilhørighet til
stedet/jorden og yrket.
2) Stalins praktisering "av sin teori" i f.eks. Litauen, Finland, Polen
(Katyn-massakren!) overfor jødene i Sovjet og fjerdeverdensfolkene her
(samojeder m.fl.) mm. Folk utslettes og forflyttes over en lav sko. Jødene
har jo ikke noe territorium og er derfor praktisk nok ikke noe "problem" for
Stalin, som jo ikke plages av noen etiske forestillinger, ideer om
rettferdighet, demokrati, minorititetsrettigheter, religionsfrihet eller
andre sikringer av borger/menneskerettigheter, men heller ikke engang av
hensynet til sin egen definisjon tilbake fra året 1913. Hans etterfølgere
følger trofast etter, Krustjov i Ungarn, Mao i Tibet, Tito i Jugoslavia osv.
Deres nasjonalitetspolitikk er som all annen tradisjonell stormaktspolitikk
rent taktisk bestemt ut fra øyeblikkets hensyn til sikringen av egen
maktbase. Stalins nasjonalitetspolitikk var, som Lenin skrev om den i sitt
testamente basert på den da verserende konflikt rundt Kaukasus, "storrussisk
sjåvinisme". Den skilte seg ikke fra det Marx angrep Zarrusland for i
forrige århundre. EU er et delvis sammenvevd/samtvunget
fransk-tysk-engelsk/"europeisk" storborgerskaps stormaktssjåvinisme som
utfolder seg mer raffinert enn Stalins politikk. Å møte EU eller krisen i
Jugoslavia med Stalin i hånd er som å anbefale folk en omgang syfilis som en
kur mot AIDS.
Mange mener og har ment (og noen, som Robert Havemann, DDR-dissident i
"Spørsmål svar spørsmål" 1970 eller Isaac Deutscher i sin Stalin-biografi
med argumenter som fortjener overveielse), at Stalins politikk overveiende
var bitter nødvendighet som tjente til å redde sosialismen igjennom
verdenskrisen på trettitallet. Men med fasit av stalinismens historie i
hånden er det i dag håpløst å benekte, at den er dokumentasjon nok for, at
de tar feil. Resultatet ble den fullstendige seir for kapitalismen i hele
den stalinistiske sfæren og i den vestlige verden, som hviler på sentrale
trekk ved Stalins system som ble til i den stalinistiske kontrarevolusjon på
1930-tallet og ikke forandret avgjørende siden (bare hvis man som Lydersen
vil hevde, at dagens IMF-styrte gullasjkapitalisme er den egentlige
sosialismen og ikke bare en markedstilpasset statskapitalisme med
"barterhandel" som henved 80 pst. av økonomien og bare nødtørftig avkledt
sine "kommunistiske" gevandter, kan man "med logikken i behold" påstå at
Stalin ikke tok feil). Stalin og hans byråkrati kunne ikke forutse dette,
men andre (Trotski m.fl.) forutså i samtiden, at det ville bli resultatet,
hvis ikke det stalinistiske byråkratiet i tide ble veltet av en ny
sosialistisk revolusjon. Deres (nok uunngåelige) feil var, at de så alt for
optimistisk på mulighetene for en slik og ville begrunne den på en teori som
selv videreførte noen av den russiske sosialismens avgjørende svakheter. De
overså samtidig, at de midlertidige innrømmelser som arbeiderbevegelsen
avtvang kapitalismen (og som i dag forsøkes "rullet" tilbake med fornyet
kraft oppmuntret av stalinismens oppløsning og sosialistenes forvirring),
samtidig forsterket troen på denne.
Å ville gjenreise den historiske sosialismens forskjellige varianter har
lenge vært bakstreversk utopi. Bare en radikal nyformulering (som
selvfølgelig må bygge på erfaringen) av menneskehetens eldgamle drøm om
frigjøring fra slaveri kan peke framover. Voldsomt oppmuntret av
tilsynekomsten av sosialismens omfattende nederlag ved stalinismens
oppløsning synes barbariets og den hensynsløse egoismens krefter i dag å
være overmektige, mens det uhyre flertalls håp og krefter synes svake.
Menneskeheten står i dag overfor den dypeste krisen i sin historie og vi
aner i dagens hyperkapitalistiske og permanente (også økologiske)
kriseutvikling konturerne av et nytt reføydalisert og despotisk maktkaos mer
allmektigt og mer dødsensfarligt enn noe tidligere. Det er vanskeligt å se,
hvordan det kan bremses. Men som alltid og mer enn noensinne har menneskenes
slaveri kun sin rot i deres egen dumhet som La Boetius sa, og heri ligger
paradoksalt nok håpet. Selv de "mektigste" kan til sist bli nødt til å innse
sin menneskelige svakhet, dvs. at deres eneste redning ligger i alles og i
en grunnleggende kursendring vekk fra det 20. århundres katastrofekurs.
Vh. Karsten Johansen