Hei Terje Karlsen!
Din argumentasjon for at det er noe strukturelt galt med studentdemokratiet
ved norske universitet vitner om hvilken aktualitet gode gamle Lenin har
for å forstå dagens situasjon. Lenin var ikke bare politiker, han var også
en relativt original filosof, som til forskjell fra den europeiske
akademiafilosofiske tradisjonen trygt plantet i Berkeley og Kants
spekulative idealistiske systemer, så filosofien som et redskap til å finne
konkrete løsninger på dagsaktuelle problemer. "Materialismen og
empirokritisismen" blir på denne måten et herlig oppgjør med alle
livsfjerne filosofiprofessorer, som jeg, etter å ha slitt meg gjennom et
tåkete filosofi grunnfag ved norske univeristet kan stille meg bak. Bare så
synd at jeg ikke kjente til verket før jeg begynte å studere filosofi. Det
ville ha spart meg for mye bråk, misforståelser og tull.
Lenins poeng er at den menneskelige bevissthet gjenspeiler en ytre
objektivt eksisterende virkelighet. Det viktige for Lenin er å understreke
at denne gjenspeilingen ikke må forveksles med den ytre virkelighet,
gjenspeilingen er ikke absolutt sann, men relativt sann, den innholder både
element av absolutt og relativ sannhet. Dette radikale skillet mellom folks
bevissthet og den reelt eksisterende virkelighet er utg. pkt for den
sovjetiske avanserte kritikken av moderne vitenskap, den sovjetiske
positivismekritikken, som i etterkrigstiden etterhvert fikk annerkjennelse
i sentrale vestlige miljøer, bl.a. av vitenskapsfilsofene Paul Feyerabend
og Imre Lakatos, begge forøvrige tilhengere av marxismekritikeren Karl
Raimund Popper.
Å gi seg i kast med å skulle forstå hvorfor det er så slapp oppslutning
rundt studentdemokratiet ved dagens norske universitet er ikke noe enkelt
prosjekt. Da bør man kjenne til hele den moderne verden, og ikke bare
bruddstykker av den, slik den kommer til uttrykk i det politiserte norske
akademia og massemedia.
Med litt leninistisk dannelse så blir det naturlig å lete etter årsaken i
folks forestillinger om sosialismen, kapitalimen og framtida, folks
relative gjenspeiling av en objektivt eksisterende ytre virkelighet, som
f.eks. gir seg uttrykk i at en norsk student, når han er misfornøyd med et
studieopplegg går til det desperate skritt å stile et klagebrev direkte til
Lucy Smith, framfor rasjonelt og formålsrettet å forsøke å ta opp saken i
studentdemokratiet, som vitterligen er en institusjon skapt for å behandle
slike problemer. Det jeg sier er at den norske gjenspeilingen av
virkeligheten etter Håkon Lies antikommunistiske vanstyre ikke er adekvat
for den moderne verden, og at russerne, underlig nok, i sin
verdensanskuelse nok ligger nærmere sannheten. Det for være nok for denne
gang.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen