Re: elev og studentdemokrati

Sigurd Lydersen (sigurd.lydersen@easteur-orient-stud.uio.no)
Mon, 06 Jul 1998 12:12:54 +0200

At 16:02 25.06.98 +0200, you wrote:
>
>On Mon, 15 Jun 1998, Sigurd Lydersen wrote:
>
>> Norske skoler, universitet og høyskoler har velutviklede demokratiske
>> elev,- og studentkanaler. Problemet er derfor ikke strukturelt, men har mer
>> å gjøre med hvilke forestillinger folk sitter med.
>
>> Dette eksemplet viser at strukturene er tilstede for å få gjort de helt
>> nødvendige korrigeringer som må til for å tilpasse universitetet en ny
>> massehverdag, men at studentene som skal ta disse strukturene i bruk i stor
>> grad svikter i forhold til å ta dem ibruk.
>
>Jeg er vel forsåvidt enig med deg i at studentene er for dårlige til
>å ta studentdemokratiet i bruk. Selv studerer jeg ved universitetet
>i Oslo og vet hvor lite studentene aktiviserer seg i kampen for hverdagen
>sin.
>Men at dette problemet ikke ligger i strukturene som er lagt til rette (?)
>for studentdemokrati er jeg ikke udelt enig med deg i.
>
>Jeg sitter ikke på noen fasitløsning, det gjør vel ingen av oss, men
>å gjøre dette til et spørsmål om individuell holdning blandt studentene
>mener jeg er å bomme på problemet og dermed også løsninger.
>
>Mye av problemet tror jeg er den avstanden som er mellom studentenes
>hverdag og de muligheter vi har til å bli med i avgjørelsene som tas.
>Å se skogen for bare trær kan være vanskelig når ingen viser deg hvor
>skogen ligger og interessen for å ha deg med der er lik null.
>Vet studentene at studentdemokratiet funker, om det i det hele tatt gjør
>det?
>
>Studentdemokrati er heller ikke i dag noe alle kan delta i. De som deltar
>pådrar seg en arbeidsmengde som ikke er iberegnet lånekassas mål på
>studieprogresjon - er det i det hele tatt meninga fra utdanningsapparatet
>at studenter skal få delta i avgjørelsene?
>
>Da kan man jo argumentere med at "vi har jo et representasjons-styre i
>Studentparlamentet". Men har vi det? hvor mange studenter vet hva som
>foregår i Villa Eika? Og når det er 10 prosent av studentmassen som har
>valgt dem inn, hvor representative er disse?
>
>Vi snakker altså igjen om engasjement fra studentene, eller mangelen på
>denne. Men igjen, ligger dette problemet kun hos den enkelte student?
>Eller ligger problemet i studentparlamentets manglende evne til å
>inkludere studentmassen her i Oslo? Har studentpolitikerne i parlamentet
>noe ønske om å inkludere studentene? Er studentparlamentet i det hele tatt
>organisert på en slik måte at vi kan snakke om noe studentdemokrati?
>
>Så problemet som jeg ser det er like gjerne strukturelt -
>demokratistrukturene ved UiO ser ikke ut til å ha som mål å inkludere
>studentene i prosessen.
>
>Terje Karlsen

Hei Terje Karlsen!

Din argumentasjon for at det er noe strukturelt galt med studentdemokratiet
ved norske universitet vitner om hvilken aktualitet gode gamle Lenin har
for å forstå dagens situasjon. Lenin var ikke bare politiker, han var også
en relativt original filosof, som til forskjell fra den europeiske
akademiafilosofiske tradisjonen trygt plantet i Berkeley og Kants
spekulative idealistiske systemer, så filosofien som et redskap til å finne
konkrete løsninger på dagsaktuelle problemer. "Materialismen og
empirokritisismen" blir på denne måten et herlig oppgjør med alle
livsfjerne filosofiprofessorer, som jeg, etter å ha slitt meg gjennom et
tåkete filosofi grunnfag ved norske univeristet kan stille meg bak. Bare så
synd at jeg ikke kjente til verket før jeg begynte å studere filosofi. Det
ville ha spart meg for mye bråk, misforståelser og tull.

Lenins poeng er at den menneskelige bevissthet gjenspeiler en ytre
objektivt eksisterende virkelighet. Det viktige for Lenin er å understreke
at denne gjenspeilingen ikke må forveksles med den ytre virkelighet,
gjenspeilingen er ikke absolutt sann, men relativt sann, den innholder både
element av absolutt og relativ sannhet. Dette radikale skillet mellom folks
bevissthet og den reelt eksisterende virkelighet er utg. pkt for den
sovjetiske avanserte kritikken av moderne vitenskap, den sovjetiske
positivismekritikken, som i etterkrigstiden etterhvert fikk annerkjennelse
i sentrale vestlige miljøer, bl.a. av vitenskapsfilsofene Paul Feyerabend
og Imre Lakatos, begge forøvrige tilhengere av marxismekritikeren Karl
Raimund Popper.

Å gi seg i kast med å skulle forstå hvorfor det er så slapp oppslutning
rundt studentdemokratiet ved dagens norske universitet er ikke noe enkelt
prosjekt. Da bør man kjenne til hele den moderne verden, og ikke bare
bruddstykker av den, slik den kommer til uttrykk i det politiserte norske
akademia og massemedia.

Med litt leninistisk dannelse så blir det naturlig å lete etter årsaken i
folks forestillinger om sosialismen, kapitalimen og framtida, folks
relative gjenspeiling av en objektivt eksisterende ytre virkelighet, som
f.eks. gir seg uttrykk i at en norsk student, når han er misfornøyd med et
studieopplegg går til det desperate skritt å stile et klagebrev direkte til
Lucy Smith, framfor rasjonelt og formålsrettet å forsøke å ta opp saken i
studentdemokratiet, som vitterligen er en institusjon skapt for å behandle
slike problemer. Det jeg sier er at den norske gjenspeilingen av
virkeligheten etter Håkon Lies antikommunistiske vanstyre ikke er adekvat
for den moderne verden, og at russerne, underlig nok, i sin
verdensanskuelse nok ligger nærmere sannheten. Det for være nok for denne
gang.

vennlig hilsen Sigurd Lydersen