Partier er uttrykk for klasseinteresser, så mye må være klart. En tradisjonell fremgangsmåte for ettpartistater for å forsvare sin ordning har dermed vært at parti er lik klasse, og følgelig er proletariatets diktatur lik ettpartistat. Jeg står på at det kan være sosialisme også med ettpartistat, men nettopp dette var en drivkraft for å få den til å forsvinne i blant annet Sovjetunionen. Arbeiderklassen har også andre uttrykksformer enn partiet, dvs de mest fremskredne.
Tradisjonelt har arbeiderråd vært fremholdt som det viktigste. I dagens situasjon, med stadig færre store arbeidsplasser, en stadig mindre del av arbeiderklassen ansatt i slike og stadig mer fleksibilisering, kan dette ikke være løsningen, til nød et supplement. Det man må søke etter er andre kollektiver. Eksempler på slike kan være kvinnekollektiver, kulturelle kollektiver, innvandrerkollektiver eller idrettskollektiver. Jeg tror en sosialisme må ta utgangspunkt i slike.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke skal eksistere partier. Men selve statsstyret må ikke komme fra disse. Et medlem av et parti må ha støtte blant flere enn folk i partiet. En persons utviste dyktighet i en rekke forskjellige sammenhenger må legge grunnlaget, heller enn broilere av ymse art.
Danske DKP/ML har skrevet "Program for et sosialistisk Danmark". Selv om de her i alt for stor grad "navngir gatene i Utopia", inneholder det en del interessante perspektiver, enn si prinsipper, hvorav prinsippene i forhold til politisk representasjon også er diskutert. Med et slik utgangspunkt blir egentlig diskusjonen om hvor mange partier man skal tillate ganske uinteressant.
Noe å diskutere eller?
--- Mathias