>Både Karsten V. Johamsen og B.K. Wyller har reagert sterkt på mitt utsagn om
>at sosialisme vil innebære at det fortsatt vil eksistere et arbeidsmarked.
>Begge har satt dette opp mot et samfunn hvor arbeid ikke er en tvang, hvor
>folk kan gjøre forskjellige ting de synes er interessante, hvor det er bruk
>for alle, hvor alle har rett til samme ytelser fra samfunnet uansett
>innsats, etc. - kort sagt et samfunn som er alt som det nåværende
>kapitalistiske system ikke er.
Her må jeg melde hus forbi. Du har faktisk ikke forstått mye av det jeg skrev.
>Men vi snakker forbi hverandre. Wyller og Johansen holder begge agitatoriske
>taler for det gode samfunn (og jeg er enig i det meste av det sier av
>kritikk mot kapitalismen og hvordan det bør være i stedet). Problemet er at
>mitt innlegg dreier seg ikke om å agitere, men å prøve å skape klarhet i et
>viktig politisk-økonomisk programspørsmål som er for lite avklart blant
>kommunister og sosialister. Det er ikke tilstrekkelig bare å mene og ønske
>så inderlig sterkt hvordan mellommenneskelige forhold bør bli i et bedre
>samfunn, man må også utforske og skape enighet om de politisk-økonomiske
>rammebetingelsene som må etableres, ikke minst for å kunne ta *de første*
>viktige skritt mot det ønskede samfunn - både under kapitalistiske vilkår,
>og i den første fasen av sosialismen.
Igjen oppfatter jeg dette som en forvanskning av det jeg skrev, som går uten
om mine faktiske argumenter.
>For overhodet å komme noen vei, må man finne fram til forslag som skaper
>bevegelse i en situasjon hvor kapitalismen har total ideologisk og politisk
>dominans og sosialismen slik den har framstått til nå, er uten
>tiltrekningskraft. I denne situasjonen mener jeg parolen "de som jobber der
>skal bestemme i bedriften" er meget god.
Jeg tror ikke på den marxistiske transmisjonsrem-forestillingen om "krav som
skaper bevegelse". Når i historien har det passet? Det tyske revolusjonen i
1918 kunne bli utløst av en ren bagatell som at folk nektet å hilse på sine
offiserer, men den russiske omveltningen lå i bakgrunnen og hele drømmen om
"sosialisme" og et materielt slaraffenland i datiden, som er oppfylt av
kapitalismen i dag, men som "sosialismen"s egen revolusjon ikke kunne
oppfylle. Her ligger vårt problem. Kapitalismen har allerede ved hjelp av
sosialdemokratiet realisert den historiske "sosialismen", inklusive den Marx
drømte om i Gothaprogram-kritikken. Bil og hus osv. Den akutte materielle
nøden er lindret og mye mer til for det store flertall. Det som står for tur
er snarere noe i retning av og dog noe helt annet enn Marx' kommunistiske
visjon, fremkalt av en annen form for nød.
Bevegelse oppstår når folk er lei og har en drøm om et alternativ.
Bevegelsen vet ofte ikke helt hva den selv handler om når den starter.
Streikebevegelser i dagens Norge er nærmest et mekanisk skuespill som har
karakter av sentralstyrt tvangsneurose med ofte uengasjerte aktører for helt
snevre lønnskrav, med egentlig bevegelse har de lite å gjøre. Når egentlig
bevegelse skjer, har vi ingen innflytelse på via våre krav. Og ihvertfall
ikke med et krav som for folk flest bare tar seg ut som at vi ønsker at alle
skal bli bedriftsøkonomer. Vi er i dag ikke i en situasjon, hvor en
sosialistisk bevegelse ligger og venter på å bli utløst, sosialisme
oppfattes av det uhyre flertall av gode grunner som passe. Lang tid må gå og
voldsomme ting skje, før det eventuelt endres. Vi må først og fremst arbeide
med oss selv og våre egne fastlåste forestillinger for å komme videre.
Jeg kan ikke se, at kravet om arbeiderkontroll med produksjonen bryter med
kapitalismen i dag, selv om det kunne se slik ut i 1938, da det ble
formulert første gang av Trotski. Det vil bare forsterke produktivismen og
konsumgalskapen at den blir selvforvaltet. Arbeiderne i motorveisindustrien
vil kreve flere motorveier. Problemene med å få lagt ned forurensende
bedrifter vil bli mangedoblet. Arbeidsløsheten vil ikke forsvinne, hele den
bedriftsøkonomiske kalkulasjonens galskap vil bare bli overtatt,
popularisert og internalisert enda mer av "folk på gølvet". I dag har vi en
situasjon, hvor den ene bedrifts arbeidere ofte krever direkte og
harmdirrende at en annen bedrifts "klassefeller" skal bli arbeidsløse i
stedet for de selv. "Solidaritet" i praksis. I Lærerforbundet opplevde vi at
alle medlemmer på en videregående skole meldte seg ut i protest mot at en
annen skole ikke ble lagt ned og dermed at andre lærere ble arbeidsløse.
Egentlig en soleklar logikk, når folk tror at et eller annet "marked"s lover
har bestemt via sine profeter at i Norge må vi nøye oss med fire ukers ferie
og arbeide 37,5 timer i uka i all evighet og at skolen av samme grunn må
være den billigste i Skandinavia. Hvem blir det sosialistiske markeds
profeter? Å kreve "marked uten kapitalisme" - hvis det betyr noe, må det
bety at begrepet "marked" betyr noe helt annet enn i dag. Er det da rimelig
å bruke det samme begrepet, når dette utløser et hav av betingede reflekser
hos folk? Vi må komme vekk fra forestillingen om at vi er avhengige av den
gitte økonomiske "teorien"s begreper som fisk av vann. Du har jo selv
skrevet glimrende gjendrivelser av mye av dette. Vi må bidra til å ryste
disse begrepenes status som realitetsillusjoner. Vi må tale et annet språk
enn "politikerne", ellers kommer vi ingen vei.
>Hvis man i en innledende fase etablerer en sosialistisk samfunnsordning
>hvor bl.a.
>
>- de som jobber der, styrer bedriftene
>
>- kapitalakkumulasjon og utbytting er opphevet, de som arbeider bestemmer
>hvordan samfunnets overskudd skal disponeres, både i den enkelte bedrift og
>ellers for samfunnet som helhet via dertil egende representative organer.
Hva betyr dette? Hvordan kan "kapitalakkumulasjon" være opphevet, hvis
produksjon måles i pengetermer og må realiseres på et marked? Hvis livet
fortsatt dreier seg om "hvordan et overskudd disponeres", *og dette
overskuddet fremstår som en sum penger, dvs. abstrakt rikdom*, melder alle
"markedets", dvs. den uforståtte samfunnsmessige sammenhengens krav seg med
uforminsket tyngde: hvis vi disponerer slik, vil vi neste år kunne disponere
over enda mer, neste år ennå enda mer. Vi må spare på ditt og datt, vi må
jukse litt med miljøkravene osv. Karusellen er i gang, medmindre hele den
økonomiske fremmedgjørelsen som dette i dag styres av er erstattet av noe
annet. Medmindre mye av det, som folk i dag tror er deres "egne" behov, blir
erkjent som substitutter for lykke, og lykke blir innsett som noe annet enn
det i dag er. For det "etterspørselsoverskudd" du taler om, vil alltid være
der, sålenge lykken skal finnes i vareform og kjøpes med penger, uansett at
manges fritid i dag ikke strekker til for konsumet og at markedet i så måte
er mettet forlengst. For å nå hinsides det må man bla. oppstille
løsningsforslag på dette med andre informasjonssystemer enn (bare) penger,
informasjonssystemer/språk som bevisstgjør hva det er vi foretar oss på en
annen måte. F.eks. beregninger i energienheter og arbeidstid. Det må skapes
et nytt velstands/rikdomsbegrep. Det forutsetter en kritikk og omveltning av
hele den nåværende økonomiske begrepsverdenen, en kritikk jeg tror er på
vei, jvf. begreper som livskvalitet, ressursregnskap osv. Før dette er
kommet mye lenger vil snakken om et reelt alternativ til det nåværende
forbli utopisk eller bare ekkoer av fortiden som oversukret kapitalisme,
"valgflesk".
>- samfunnet tilrettelegger slik at alle har tilbud om jobb, dvs. "det er
>bruk for alle"
Men her forutsetter du fortsatt en tilstand, hvor livets innhold er "jobb"
og hele den absurditet som ligger i "jobbskapelse" kommer veltende, mens det
mennesker i årtusener har drømt om er å slippe arbeidets åk. Mitt postulat
er, at selve den livsformen, hvor virksomhet snevert oppfattet som
"nødvendigt fremmedbestemt arbeide for å overleve" er det sentrale, er det
som i dag er i krise. Vi kan ikke svare på dette ved å foreslå å pøse på og
fylle tilværelsen med enda mere "nødvendigt" arbeide, når selve *denne*
nødvendigheten er blitt et rent absurd teater som brukes i undertrykkelsen,
mens paradoksalt nok det "arbeid" som egentlig er fornødent på grunn av
økologien og vår egen mentale sunnhet overses.
Slik kan jeg skrive. Men jeg er jo bare en sølle forvirret agitator.
Vh. Karsten Johansen