Kersten kan sikkert ha rett for visse gruppers vedkommende. Men Tyskland har
en spesiell fortid, og det gjelder ikke minst politiet og militæret.
Følelser av nasjonal forurettethet og svulmende patos på det tyske rikets
vegner er utbredt, og mange andre tyskere har problemer med å innrømme slikt
som et problem. En undersøkelse i delstaten Hessen, som Der Spiegel
offentliggjorde for noen år tilbake, viste at 40 pst. av politifolkene i
delstaten sympatiserte med høyreekstreme bevegelser. Problemet er derfor
faktisk at vi ikke vet, om vi kan stole 100 pst. på Kersten, når han sier at
hooliganlederne er upolitiske. Kanskje (noen av) de bare ønsker inntil
videre å framstå som "upolitiske" av taktiske grunner? Goebbels og Hitler
benyttet bevisst denne taktikk. Denne våren har det vært omfattende
avsløringer om samarbeide på høyeste hold mellom tysk militærpersonell og
nynazister om "historisk" foredragsvirksomhet for offiserer, tvilsomme
feiringer osv. Den tyske staten holder fast ved at soldater skal avlegge ed
til fanen på selve årsdagen for SS-massakren i byen Lidice. Når en talsmann
for "De Grønne" tar offentlig til orde mot dette og sier at hæren plasserer
seg i den historiske tradisjonen fra "Wehrmacht", ropes han rasende ned fra
alle kanter, inklusive den meget sosialdemokratiske såkalte "realo"-fløyen
(a la E. Solheim i SV) i sitt eget parti. Kun Die Tageszeitung har tatt ham
i forsvar.
I den tidligere nynazist Ingo Hasselbalchs bok "Oppgjøret" (no. Aventura
forlag 1994) beretter han om hvordan nynazistene blander seg med hooligans
på både fotball- og ishockeykamper og hvordan nynazistene får støtte med
penger fra pressa og med gratis løsammunisjon fra hæren (til å holde
skyteøvelser på en kaserne). Det var i begynnelsen av nittiårene.
Uansett kan det Trond skriver om drivkreftene bak den "menige" hooliganen ha
mye sannhet i seg. Det han beskriver en en slags moderne spontanfascisme.
Men det er også en historisk myte, at SA besto av overveiende arbeidsløse
industriarbeidere. Det menige SA-medlemmet var nok heller ikke spesielt
politisk. De var først og fremst desperate mannlige middelklassemedlemmer
som savnet en identitet og følte seg truet fra to sider av jøder/kapitalisme
og militaristisk kommunisme og ble tiltrukket av nasjonale heromyter, faner,
sang og "bråk i gaten". Datiden var uten fjernsyn og bygget på andre former
for massekommunikasjon. Kapitalismen er og var et revetrist foretakende for
store deler av menneskeheten som ikke har utsikt til annet enn å slå seg
igjennom livet med meningsløse, livsfornektende og monotone aktiviteter som
utføres under ren tvang og ydmykende underordning (det "arbeid" som er et
produkt av den industrielle arbeidsdelte produksjonsmåten). Den mannlige
sensitivitetens og seksualitetens destruktive hemning i systemet fremkaller
spesielle former for kompensasjonstvang som "verdifri" hedonisme:
pornografi, blind vold og hooliganisme kan sees som utslag av, i dag
forsterket av at kvinnenes underordning som husslaver og dermed mannens
stilling som mer eller mindre diktatorisk husherre er sterkt redusert. Menn
som i kraft av at de ikke finner konstruktive (eller i det minste ufarlige)
utløp for sterk fysikk og hormonell tvang lett av det herskende
mannsidealets omkringflytende rester ledes til å ture fram som
hverdagsterrorister og "zombies". I et sosiologisert samfunn som ikke tilbyr
noen form for meningsfull soning av skyld men bare kald
byråkratisk-moralistisk og behavioristisk straff (påførsel av lidelse og
hatefull stigmatisering) forverrer dette seg selv.
Dette kan utnyttes av politiske spekulanter som ser seg om etter midler til
å styrke egen makt og stabilisere kapitalismen, når reformismen har uttømt
sine muligheter, som tilfellet var i Tyskland i mellomkrigstida. Hertil
kommer i dag at modernitetens avmoralisering (den siste fasen i
sekulariseringen) er en naturlig følge av det eksploderende og hysteriske
konsumpresset, av et system hvor meningen forskyves til sinnssykt
privatkonsum for konsumets skyld og etterhvert til følelseskald, hensynsløs
og destruktiv oppfyllelse av egoets tilfeldige innskytelser som ligner det
polymorft perverse spedbarnet. Men avmoralisert modernisme er kun millimetre
fra å være en moderne "kald" fascisme (i motsetning til mellomkrigstidas
"varme"). Jeg henviser her til Z. Baumann (engelsk polakk): Moderniteten og
Holocaust.
Vh. Karsten Johansen