I
I kronikken "De radikale og verdidebatten", i KK 2. april, har Thor Egil
Braadland valgt å speile Marx og venstresidens verdier i Kant. Å velge
Kant før Marx, er å gå på tvers av et radikalt verdisyn. Hvis vi speiler
Kant i Marx, skjer dette: Braadland skriver: "Marxismen er i sin mest
ekstreme situasjon sosialt rasistisk", med tanke på at det vil gå med liv
under et væpnet opprør. Han stiller dette i motsetning til Kant som ifølge
Braadland setter "menneskelivet ukrekenklig". I etikken prøver Kant å
gjøre så, men makter det ikke og velger til slutt Gud som bekreftelse på
eller garantist for teorien; i himmelriket gir Gud belønning i form av
lykke, bare vi sørger for å følge moralloven på jorden, som Kant oppfordrer
oss å gjøre. Fjerner vi Gud, faller alt arbeidet til Kant sammen som et
korthus.
Kant tar *ikke* avstand fra det politiske drapet. I "Moral,
politikk og historie", et utdrag av Kants praktiske filosofi, redigert av
Eivind Storheim, leser vi: "All ulydighet mot den øverste lovgivende makt,
alt oppvigleri for å få undersåttens misnøye omsatt til handling, enhver
oppstand som bryter ut i opprør, er den høyeste og mest straffbare
forbrytelse i samfunnet, fordi slikt ødelegger dets grunnvoller. Dette
forbud er *ubetinget*". (s.132). Hvis den lovgivende makt eller deres
utøvere, går til det skritt å volde sine undersåtter sier Kant: "Likevel
er det ikke tillatt for undersåtten å gjøre noen motstand som er en
motvold". Moralen er å vende det andre kinnet til. Så unnskylder Kant seg
med at han ikke er ute etter å "smigre monarken"!
II
Kant skrev på slutten av 1700-tallet hvor de rike utgjorde en liten
minjoritet og hvor folk flest var fattige og undertrykte. Opprøret og
revolusjonen lå i luften og etikken til Kant kommer ovenfra, den er
autoritær, konservativ og funker politisk som et middel for å vinne tilbake
elitens tapte makt, eventuelt låse makten fast til de som besitter den.
Den stagger det undertrykte folket, for enhver pris, og det er ikke et snev
av demokrati og egalitet verken i politikken hans eller i konsekvenene av
moralloven. I makthavernes hender, blir moralloven et motiv for å reime
undersåtte, kvele opprøret. (For øvrig: Kant sympatiserte med den franske
revolusjonen!)
Marx sa redelig, direkte og dermed brutalt, at det ville, med
nødvendighet, måtte gå med liv. Nettopp fordi minjoriteten som ifølge Marx
utgjorde ti prosent, ikke ville gi fra seg den rikdommen og makten de hadde
tynet ut av folk ved hjelp av trussel om helvete og våpenes flammer. Marx
var mer konsekvent, virkelig og ærlig enn Kant. Selv om vi i dag skulle
velge å ta prinsipielt eller situasjonsbetinget avstand fra væpnet opprør,
er det interessant å studere hvorfor Marx forsvarte det og det er
interessant å studere det Kant *unnlot* å si og så tenke over hvorfor han
lot være å si det; hvem det usagte var til fordel for.
III
Kant viste selv til et tenkt eksempel på hvordan moralloven fungerer i
praksis: "Sett nå at jeg ser en mann forfølge en annen i den hensikten å
drepe ham, og den mordlystne spør meg hvor offeret har løpt. Og sett at
jeg lyver for å redde offerets liv. Morderen drar så videre dit jeg peker,
men uten at jeg vet det, har offeret begitt seg akkurat til det stedet jeg
har pekt ut for morderen. Altså blir mordet utført som en følge av min
løgn, og jeg er ansvarlig nettopp fordi jeg løy. Men hadde jeg fortalt
sannheten, kunne jeg ikke bli holdt ansvarlig, uansett hva som hendte. For
det er min plikt å adlyde imperativet og ikke passe på konsekvensene."
(Kant i brev til Benjamin Constant). Hvis imperativet skal holde vann,
måtte han av plikt, *også* reagert på samme måte hvis "hans elskede eller
barnet deres" (han hadde verken kjæreste eller barn) kom løpende med en
morder i helene. Kants viser selv hvor patetisk og latterlig teorien blir
når den speiles i virkeligheten. Og for dette "svik" mot et annet
menneske, forråd mot en venn eller til og med sitt eget barn, skulle Kant
altså bli belønnet med lykke i himmelriket!
Hvis Kant satte noe menneskeliv ukrenkelig, må det har vært hans
eget - og monarkens.
IV
Braadland skriver: "Venstresidens verdier framstår dermed i sin
begrunnelse (..) svært tåkete og grunnleggende selvmotsigende". Det er
ikke tvil om at et radikalt verdisyn aldri kan oppnå den samme *teoretiske*
en-sidighet som f.eks. Paven eller Kants morallov prøver på; det
forutsetter Gud og ligger i sakens natur; i dialektikken og bevegelsens
dynamikk. Nettopp p.g.a. bevegelsen som ligger i opprøret, må venstresiden
velge å legge vekt på konsekvensene. Målet er ikke gitt *a priori*, men
ligger *foran* oss. Det er noe vi strekker oss mot. Vi ønsker ikke å
bevare, men å forandre og da må vi *våge* å prøve og feile. Men,
intensjonen er å *ville* en forbedring for undertrykte.
V
Når vi ser på menneskesynet, skiller vi mellom det å sette essensen først
og det å sette eksistensen først. Å sette essensen først, er det
klassiske; sjelen er noe gitt, evig og uforanderlig og dette synet får
støtte av Kant. Marxismen setter eksistensen før essensen. Mennesket er
ikke noe som er gitt på forhånd, men et historisk vesen som utvikler seg i
dialektikk med omgivelsene. Det er ikke som i Kierkegaards
eksistensialisme, hvor det individuelle valget former oss, men det er en
vekselvirkning, en dialektikk mellom individet og omgivelsene som skaper
oss. Mennesket forandrer seg i den *sosiale prosessen*, om det er møte med
materien eller den andres bevissthet.
Braadland skriver: "Naturen uten mennesket har ingen egenverdi for
verken Kant, Marx eller Mill". Å trekke Marx inn i den filosofiske
individualismen som Kant og Mill representerer, er fullstendig missvisende.
Marx ville sagt at det er *mennesket* som *ikke* har egenverdi uten
naturen. Subjektet *er* objektet og objektet *er* subjektet. Dette er er
radikalt skille mot Descartes (som Kant mer eller mindre sluttet seg til)
sentimentale og kraftløse dualisme mellom sjel og legeme, ånd og materie.
Naturen *er* en del av marxismen. Ja - *uten naturen er det meningsløst å
snakke om mennesket*. Med blikk på vår tids miljøtrusselen, er marxismen
ikke bare sentral, men kanskje livsnødvendig for kommende generasjoner.
VI
Det er interessant å legge merke til hva en av borgerskapets intellektuelle
forbilder under sist del av den kalde krigen, nå driver på med. I "Marx´
spøkelser", slakter Derrida "The End of History and the Last Man" av
Francis Fukuyama, ja han plukker Fukuyama brutalt og vakkert fra hverandre.
Videre prøver Derrida å trenge seg ut av metafysikken og inn i marxismen.
Han klarer det ikke, men han nærmer seg. Han tror selv løsningen er
ny-radikaliserig av Hegel.
VII
Braadland bruker repressiv diskurs; en liberal og borgelig argumentasjons
teknikk hvor alt skal på vektskålen og veies, og hvor man ender opp med å
være verken for det ene eller det andre, bare viser fram alternativer. Det
er jo på mange måter forståelig i dagens situasjon hvor radikalismen ikke
er videre utbredt. Imidlertid har forklaringens evne, *aldri* løst et
problem.
Jan Åge Gundersen