Jeg hadde den blandede glede å delta som representant for NKP ved siste
landskongress i det nye Kommunistpartiet i Danmark (KPiD) og fikk i løpet
av disse dagene et nedslående inntrykk av det politiske landskapet i dagens
Danmark, som KVJ på gammel embedsmannsvis fremhever som ett godt eksempel
til etterfølgelse for det tilbakestående Norge. Ikke at jeg skal gjøre noen
dansk-norsk-konflikt ut av dette, men jeg mener Vedel Johansen overser noen
fordeler ved den norske situasjonen, som kanskje har å gjøre med at vi ikke
har en så utbygget og konsolidert borgerlighet som dere i Danmark. Vi er jo
som kjent for det meste bønder, sinte bønder.
Omveltningene i Sovjetunionen og Øst-Europa la i Danmark som i Norge og
alle andre vestlige land ett sterkt press på det sovjettro
kommunistpartiet, DKP. I Danmark, som i Norge, kom det til en brytning i
partiet mellom "fornyerne" på den ene side og, i deres egne øyne, de ekte
"kommunistene" på den andre. Av en eller annen grunn viste fornyerne seg å
være i flertall i DKP, mens de i NKP utgjorde et stort mindretall.
Fornyernes seier i DKP førte dermed til at "kommunistene" gikk ut av
partiet og dannet ett nytt "kommunistparti"; KPiD, mens NKP ble forlatt av
fornyerne og ble bestående av gamle, forstokkede, bitre og angstbiterske
"kommunister". Følgelig har NKP hatt kontakt med det nye KPiD, og følgelig
fikk jeg anledning til å overvære deres kongress.
Det var en mye sær opplevelse. Fordelen med de gamle NKP og DKP er at
partienes egen historie gir dem en soliditet og robusthet som tåler at man
stiller spørsmålstegn ved gamle trosdogmer og provoserer fram substansiell
diskusjon. Nye "kommunistparti" som KPiD blir i likhet med f.eks. RV
derimot fanger av sin historie, som selvfølgelig dreier seg om deres
problematiske og anstrengte forhold til de opprinnelige kommunistpartiene
som de på forskjellige vis har brutt med. Blant KPiD`s medlemmer var det
følgelig helt umulig å diskutere Gorbatsjov og reformpolitikken, Gorbatsjov
er og blir en forræder, han må være det, eller så har jo fornyerne rett og
KPiD er absurd. Det nytter heller ikke å snakke med KPiDErne om
"fornyerne", hvem de var og hva de ville, de var selvfølgelig i likhet med
Gorbatsjov forrædere, ikke-mennesker og som sådan helt uinteressante. På
denne måten ble det ikke noe særlig hyggelig blant KPiDerne, det var så mye
de ikke kunne snakke om, så store tabuområder at jeg med min spørrende
holdning selvfølgelig ble oppfattet som en konstant trussel. Denne syke
stemningen kombinert med danske småkaker og svinebiff, det var
ubeskrivelig, stakkars Danmark, tenkte jeg med meg selv, og takk og lov for
at NKP består.
Særlig ungdommen i partiet var ynkelig, jeg la ut og forsøkte å vekke dem
til live, men de var livredde for å bli oppfattet som "betong-kommunister"
som de sa. Hadde jeg bare hatt den diskusjonen med KVJ før dengang
(november 97) så skulle jeg fortalt dem om KVJ, at han ikke er så farlig
som de tror, selv om han vet mye. "Jeg er betongkommunist og jeg er stolt
av det" gjorde jeg klart for den stakkars danske ungdommen og pustet lettet
ut da jeg kom meg velberget hjem til det litt mer uskyldige og mer åpne
Norge. Jeg elsker Norge, mitt fedreland!
hilsen bondetampen Sigurd Lydersen
PS: Vær så snill, ikke lag noe 70-talls antikapitalistisk og
antistalinistisk valgsamarbeid for å fronte meg, det blir bare for
latterlig.