Er denne kronikken for drøy for den "jevne mannen", eller "mannen i gata"?
Er dette noe å diskutere?
Jan Åge Gundersen
Menneskesyn og etikk (*...* betyr kursiv/italic)
I tilknytning til metadon debatten kan det være på sin plass å si noe om
etikk. Isolert sett er metadon et marginalt tema, og det er først når det
settes inn i en kontekst at det sier noe utover seg selv.
Det er to hovedretninger innen etikken. Den ene legger vekt på
*konsekvensen* av handlingen. Den andre legger vekt på at handlingen
samsvarer med *en gitt regel*. I den førstnevnte retningen finner vi blant
annet Jeremy Bentham og John Stuart Mill. I den sistnevnte, Immanuel Kant
og Adam Smith. Allerede her ser vi det politiske skille mellom den
radikale feministen Mill og de konservative karene Kant og Smith som var
ute på redningstokt for henholdsvis den kristne Gud og den engelske
økonomien.
Videre har man innen nyere filosofi vært opptatt av å avgrense
etiske dilemmaer fra ikke-etiske dilemmaer. Her kunne vi bl.a. si at
kirkens diskusjon rundt spørsmålet om homoseksuell kjærlighet nettopp er en
diskusjon som ikke har med etikk å gjøre, men er en diskusjon rundt hvordan
kirken velger å tolke en gitt kristen autoritær skribents´ mening i en gitt
tekst. Det er f.eks. ikke mulig å bruke Kant som støtte for kirkens
meninger, ennå han kanskje er den vi kunne forvente at kirken støttet seg
på i "vanskelige" spørsmål.
Fra et filosofisk perspektiv er det tvilsomt om debatten rundt
metadon først og fremst har med etikk å gjøre. Det er kanskje mer riktig å
ta utgangspunkt i økonomien, teknologien eller språket. Metadon er et
kunstig framstilt legemiddel som har morfinlignende virkning og det brukes
i kreftbehandling. Når det f.eks. gjelder Kodein, som bl.a. finnes i
Paralgin forte og i diverse hostmiksturer, er det framstilt ved metylering
av morfin og er mer avhengighetsskapende enn f.eks. metadon. Kodein har de
fleste av oss inntatt, enten for å dempe smerten ved sterk hoste eller ved
å lindre annen fysisk smerte. Det er altså først når smerten er psykisk at
UMN og andre roper: Stopp! Dette skille mellom kropp og sjel som Descartes
må bære en del av skylden for, har *de facto* vært den vestlige filosofiens
største utfordring å bekjempe de siste par hundre årene. At det er en stor
filosofisk utfordring er en ting, men at vi allikevel, på tross av
begrensning i språk og teori, kan *fornemme* at psykisk smerte har den
samme relevanse, ja ikke bare samme relevanse, men kanskje større
relevanse, burde være å forvente av folk som tar del i forskjellige
samfunnsdebatter.
Det er nærmere en halv million norske menn og kvinner som jevnlig
bruker et barbiturat og det drikkes ca. 16 millioner liter ren sprit i
dette landet årlig (melkekartonger i en rekke fra Trondheim til Tromsø,
eller seks 50 meter svømmebassenger med ren sprit). Å si nei til metadon i
denne sammenhengen er meningsløst. Det ville være langt mer interessant å
spørre: Hvorfor dette store forbruket? Hva kan vi gjøre for å dempe det?
Kulturradikalisere det?
Regel-etikken legge vekt på at valget gjøres i samsvar med en gitt
regel, vi sier at selv om resultatet ikke ble som vi håpet, ble valget i
det minste gjort i god tro. Når det legges vekt på konsekvensene, er det
resultatet som teller selv om utgangspunktet er å ville noe annet. En som
vil det "onde" men ender opp med å gjøre det "gode", har altså gjort et
rett valg. Man skal være svært resultatorientert for å støtte en slik
konsekvens. Resultatet var tilfeldig og neste gang har man kanskje ikke
like flaks. Det som imidlertid skiller disse retningene, er troen på
mennesket. Tror man mennesket vil det "onde", er jo håpet borte og man
velger å legge vekt på regel-etikken for å "stagge" mennesket. Tror man
mennesket vil det "gode", lever håpet videre og man søker å legge vekt på
konsekvens-etikken.
Regel-etikken påstår å ha et "sant" utganspunkt, sannheten er gitt
*a priori*. I konsekvens-etikken har ingen monopol på "sannheten",
"sannheten" er det som er til det beste for mennesket. Vi ser at
konsekvens-etikken stiller større krav til oss, til at vår intensjon er å
ville en forbedring og at denne forbedringen er allmenn.
Det er på mange måter mer tygghet i regel-etikken, da vi i det
minste har noe sikkert å holde fast på, selv om verden skulle gå utfor
stupet. Imidlertid er dette sikre en abstrakt ide, som lett manipuleres
til makthavernes fordel og som hindrer forandring. Konsekvens-etikkens
utgangspunkt er det konkrete mennesket, og er da noe som ikke er like
sikkert som en abstrakt ide. For hva er menneske? Vi er forskjellige, har
forskjellige mål og meninger. Hva er fast i mennesket, hva er likt for
alle? Vi ender raskt opp i en abstrakt ide når vi ressonerer på denne
måten, når vi ønsker å favne alle. Imidlertid, når utgangspunktet,
verdensanskuelsen bygger på en humanisme, en søken mot trygghet, frihet og
tilhørlighet, så er det snakk om å våge å tro, våge å prøve det ukjente,
våge å slippe opp, og alt dette beror på mot. Det er en større utfordring
å våge konsekvens-etikken.
Skal vi klare å forandre, er det ikke mulig å ta utgangspunkt andre
steder enn i konsekvens-etikken. Utfordringen er at konsekvens-etikken
stiller større krav til hver og en av oss om å ta del i samfunnet rundt
oss, følge med og agere.
Gjertsen skriver 5/3: "Det kan nesten kalles menneskeforakt å tro
at det ikke er mulig å slutte narkotikabruken". Det er noe underlig å lese
dette. Gjertsen klarer å forarge seg over bruddet på en regel, klarer å
føle noe overfor en regel, mens det menneske hun snakker om verken kommer
til ordet, gjennom Gjertsen, eller som en abstrakt ide om likeverd,
trygghet eller omsorg. Det er regelen som ide, som vinner fram, det
"nyfødte rene barnet" og det at andre har et annet syn, skaper så mye
turbulens at Gjertsen blander forakten mot hennes regel, med det menneske
hun uten tvil bare vil det beste, men som konsekvens, ender i det motsatte.
UMN´s politiske mål er bl.a. hvilken signaleffekt det medfører å gi
pasienter metadon. Dette er et vikarierende argument. Det er en vel så
god signaleffekt og f.eks. fortelle ungdom at heroin er så farlig at man
trenger medisin resten av livet for ikke å dø. Denne argumentasjonen tar
håpet om rusfrihet fra de som allerede er fanget i labyrinten, men med
tanke på at dette er noen tusen, sammenlignet med alle andre, er det fra et
konsekvens-etisk utgangspunkt mer riktig. Og det er realitet. Det finnes
faktisk ikke mange langtidsheroinister som lever et, i følge UMN´s
definisjoner, fritt liv. Ja, det finnes vel knapt mennesker som lever et
så fritt liv.
Hvis UMN tar seg en tur ned på horestrøket og prater litt med
kvinnene og pikene som selger seg for et skudd og tar en titt på mannfolka
som kjører rundt og kjøper disse menneskene, og ennå påstår at metadon ikke
er en nødvendig medisin for å hjelpe disse menneskene til å finne vei ut av
labyrinten, så er det ikke mennesket UMN er ute etter å hjelpe, men en ide,
et glansbildet av mennesket man søker å redde, et glansbilde man søker å
holde ren for senere generasjoner, på bekostning av mennesker som trenger
hjelp nå.
Når det gjelder metadonenes demping av individets del i
samfunnsdebatten, er det oppsiktsvekkende at UMN i det hele tatt våger å
indirekte påberope seg Marx. Vi snakker om noen hundre metadon brukere og
noen tusen sprøytenarkomane. Hvis det virkelig var apatien som var
utgangspunktet, er metadon/heroin et marginalt problem sammenlignet med
alkohol og barbiturater og når det gjelder nedsløving er vel den kollektive
nedsløvingen gjennom mediene, bl.a. TV 2´s såpeoperaer og bulevardpressens
skriblerier, langt mer relevant å diskutere.
Det rusfrie menneske har aldri eksistert. Hamp, valmue, kokabusk,
fleinsopp, diverse kaktuser etc. har vokst på jorda siden tidens morning og
kan ikke fjernes. For øvrig er det vel liten tvil om at Johannes og
vennene hans var påvirket av et hallusinogen da de skrev "åpenbaringen".
De oppholdt seg på øya Kos hvor det den gang bl.a. var stor produksjon av
hamp. Kanskje ligger narkotika til grunn for deler av hva kristendommen
bygger sin autoritet på.
Uten "himmelriket" som metafor er det ikke mulig å komme fram til
det glansbildet syn på menneske og den strenge, fordomsfulle regel-etikken
UMN representerer. Bildet av det "rene" menneske har selvfølgelig ingen
som helst rot i virkeligheten.