Oppmøtet var ikke særlig imponerende, en håndfull pensjonister også meg da,
unge Sigurd Lydersen. Jeg må være utrolig sær, igrunn. Så er jeg da også
den eneste jeg vet av i den vestlige verden som skriver hovedfagsoppgave i
russisk kulturkunnskap om sovjetisk positivismekritikk i etterkrigstida. I
mangel av et fagmiljø har jeg meldt meg inn i NKP, og i mangel av unge,
oppegånde folk i NKP så skriver jeg litt her på KK-forum i håp om at noen
fatter interesse.
Det som lammer NKP og resten av norsk venstreside forekommer meg å være
manglende kjennskap til erkjennelsesteori. I "Materialismen og
empiriokritisismen" fremhever Lenin to vitenskaplige disipliner med en nær
tilknytning til samfunnets løpende klassekamp; først og fremst
erkjennelsesteori og deretter politisk økonomi. Norsk venstreside er veldig
opptatt av politisk økonomi; at næringslivet skal nasjonaliseres og
eiendomsretten oppheves, noe de færreste idag (med rette) tror er mulig, og
derfor kommer ikke venstresida noen vei. Men når det gjelder
erkjennelsesteori så står det verre til.
Uten kjennskap til dialektikk så blir norsk venstreside stående fast i et
statisk univers med absolutte, uforanderlige størrelser inntil den fjerne
arbeiderrevolusjonen skal snu om på alt. Med respekt å melde, slik fortonte
ikke verden seg fra Sovjetunionen og andre land som har tatt den
leninistiske arven på alvor; sett med disse landenes øyne så er verden i
stadig bevegelse som består av levende skapende mennesker og ikke automater
i et direkte økonomisk forbindelseforhold til sitt respektive lands
økonomiske system. I dette perspektivet så skjer det en utvikling også i de
landene som ikke kaller seg sosialistiske, om enn på et pervertert og
unaturlig vis.
Men det viktigste er kanskje at disse leninistiske landene
(Sovjetunionen/Øst-Europa m.fl.) også er forberedt på en indre utvikling.
Det kan være fristende å anvende den dialektiske loven om overgang fra
kvantitet til kvalitet på disse landene selv. Etter iherdig ideologisk
propaganda fra de kommunistiske partiene i disse landene når utviklingen et
punkt hvor befolkningen er så proppet full av marxisme-leninsime at en
forandring tvinger seg fram. I Romania artet det seg ved at noen på
Ceauceskus folkemøte om de regimekritiske Timisoarademonstrasjonene på
senatsplassen i Bucuresti ikke klarte å holde seg lenger og peip på
Ceaucesku. Akkurat som en kaffekanne piper når vannet koker. Med ett slag
forandret folkemassen seg da fra å være lydige undersåtter under det
rumenske proletariatets diktatur til å bli ansvarlige verdensborgere av
Romania fyllt av vrede mot sin overherre Ceaucesku og strømmet inn i
Senatsbygningen for å ta ham. Denne forvandlingen kom som ett sjokk på den
arme Ceaucesku, han løftet armen for å si noe men klarte ikke annet enn å
stotre, og måtte flykte med sitt følge opp på taket av senatsbygningen hvor
de ble reddet av et overfylt helikopter som nsten ikke klarte å ta av.
Flopp, flopp, flopp og så var en ny tid begynt.
I Øst-Europa fortoner dette seg som en helt naturlig og riktig utvikling,
jeg satt på senatsplassen og fikk det hele gjenfortalt av en ung rumener
som syntes livet var blitt dritspennende og som ikke ante hva som ventet
ham i morgen. Den marxist-leninistiske arven har tatt bolig i Sovjetunioen
og Øst-Europa på ett nytt og sublimt vis. Vann har gått over til damp.
NKP er en katalysator for det samme.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen