Som medforfatter av boka reagerer jeg på det som sies av noen av
forfatterne i presentasjonen i Klassekampen. Dette prosjektet startet i fjor
vår. Det var et prisverdig initiativ fra Svein Skothem, SV'er og medarbeider
i det lille John Grieg forlag. Skotheim ville ha ei bok som bidro til å
gjenreise sosialismen og debatten om alternativer til kapitalismen, med
artikler fra forskjellige fagområder og forfattere. Jeg skulle skrive om
informasjonsteknologien og framtidsanfunnet. Siden jeg har vært i utlandet
siden 1. august, har jeg vært lite involvert i prosessen fram mot den
endelige boka, bortsett fra at jeg leverte mitt ferdige manus før jul.
Det jeg likevel har observert, er en gradvis tendens hos noen til å dreie
prosjektet vekk fra det å gjenreise sosialismen som attraktiv og realistisk
visjon, til å bli enda ei bok med kritikk av kapitalismen. Dette er et annet
prosjekt enn det jeg entusiastisk slutta meg til i fjor vår. Jeg har ikke
mottatt boka ennå, så dette er ikke noen omtale av den, men en kommentar til
*måten* den nå presenteres på.
Intervjuet i KK er med Finn Gustavsen (red.), Inga Marte Thorkildsen frå
sentralstyret i Sosialistisk Ungdom og professor og SV-partifelle Ottar Brox.
>- Vi vil gje eit bidrag til at
>kapitalismekritikk blir
>laga av sosialistar, ikkje
>berre av George Soros
>og Kåre Willoch, seier
>SVarane Gustavsen,
>Brox og Thorkildsen.
Nettopp. Kapitalisme-kritikk, nye sosialistiske visjoner er i beste fall en
sekundær målsetting.
Men Brox går mye lenger: Han avviser helt å prøve å utvikle nye
sosialistiske samfuinnsmodeller og jobbe for dem.
>- Etter å ha vore sosialist i alle
>år sidan 25. mai 1948 har eg kome
>til at sosialismen ikkje kan vera
>anna enn ein handlingsretta kritikk
>av det samfunnet vi har idag,
>seier Brox.
>- Ein kan ikkje seia at slik og
>slik skal det vera om 25 år, ein kan
>ikkje postulera eit sosialistisk lukkeland,
>då ender det i maktmisbruk,
>leninisme og elende. Vi må
>gje opp utopismen, det trur eg er
>ein føresetnad for å koma vidare.
>Det er mitt syn, seier Ottar Brox,
>og held fram:
>- Vi kan ikkje gjera anna enn å
>flikka på det vi har, vi må ta steg
>etter steg, også dei små stega.
>- Det lyd veldig sosialdemokratisk?
>- Feilen med sosialdemokratiet
>er ikkje ideen om å ta steg for steg.
>Det handlar meir om kva retning
>ein går i, seier Brox
Nå viser det seg (lenger nede) at dette kan ikke Gustavsen svelge helt:
>- Men så var det dette med sosialismen? (spør avisa)
>- Ja nettopp. Sjølv om vi må
>føra ein forsvarskamp for det kapitalen
>no vil riva ned, må i aldri
>leggja vekk visjonane, det er viktig,
>seier Gustavsen.
>- Og kva er visjonane?
>- Det er eit klasselaust samfunn.
>Målet er sjølvsagt kommunismen,
>kjem det kontant frå den
>gamle. Ottar Brox slepp laus ein liten
>latter, Thorkildsen prøver å la
>vera.
>- Det dummaste eg høyrer er at
>"kommunismen er daud", det er
>eit idiotisk utsagn, melder Gustavsen.
>Og han seier gjerne noko om
>revolusjonen òg.
>- Klårt det trengst ein revolusjon
>i Noreg, vi vil jo ha grunnleggjande
>endring, eit heilt anna samfunn.
>Revolusjon tyder rett og slett
>samfunnsomvelting, det er ikkje eit
>ord for måten omvelting skjer på.
>Revolusjon tyder ikkje å springa
>omkring med stjålne våpen.
>- Men idag er det ikkje snakk
>om revolusjon, idag må vi driva
>forsvarskamp. Samstundes må vi
>hugsa at Noreg er i ei særstilling,
>her er det slik rikdom at også arbeidsfolk
>tykkjer alt er bra. Ein
>treng ikkje gå lengre enn til Sverige
>for å sjå eit heilt anna revolusjonært
>potensiale. I fleire europeiske
>land er det tillaup til verkeleg
>dynamisk arbeidskamp, opprør
>som spring ut av naud.
>Ordbruken blir litt for mykje
>for Brox, og han freistar ta opp ein
>diskusjon om revolusjon og kommunisme,
>men Thorkildsen kjem
>han i forkjøpet.
>- Dette blir for mykje svevande
>prat mellom gammelkara. Folk
>gjev faen i slike teoretiske debattar.
>Dersom venstresida skal nå
>fram må vi diskutera det folk er
>opptekne av. Ungdom, slike som
>meg, synest ikkje debattar om definisjonar
>av eit samfunn i framtida
>ein gong er interessante. Vi må
>byrja med kvardagen til folk, og
>sjå kva vi kan gjera der, seier ho.
Heia Gustavsen, for at han i en alder av 72 år fortsatt tviholder på
betydninga av å jobbe med visjonene og utopiene.
Og når det gjelder Thorkildsen: Hvis denne hyllesten til brødpolitikk og
politisk, ideologisk og teoretisk sløvhet er representativ for "radikale
ungdomsledere", gi meg heller gubbene på 72!
Trond Andresen