For NKP

Sigurd Lydersen (sigurd.lydersen@easteur-orient-stud.uio.no)
Tue, 03 Mar 1998 20:27:54 +0100

Jeg registrerer at ingen på klassekampen-forum er istand til å kommentere
min lille utlegning om triangelen Lenins "Materialismen og
Empiriokritisismen", Thomas Kuhns "Structure of scientific revolutions" og
den dialektisk materialistiske vitenskapsteorien i Sovjetunionen på
70-tallet. Grunnen til dette er at jeg er den først i Norge som
beskjeftiger meg med den. Det skyldes ikke at den har vært ukjent
tidligere, den må ha ligget oppe i dagen på det politiserte 70-tallet, men
dengang var det unntakstilstand i verden. Man risikerte mye ved å bli
oppfattet som venn av Sovjetunionen. Selv en storhet som Paul Feyerabend
lar bevisst være å se nærmere på likheten mellom sin teoretisering og den
dialektiske materialismen, han bare nevner det her og der uten at noen gjør
noe poeng ut av det. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke vokse opp på
70-tallet, det må igrunn ha vært beintøft. NKP var fullt av forstokkede
sovjetkommunister som ble kjørt i sorte biler til Kreml og servert
glansbilder de måtte ha seg til å tro på. Eneste muligheten for fyrrig og
nyskgjerrig ungdom var å skape et eget eksplisitt sovjetfiendtlig
kommunistparti, bare da kunne man stikke hodene over marxistiske, ulovlige
verker og føle historiens pulsslag. Dag Solstad beskriver denne driften mot
AKP i sine romaner, "det peker", "det peker" skriver han, og det er som et
ekko fra Wittgensteins "Filosofiske undersøkelser" hvor han forsøker å
forklare kategorien "mening" på samme vis; det er noe som peker mot noe,
mening har en retning. Det er mye bra med sosialdemokratiet, det er
noenlunde anstendig, men det har et stort problem med mening. Her kommer
sovjetfilosofien inn. Det sovjetiske vitenskapsakademiets filofitidskrift
"Filosofiske spørsmål" som jeg arbeider med på russisk hovedfag må i den
nærmeste fremtid oversettes i sin helhet og selges som pocketutgave på
Pax-forlag. Her er det mening, folkens, det formelig spruter av mening og
jeg vil aldri trenge å gå på ekstasy, jeg trenger bare lese. Igrunn forstår
jeg godt at vi måtte vernes mot denne intellektuelle eksplosjonen på
70-tallet. Vi er trossa alt ikke russere, med mongolokkupasjon, Ivan den
Grusomme og Peter den Store bak oss. Dessuten er vi ikke ortodokse, vi har
ikke vokset opp med vokslys, ikon og munkesang, men med rene, hvite kirker
hvor prosten belærte oss logisk om skriften. Vi har ikke den samme
fantastiske, himmelvendte bakgrunn som kunne gjøre oss umiddelbart
mottakelige for den marxist-leninistiske materialistiske "verdensfrelse".
Det ble for stort for oss, og vi opprettet isteden POT. Dette forstod de
gamle menn i det sovjetiske komparti, og de så at verdensutviklingen hadde
fått en egentyngde som gjorde røde flaggg og militærparader overflødige.
Prikken over i`en var å la det hele utvikle seg videre på sine egne
premisser, gjøre slutt på den kalde krigen og se hvordan det gikk videre.
Og der er vi nå. USA er i en klemme, de hadde aldri regnet med at denne
endringen skulle komme, så brått, deres Sovjeteksperter så Sovjetunionen
som en rent religiøs konstruksjon uten dialektisk bevissthet og disse står
idag fullstendig med buksa nede. USA`s administrasjon forsøker febrilsk å
holde det gående som før, de trenger en ny fiende, en ny kald krig, men
møter etterhvert motstand fra en stadig mer USA-kritisk verden, og fra sin
egen befolkning som begynner å oppdage verden utenfor USA. Vestlig ungdom
tracker rundt på kloden, undersøker, tenker og funderer og gjør seg
uavhengige observasjoner og slutninger som CIA aldri kan få oversikt over.
Hele denne utviklingen er i det gamle Sovjets og den 2. og 3. verdens
interesse, en type som Lebed, general i den tidligere sovjetiske røde arme,
han kan sin Lenin bedre enn noen AKP`er, har forstått dette og utstråler ro
og trygghet og lyst blikk på livet. Han er en typisk post-sovjeter, de
summer seg og kommer, raskere enn noen aner. Det er denne utviklingen vi må
forberede oss på her i gamlelandet. Revolusjonen skjedde i 1917, om noen
hundretalls millioner i den vestlige utkanten brukte sine territorielle
maktmidler for å holde denne kjensgjerningen unna en 80-års har bare en
historisk interesse. Før eller siden kommer syndfloden veltende, og det
gjør den idag. For ikke å drukne i denne eksplosive interkommunikative
modernismen må man forholde seg ytterst kritisk til alle småborgerlige
forsøk på å samle massene til arbeiderrevolusjon, eller verdikommisjon for
den saks skyld. Det nytter ikke, livet er et annet sted, og ser man det
ikke så tar livet kontroll over en, en får ikke selv kontroll over livet.
En mann som Kjell Inge Røkke har tatt kontroll over livet, han har proletær
bakgrunn og favorittmaleren hans er NKP`eren Arne Ekeland. Kjell Inge Røkke
er en skap-NKP`er som grunnet den kalde krigens unntakstilstand isteden
kanaliserte sine evner inn på profittakkumulasjon, forsåvidt en bedre utvei
enn AKP, men likefullt noe av det samme. Det finnes mange slike
skap-NKP`ere. Nå stenges det her, men jeg skulle gjerne ha fortsatt. Leve
NKP. Les Friheten!

hjertlig hilsen Sigurd Lydersen