Med denne kritiske merknaden, vil jeg likevel støtte fullt ut at det er
pokker så viktig å diskutere den internasjonale sosialismens og
kommunismens historie. På tross av at kapitalismen stadig mer tydelig
avslører seg som et pill råttent system som - dominert av grådighet og
dumhet - bringer verden mot avgrunnen, så har sosialismen minimal
legitimitet og tiltrekningskraft blant verdens folkemasser. For å kunne
fornye den sosialistiske visjonen, *må* man bare gjennomføre den historiske
oppsummeringa av hva som gikk galt, og man må gjøre det til bunns.
AKPerne i denne diskusjonen prøver bl.a. å vri seg unna ubehagelige
erkjennelser ved en ensidig vektlegging av de angivelig "objektive" forholda
i de fhv.sosialistiske statene, til en slik absurd grad at uansett hva
lederne foretok seg, så "hadde de ikke noe valg på grunn av de ekstremt
vanskelige forholda som de første sosialistiske landa måtte utvikles
under". Dermed slipper AKPerne å analysere hvilke *andre* mekanismer som
bidro til katastrofene i Sovjet, Kina, Albania, etc.
For meg er den viktigste mangelen ved AKPs argumentasjon at de rett og slett
ikke *vil* - på tross av gjentatte utfordringer - gå dypere inn i denne
mekanismen som kalles "makt korrumperer". Det som ettertrykkelig er blitt
demonstrert, i *alle* land som har kalt seg sosialistiske, er at et parti
som har monopol på makta *med lovmessighet* utvikler et indre klima som
etter hvert blir gjennomsyret av autoritetstro, intrigemakeri, karriere- og
priviligie-jag, prosjektmakeri og stormannsgalskap. Når AKPer Mathias Bismo
skal illustrere Stalins demokratiske sinnelag (i et innlegg for en stund
siden i dette forum), ved å fortelle den rørende historien om at "Stalin to
ganger stilte sin plass til disposisjon, og likevel krevde partiet at han
skulle bli sittende!", så forteller det bare at Bismo ikke har skjønt det
spøtt av hvordan dette virker: Partiet besto av en stor fløy som allerede
var sosialisert inn i persondyrkinga og maktspillet. Og de som kanskje
egentlig ønsket å bli kvitt Stalin som leder, tok sjølsagt ikke sjansen på
å gjøre noe annet enn å hykle og være med på det "massive kravet" om at han
måtte bli sittende. De ante nok hva de risikerte ved neste korsvei hvis de
hadde uttrykt åpen opposisjon.
Det samme fikk mange opposisjonelle erfare i Kina under "La de hundre
blomstrer blomstre"-kampanjen i 1956-1957. Et halvt år etter hadde man
"kampanjen mot høyre", hvor mange av de folka som hadde vært godtroende nok
til åpent å uttrykke sin fredelige kritikk, sjølsagt ble forfulgt som
"høyreavvikere". De skulle ha holdt kjeft.
Siden all statsmakt i den stalinistiske(maoistiske) sosialismen er samla i
*en* organisasjon - som har et hemmelig indre liv(!), som ikke kan avsettes
av landets borgere(!!), og som er sentralistisk oppbygd(!!!) - blir den
interne maktkampen desto mer innbitt. Som dynamisk system er et slikt parti
med maktmonopol meget interessant. Maktspillet vil følge en rekke
lovmessigheter, som ingen enkeltpersoner er/var herre over, heller ikke
Stalin og Mao sjøl. Alle er fanget av spillet. Uenighet er farlig, det
sikreste er å stikke fingeren i været og kjenne hvilken vei vinden blåser,
og være tidlig ute med å skamrose den tendens som ser ut til å vinne.
Spyttslikkeri og vanvittige prosjekter blir resultatet, fordi alle snubler
over hverandre i iveren etter å overby hverandre i revolusjonær optimisme
når økonomiske planer skal legges og beslutninger tas. Og alle snubler over
hverandre i iveren etter å vise seg i første rekke for "nådeløs kamp mot
borgerskapets agenter i partiet", eller - hvis pendelen har begynt å svinge
den andre veien p.g.a. at overgrepa har gått for langt i forrige periode -
i å prise "åpenhet og rett til kritikk fra massene". Vi får en organisasjon
med voldsomme svingninger og tumulter, fordi alle vokter på alle, med
fingeren - dels bokstavelig, men ihvertfall politisk - på avtrekkeren.
Bevegelseslovene for et parti med maktmonopol blir faktisk temmelig
identiske med de som styrer børsen: Alle vokter på alle, ingen stoler på
hverandre, alle overreagerer(det gjelder å være først ute)når de tror det
bærer i en bestemt retning. Derfor svinger det hele voldsomt i *en* retning
helt til skadevirkningene blir for store, og da kommer det en voldsom
(over)"korrigering" som gjør at det svinger voldsomt i en annen retning.
Virkninga av alt dette er som allerede nevnt at det blir tatt gale
beslutninger om styringa av samfunnet (ikke minst økonomien), slik som man
så med store spranget i Kina (1958 - 1961), hvor titalls millioner sulta i
hjel på grunn av et vanvittig økonomisk prosjektmakeri med Mao i spissen,
og som knapt noen i partiledelsen turde å opponere mot (utenom
revolusjonsveteranen Peng Deh Huai, som opponerte forsiktig og derfor ble
avsatt).
På grunn av de ville påfunnene og skadene de fører til blir befolkninga mer
fiendtlig til det statsbærende partiet etterhvert, eller i det minste
mister de lojaliteten til systemet. Og korrupsjon og desillusjon vokser, noe
som er uforenlig med sosialisme, men meget forenlig med kapitalisme.
Sosialismen destabiliseres derfor i retning kapitalisme. Samtidig vil de av
partikadrene som fortsatt har igjen noe av den ekte uegennyttige
revolujonære glød bli utslitte, nedbrutte og desillusjonerte, mens de
partikadre som har kyniske og egoistiske motiver vil delta med liv og lyst i
intrigene. Og rekrutteringsgrunnlaget vil dreies fra de ekte uegennyttige
kommunistene (i begrepets egentlige betydning) til alle mulige kalkulerende
unge menn (og noen få kvinner - det skal jentene ha) som utmerka godt
greier å framstå som fabrikkens prakt-kar nr. 1 i et par år, for å få god
nok CV til å komme gjennom nåløyet og inn i Partiet. I den grad det
fortsatt finnes hederlige motiver hos partilederen eller andre i ledelsen,
så vil de - til dels i beste mening - sette i gang "korrigeringskampanjer"
som likevel bare blir teater, fordi ting allerede har gått for langt.
Dermed blir slike kampanjer bare en beleilig anledning - fordi forholda
blir ustabile i en periode og sjanser byr seg - for nye kyniske fraksjoner
til å erobre makt og posisjoner på bekostning av andre kyniske fraksjoner,
alt sammen akkompagnert av et våpenkappløp mellom fraksjonene i form av en
masse vifting med røde flagg og rituelt skrik og skrål om "arbeidernes og
de fattige bøndenes interesser".
Dette er de nådeløse lovmessigheter for utviklinga av "proletariatets
parti" i monopol-posisjon.
AKP er ikke i *nærheten* av slike analyser som dette!
Det eneste de kan prestere i tillegg til "de umulige ytre objektive vilkåra", er reine
overflate-besvergelser av typen "Partiet undervurderte nok betydninga av
demokrati", etc. Verdiløse knebøyninger for å slippe å ta ondet ved roten.
Forlaringa på AKPs uvilje mot en analyse slik som ovenfor, er ganske enkel:
Hvis man erkjenner mekanismene som jeg har beskrevet, vil man i neste
øyeblikk måtte erkjenne at lignende mekanismer gjorde (gjør) seg gjeldende i
det indre livet i AKP (og for den saks skyld:IS), i det fredelige
kapitalistiske Norge. Ikke fordi partiet var statsbærende og medlemmene
kunne skaffe seg feite priviligier. Men fordi *ledelsen* sjølsagt lå under
for det berusende narkotikum det var å utøve ubetinga autoritet internt, og
motta medlemmenes uforbeholdne beundring, fordi det ga en god følelse for
hvert enkelt medlem når man lyktes med å være 1000% for den rette linja når
andre i partilaget bare var det 200%, fordi det ga en god følelse å ha
skjønt noe som alle utafor partiet ikke hadde skjønt, fordi
hemmelighetskremmeriet, det tette samholdet og det å være "på parti med
historia" også ga gode vibrasjoner. De psykologiske lovmessigheter som
gjelder for en liten tett organisasjon - på kant med resten av samfunnet -
som AKP, er ikke prinsipielt forskjellig fra de som gjelder i
fundamentalistiske menigheter: Kampen om lederposisjoner foregår ved å
erklære seg mest bastant og tidlig som forkjemper for det som framstår som
den rette linja, ikke minst hvis den rette linja framstår som
"ultra-venstre" og sekterisk, for da er det vanskelig å være uenig fordi man
lett kommer i kategorien "borgerlig". Og "menigheta" vil få gode vibrasjoner
ved å være mest mulig enig, vifte med flagg, synge sanger, snakke i losjens
egen sjargong om "masselinja", "korrigeringsoppgave", "ubetinga disiplin",
"når linja er fastlagt betyr kadrene alt","kameraten har småborgerlige
drag", "detta er ei linje for likvidering av Partiet" etc.
De organisasjonspsykologiske "bevegelseslovene" for et parti av AKPs type
minner altså om de som har bestemt utviklinga av statsbærende stalinistiske
partier. Og symptomene blir de samme:
- Voldsomme svingninger og linjeskift (hvor ingen har ansvar for den forrige
hovedlinja, som nå er bare er "blitt" "feilaktig").
- "Rar" opptreden utad overfor mulige sympatisører fra de mest religiøse,
som må bortforklares og unnskyldes av mer edruelige medlemmer etterpå.
- Og på lengre sikt: Tilstivning og tilbakegang, og en "destillasjonsprosess"
hvor de halvgale blir et mer og mer markant innslag i en krympende
medlemsmasse.
De fleste AKPere har en avgjørende blokkering mot å gå inn på denne typen
analyse av de fhv. sosialistiske landa, *fordi den også rammer dem sjøl*.
Men hvis vi ikke skal lære av historia på dette området blir alternativet
følgende:
"Vi har en utmerka og komplett teori. Det er ingen mangler ved teorien og
strategien fra 70-tallet, det er bare det at dessverre er det en midlertidig
ebbe i den verdensomspennende kampen for sosialismen. Men snart vil det bli et
oppsving igjen, og da kan vi ta fram teorien igjen og stille oss i spissen for
kampen".
Siden de fleste medlemmene som er igjen i AKP nå er 40 - 55 år gamle og
dermed fastkjørt i sitt spor, er det lite å gjøre med dette. (I den
forbindelse: Det er komplett latterlig når AKPere her på KK-forum håner de
"uinteressante gamle NKPerne på 70-tallet", fordi AKP i dag *er i samme
posisjon*. Her singler det i glasshuset som bare pokker!).
Dessverre har noen få *unge* folk havna i AKP. Det er likevel å håpe at de
fleste i neste generasjon ikke gjør de samme tabbene om igjen.
(dette innlegget er i stor grad kopiert og limet fra tidligere ting jeg
har sendt til KK-forum).
Trond Andresen
(AKPer fra 1973 til 1990)