Men hva det har med diskusjonen om NKP å gjøre, har jeg problemer med
å forstå. Det virker som moralen er at NKP er den riktige medisinen
som smaker vondt, mens AKP er sjokoladeis med rødt flagg...nuvel...
Dette kunne jeg enkelt snudd, men jeg vil ikke ty til den typen
barnsligheter.
Juleferien brukte jeg blant annet til å lese NKP-guru Hans I Klevens
bok "Vår strategi" som jeg har problemer med å kunne definere som en
bra medisin. NKP kritiserer - helt riktig - Maos tre-verden-teori, men
trekker den i praksis enda lenger selv. Klevens linje (jeg vet ikke
hvorvidt den fremdeles er den rådende linjen i NKP, slik den er i
bl.a. KPiD i Danmark) er en utopisk linje som består av to trinn -
først den "antimonopolistiske" omveltningen, som deretter kommunistene
kan bruke til å styrke seg. Det deler uansett verden inn i tre -
kapitalistiske stater, antimonopolistiske stater og kommunistiske
stater. Forskjellen er at Mao ser de undertrykte landene som de
antimonopolistiske statene.
Spørsmålet mitt er hvem i all verden alle disse antimonopolistiske
folkene er, og hva i all verden som gjør dem flere enn "ekte"
revolusjonære. Teorien er et ekko av Stalins, Krustsjovs og Bresjnevs
sosialimperialisme, hvor den revolusjonære linjen blir forlatt til
fordel for andre måter å nå sosialismen, som helt klart er blitt
uttrykt i land som Ungarn og Øst-Tyskland med autokratiske regimer,
hvor folkemassene ikke var med på styret under noen som helst
omstendighet. En "antimonopolisme" ble innført ovenfra.
Visst funker dette - men er det kommunistisk politikk? Dersom man
virkelig ønsker kommunisme, er dette ikke bare sjokoladeis med røde
flagg, det er attpåtil kakespader som spiller bursdagssanger og
glorete innpakningspapir med Spice Girls. Det er eventyrpolitikk,
det...
--- Revolusjonær hilsen Mathias Bismo