Hovedpunktet hans, er AKPs kritikk av Sovjetunionen, en kritikk som
fremdeles må oppsummeres som riktig. Det har tidligere her på forumet
vært til tider harde debatter rundt hvordan Sovjetunionen forvitret -
om det var lenin, Stalin eller Krustsjov sin skyld. Det er en debatt
jeg ikke vil fortsette i denne sammenheng. Det som imidlertid er AKPs
grunnlag for Sovjetkritikken på 70-tallet er omtrent som følger: Selv
om industrien var blitt nasjonalisert, fantes det intet reelt
arbeiderstyre. Som et eksempel, kan jeg nevne en tabell som står nevnt
i Sven Tarp (DKP/ML) sitt hefte "Socialisme og demokrati) hvor
klassesammensetningen ved SUKPs kongresser vises. I 1956 var det 18,5
% arbeidere, mot 60% i 1934 og hele 71,2% i 1930. Selv om ikke dette
er fullgode bevis, viser det en lite heldig utvikling. Videre har
Sovjetunionen opptrådt imperialistisk, bl.a. ved å gjøre Cuba til sin
sukkerprodusent (det var kritikken av dette som skjøv Che Guevara ut
av Cubas øverste ledelse). Videre har Sovjet gått inn i fremmede
stater og forsøkt å undertrykke andre folk, som Ungarn,
Tsjekkoslovakia, Polen, Afghanistan og Etiopia.
Lydersen argumenterer implisitt med at AKP ikke har ønsket å se det
som skjer utenfor Nordens grenser. Det er i all hovedsak AKP som har
tatt opp solidariteten med frigjøringsbevegelser i den tredje verden.
Mens NKP støttet opprettelsen av staten Israel, var SUFerne pluss
AUFer Finn Erik Thoresen de eneste i for eksempel Grafisk som våget å
kritisere 6-dagers krigen. SUF var den første bevegelsen i Norge som
støttet aktivt opp om PLO. AKP har støttet folkelige
motstandsbvevegelser, enten disse har vært lokalisert i Nord-Irland,
Kurdistan, Eritrea, Afghanistan eller Chile.
NKPs store problem er underordningen under Moskva. En ting er å støtte
opp om styret i Moskva. En annen ting er blindt å akseptere og godta
alt de gjør. Her har riktignok også AKP svin på skogen i forhold til
peking, selv om SUF/AKP sa nei til både NATO og EEC, som Peking var
for. AKP klarte også å ta oppgjør med Kina utover på 80-tallet med
sterkt avstandstagen fra massakeren på Den Himmelske Freds Plass (jeg
har snakket med lederen av Norsk-Kinensisk vennskapsforening som
meldte seg ut av AKP i 1989 fordi partiet tok avstand fra hendelsene).
NKP på sin side, klarte aldri å ta avstand fra Moskvas innblanding og
kamp mot opprørskrefter i Baltikum, eller Ceausescus nedslakting av
folk i Romania. Samme hvor reaksjonære disse kreftene enn måtte være,
forsvarer ikke det voldelig inngripen. At et politisk kommunistisk
system ikke støttes av folket, viser nettopp at det er langt ut på
viddene. Da må motsigelsene bli satt ut i lyset og løst.
At AKP ikke støttet Moskva på universitetene er greit. Hylekor mot NKP
ville jeg selv ikke vært med på (akkurat som jeg er mot tomat-kasting
mot Hagen og hans like). Men den typen barnsligheter gikk begge veier,
og skal AKP gi en unnskyldning, er NKP nødt til å gjøre det samme.
Dette er imidlertid underordnede ting i dag. Hverken jeg eller
Lydersen var med i den tiden fiendskapet var så krasst. Jeg er enig
med Per Erik Solberg når han sier at det venstresiden trenger dialog,
ikke skittkasting. Personlig mener jeg at NKP er viktigere å diskutere
med enn flere andre venstre-grupperinger. Jeg vil derfor engasjere meg
i debatten rundt NKPs "Folkeallianse" i Friheten #5 i år, akkurat som
jeg håper NKP kan følge opp ting fra vårt Røde Fane.
Tar dere utfordringen?
--- Revolusjonær hilsen Mathias Bismo