>Dette innlegget er sendt KK, det kommer her i litt utvidet form:
>(Jeg sender også artikkelen som att...ment - Word 5.1 Mac-fil)
Ikke send att..ment til KK-forum. Innlegg som inneholder dette fy-ordet blir
blokkert fra å bli lagt ut på Veven, for det blir bare uforståelig grafs.
Innlegget til Sørenssen sendes derfor på nytt av meg, *uten*
att...ment, for at det også skal bli lagt ut på KK-forums Vev-sider.
Trond, liste-adm.
***************
MEDIEFORSKNING OG TABLOIDVITENSKAP
Trond Andresen mener at vi er inne i utvikling der voldsskildringer i
mediene blir omfavnet av akademiske estetikere som ikke vil innse at disse
voldsskildringene er farlige og skadelige.
Mye av skylden legger han på medieforskere som setter seg på sin høye hest
og avviser TAs
innvendinger her som "mediepanikk" og peker på denne typen mediepanikk
forekommer med jevne mellomrom i forbindelse med innføring av ny
medieteknologi. I tillegg hevder han at
medieforskerne på denne måten oppmuntrer til og formidler denne type
holdninger gjennom sin undervisning og forskning.
I mitt forrige innlegg måtte jeg avvise TAs påstand om at teorier som
ufarliggjør og bagatelliserer medievold er gangbar mynt blant norske
medieforskere. I sitt innlegg i KK 22.1 fortsetter han imidlertid i samme
dur:
... BS unnlater å gå inn på den meget
tydelige utviklinga vi har hatt de siste ti åra med at vold som
underholdning ("fiksjonsvold") er blitt "in" i akademiske, intellektulle,
kunstneriske miljøer. Ved instituttene velger f.eks. en påfallende stor
andel studenter filmoppgaver rundt krim, seriemord, tortur, annen "action"
(og "film noir" er veldig moteriktig for tida).
Og igjen må jeg spørre: hvor har du dette fra, Trond Andresen?
Jeg har gått gjennom de siste års semesteroppgaver på grunn- og mellomfag
ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, det universitetet både
TA og jeg underviser ved for å se om det virkelig har gått meg hus forbi at
en "påfallende stor andel studenter" velger å skrive om
krim, tortur og annen "action".
Resultatet er at av 60 semesteroppgaver, er det kanskje 4 som med noen
velvilje (og bare én som helt klart) kan sies å falle inn under TAs
kategorier. Jeg vet ikke om dette faller inn under TAs oppfatning av
"påfallende stor andel", jeg synes heller at det er påfallende at antallet
er så lavt. Oppgavene dekker, som det skulle gå fram av oversikten som jeg
legger ved her i KK-forum, et stort spektrum, ulike perioder i
filmhistorien, mediepedagogikk, filmteori, genrediskusjon, analyse av
enkeltfilmer (der altså de filmene TA hevder er typiske er heller dårlig
representert), lokalfjernsynets muligheter, barne-TV og TV-konkurranser for
å nevne noen av de mange områdene som tas opp. Fra sensurvirksomhet ved
medie- og filmstudier ved universitetene i Oslo og Bergen og ved høgskolene
i Stavanger, Lillehammer og Volda vet jeg at heller ikke de
semesteroppgavene som blir levert ved disse institusjonene kan dekkes av
TAs karakteristikk.
SEMESTEROPPGAVER 1996 VED INSTITUTT FOR KUNST- OG MEDIEVITENSKAP
(TIDLIGERE DRAMA,FILM OG TEATER) VED NTNU:
FILM 101
Håvard Arnstad: Snowboardfilm
Njål Andreas Engesæth: Farsrollen i barn/voksenfilmen
Cathrine Hovdahl: De første faste kinoene i Trondheim
Inger Haagensen: Jomfru Trofast - et restaureringsprosjekt ved NBR
Lisbeth Johannessen: Per Høst og Ishavsfilmene
Nils Ole Hagen Johannessen: Eisensteins filmteoretiske og praktiske arbeid
Lorentz Kåre Kjenstad: Jarmusch - en musikalsk reise i urbane og rurale landskap
Anne Jorunn Midtkil Leirtrø: Priest
Maria Skarsbø Moen: Willards indre reise - Coppolas Apokalypse Nå!
Thomas Michael Oxem: Apokalypse Nå! - Analyse av spenningskurven
Joakim Pedersen: Urbane visjoner
Kjersti Helen Rasmussen: Den parallelle filmen - Jesus fra Montreal
Jon Raundalen: Casablanca i Hiroshima - den apokalyptiske café
Even Rødseth: Ladybird Ladybird - nærlesning av karakteren Maggie
Christel Nordahl Rønning: Interview with the vampire - ny trend innen vampyrfilm
Jens Ingar Røst: Semiologisk analyse av filmmontasjen
Jostein Sagstuen: The Quick and the Dead
Christine Schefte: Fra Stjørdalens Kinematografteater til kommunal kino
Terje Skonseng: Michaels skjebne - karakteren Michael i Gudfaren-filmene
Roger Solberg: The Simpsons
Johnny Gåsodden Stene: Stille i Studio! - Norsk Film A/S fra krisetid til
Kristintid
Erik Richter Strand: Hva er det med disse palmene - Miami Vice/Silk Stalkings
Erlend Strand: Menneske, natur og kultur i Alien-trilogien
Pål Stuvland: Maskinens mentalitet - under huden på T-800
Øyvind Wika Tverå: Trainspotting - roman og film
Kristin Vestrheim: Barn, tv og virkelighetsbilde
FFV 10
Endre Fladvad: TV-serier som fascinasjonsobjekt
Ørjan Aashagen: Francis Ford Coppola og Rumble Fish
Knut Bjørgen : Esfir Shub - kompilasjonsfilmens mor
Linn Eidskrem : Den audiovisuelle mediepolitikken i EU-regi
Terje Haugnes : Dagsrevyen vs. TV 2 nyhetene
Monica Lilleengen : Om musikkvideo og Smashing Pumpkins "Tonight,tonight"
Lin Prøitz : Barne-tv - pedagogikk eller butikk?
Mikkas Skulstad : Musikkvideo
Lars Wara : Gulfkrigen og tv-dekningen av den - et kritisk søkelys
FILM 201
Ole Jakob Andersen: Horrorfilm - fascinasjon og virkemidler
Tone Anita Belsvik: Jeopardy! som mediefenomen
Johannes Bergh: Hollywoods identitetsskifte
Hilde Brennhovd: Reality Bites - komedie om kjærlighet i 90-årene
Annette Franck: Hvem har makt og innflytelse over innholdet i amerikanske
dramaserier?
Vibeke Gillebo: Grensesprengende underholdning eller Trash-tv
Erik Grimsbø: Fra det ytre til det indre rom i science fiction-filmen
Hanne Martine Handberg: Natural Born Killers
Inger Marie Hansen: Krzyztof Kieslowski - visuell resepsjon og estetisk
opplevelse
Elin Amundsen Heitkøtter: little Buddha - sett gjennom Vittorio Storaros linse
Frode Hindrum: Richard Linklaters Slacker
Sturle Johan Holmen: Victor Sjöström i Hollywood
Siri Alice Larsen: Faksjon
Lise Margrethe Larsen: Monty Python, Life of Brian og den norske filmkontrollen
Henrik Aleksander Norberg: Lokal-tv i Trondheim
Jon Nordvik: Amerikansk ungdomskomedie gjennom tre tiår
Andreas Rødland: Fjernsynet i morgen
Mathea Skaalvik: El Mariachi!
Øyvind Rune Stålen: High-School Comedy
Grunde Svartvatn: Zucker-Abrahams-Zucker - en gjennomgang
Svein Roald Tangen: Film som filmhistorie
Asbjørn Tiller: Sirisser i sommernetter - Lyd i nyere norsk film
Nina Elisabet Wester. Film som billedkunst - møte med Tarkovskij og von Trier
Kirsti Westerbotn: Filmens tid og rom
Hege Waagbø: Twin Peaks - en postmoderne tv-serie
Ved vårt institutt er detdessuten siden 1980 avlagt 50 hovedoppgaver i
film- og medievitenskap. En av disse omhandlet pornofilm og en de såkalte
rape/revenge-filmene. Begge ble skrevet av kvinner.
Jeg må igjen konstatere at Trond Andresen konstruerer noen premisser for
den videre diskusjonen som ikke er overensstemmende med virkeligheten. Men
det er vel bare ubetydelige detaljer å henge seg opp i.
Videre skriver han som "bevis" for påstandene sine at film noir er veldig
"moteriktig" for tida. Hvis det er tilfelle, må det være lov å spørre om
hvorfor TA mener det er så ille. Film noir er navnet som i ettertid er
gitt en type filmer som ble laget i Hollywood på 40- og tidlig 50-tall og
som framsto som en spennende motvekt mot den rådende Hollywood-estetikken.
Mange talentfulle regissører og manusforfattere benyttet oppmykningen i det
ideologiske klima under krigen til å lage filmer som satte spørsmålstegn
ved den klassiske Hollywood-filmens glatte estetikk og glansbildemoral.
Dette faktum ble da også trukket fram da McCarthy-tidas heksejakt satte
inn. I flere høringer med kongresskomiteen for uamerikansk virksomhet ble
nettopp noir -filmene trukket fram som eksempler på hvordan kommunister og
utlendinger forgiftet det amerikanske samfunn med umoral og
voldsskildringer. At filmene har beholdt sin attraksjon også for senere
generasjoner kan da umlig være noe relevant argument i denne sammenheng.
Jeg oppfatter imidlertid kjernen i TAs argumentasjon som at han forventer
at vi som medieforskere skal gå inn på hans premisser og på spørsmålet:
"Fører medievold (fiksjonsvold) til et mer voldelig samfunnBB kunne komme
med et entydig og klart svar og så på grunnlag av dette - forventet
positive - svaret skal kaste oss ut i samfunnsdebatten.
Nå har det seg slik, at akkurat dette feltet er det området innenfor
medieforskning som til alle tider har fått størst bevilgninger og der det
følgelig er utført mest arbeide. Ja/nei-spørsmål i tabloidtradisjonen ("Har
du sluttet å mishandle kona? Svar ja eller nei!") vil i beste fall bare
avføde misforståelser. Skulle jeg tvinges, på bakgrunn av de ulike
undersøkelser å svare ja eller nei på om fiksjonsvold fører til virkelig
vold, måtte jeg svare "Nei, men ..." vel vitende om at mitt "men..."
sannsynnligvis ville være mer informativt enn mitt "nei", men også i
vissheten om at slike "men" er uinteressant i en journalistisk tradisjon på
jakt etter enkle løsninger. (Medieoppslag: "Medieprofessor: Videovold
ufarlig!!")
Jeg ser for øvrig at Trond Andresen vil ha seg frabedt å bli plassert i en
historisk sammenheng. Jeg trodde ellers at historisk kunnskap ble regnet
som en viktig ingrediens i kritisk virksomhet innenfor den ideologiske
tradisjon denne diskusjonen føres innenfor.
Bjørn Sørenssen
professor i filmvitenskap
Universitetet i Trondheim - NTNU