Jeg tror fort at dette blir en meningsløs diskusjon. Grunnen til det er at bruken av ordet Trotskist om Håkon Meyer ikke først og fremst er ment som en karakteristikk av han, men blir brukt som et skjellsord mot folk som kaller seg Trotskister i dag ut fra en logikk som tilsier Meyer landsviker=trotskist ergo alle trotskister er landsvikere.
For noen år skreiv jeg en artikkel om Meyers landssvik, der tok jeg utgangspunkt i domspapirene med Meyers forklaring under landsviksaken mot ham og i boka som Meyer gav ut etter krigen "Et annet syn - Dreyer 1952". I det som kommer fram her er det ikke Trotski som står som Meyers inspirator. Meyer hevder at hans fremste inspirator er statsminister Stauning i Danmark. Så da blir muligens konklusjonen at Meyer var sosialdemokrat.
Resten av dette innlegget her konklusjonen i min Meyerartikkel som stod gjenngitt i Arbeidermakt nr.2/89
Landssvik?
Meyer vurderte krigen som en krig mellom imperialister, der hverken England eller Tyskland var noe bedre enn den andre. For Meyer betydde det at den norske arbeiderklassen ikke burde ta del i kampen mot den tyske okkupasjonen. Meyer hevda under rettsaken at regjeringa burde valgt samme løsning som danskene, for å unngå krigshandlinger og blodutgytelser. Det norske forsvaret ville likevel ikke være istand til å stoppe okkupasjonshæren. En ting kan Meyer ha rett i, forsvaret i 1940 var ikke særlig egna til å forsvar mot tysk innvasjon. Meyers motvilje mot militær motstand gjaldt ikke bare felttoget i 1940, han var mot enhver form for væpna kamp mot okkupantene.
Meyers tredje argument var at hvis ikke han hadde tatt jobben med å samarbeide med okkupantene ville andre tatt den og dermed ødelagt fagbevegelsen. Uten deres deltakelse hadde tyskerene og NS raskere ødelagt apparatet og dets tillit på grunnplanet.
Klassesvik?
Selv om Meyer i mange sammenhenger framsto som tilhørende venstresida, er motivene og handlingene under krigen først og fremst uttrykk for at Meyer var reformist og tilhørte byråkratiet i arbeiderbevegelsen. Hans handlinger var ikke motivert utifra hva som var arbeiderklassens interesser, men hva som tjente apparatet, Meyer vurderte i motsetning til de øvrige delene av det norske sosialdemokrati, at veien til å sikre apparatets posisjon gikk gjennom klassesamarbeid med tysk og norsk fascisme. Meyer mente at apparatets innteresser var de samme som arbeiderklassens interesser.
Den øvrige delen av arbeiderbevegelsen mente at veien fram gikk gjennom samarbeid med borgerskapet i de allierte land. Men utifra troen på at Tyskland skulle vinne krigen og dermed representere den herskende klasse i all overskulig framtid, står Meyers resonnoment like fast i en reformistisk tankegang som DNA-ledelsens gjør, i deres samarbeid med kapitalismen i England og USA.
mvh
Svein Arne Tinnesand